Kristin Aalen

Kan 2025 bli et like godt norsk filmår som fjoråret? For det som ble presentert av norske regissører i 2024, var ganske enkelt enestående.

*Maria (Helga Guren) må lære at hun er verdt å elske. Ektemannen Sigmund spilles av Oddgeir Thune. (Foto: Øystein Mamen / Nordisk Film Production)*

I over tyve år har jeg rangert lister over årets beste filmer og ofte slitt med å inkludere titler av norske regissører. Det er det blitt slutt på de seneste årene. Kvaliteten på norsk manus, skuespillerprestasjoner og regi er blitt gledelig høy. Men fjoråret - 2024 - var eksepsjonelt. Å plassere fem norske filmer på topp som årets beste er en sjeldenhet. At tre av dem er laget som en trilogi av samme filmskaper, Dag Johan Haugerud, er ganske enkelt formidabelt. En stor overraskelse er hvordan han fletter inn religiøse motiver på en måte som andre norske regissører aldri våger.

På tampen skal dere få en italiensk flopp som viser hvor dårlig ting kan gjøres.

1. Elskling

Regi: Lilja Ingolfsdottir

Maria er 42 år gammel og prøver å lykkes som kunstner. En dag blir hun rasende fordi mannen hennes utfolder seg som musiker mens hun selv er fanget i en tidsklemme med fire barn. Eksplosjonen fører til at hun flytter ut. Først tror vi at regissør Lilja Ingolfsdottir har laget en tradisjonell fortelling om en kvinnes opprør mot en hensynsløs mann. Så snur filmen midtveis og viser at Maria har arvet ødeleggende reaksjonsmønstre fra sin egen mor. Den som vil elske et annet menneske, må også elske seg selv. Maria, rørende spilt av Helga Guren, må gå inn i seg selv og sin rolle som mor, datter og kone. Elskling er et tankevekkende drama om en kvinnes mulighet til ny erkjennelse, der en klok psykolog fungerer som en omsorgsfull veiviser.

*Ibelin var Mats Steens navn da han deltok i spillet World of Warcraft. I den virtuelle verdenen fikk han mange venner. (Foto: Medieoperatørene/Euforia)*

2. Ibelin

Regi: Benjamin Ree

Det er sjelden jeg gråter på kino. Men historien om gameren Mats Steen som døde av en muskelsykdom bare 25 år gammel, er dypt rørende. Regissør Benjamin Ree har kombinert arkivfilm fra Mats´ oppvekst med rekonstruksjoner av rollespill-logger i World of Warcraft-spillet som han deltok i under navnet Ibelin. Det spesielle og overraskende er hvordan dette flettes sammen med intervjuer med venner fra flere land som Mats fikk gjennom gamingen. De ante ikke at det bak avataren Ibelin fantes en ung mann med en alvorlig sykdom. Og foreldrene trodde Mats hadde levd et ensomt og isolert liv. Brått innser de – og vi – hvor mye Mats betydde i spillverdenen. Det er en banebrytende innsikt formidlet på en filmatisk imponerende måte.

*To feiere snakker om svært personlige forhold, også sex. Til venstre skuespiller Jan Gunnar Røise i samtale med Thorbjørn Harr. (Foto: Motlys)*

3. Sex

Regi: Dag Johan Haugerud

En feier forteller til en kollega at han for første gang har hatt sex med en ukjent mann, men at han straks fortalte kona om hendelsen. Scenen kan få en til å tro at regissør Dag Johan Haugerud, som kaller seg homofil heller enn skeiv, skildrer en mann som kommer «ut av skapet» og vil bryte med sitt heterofile liv. Men Sex er ikke en slik film. Regissøren utforsker i stedet hvordan mennesker føler seg bundet av merkelappene vi setter på oss selv og hverandre: «Ah, du er kristen, da er du slik og sånn og ganske sikkert en fordomsfull person.» «Ja vel, mannen din har hatt sex med en mann, da er han utro og umulig å stole på. Skill deg fra ham!»

Haugerud tenker helt annerledes: Han åpner et nådefylt rom for mennesker som lengter etter framtid og håp, ikke fordømmelse.

*Johanne (Ella Øverbye) forelsker seg hodestups i fransklæreren sin. I et forsøk på å bevare den gode følelsen, skriver hun ned alt hun opplever.*

4. Drømmer

Regi: Dag Johan Haugerud

Haugerud er eminent i å skape skikkelser som på troverdig vis baler med sitt begjær. Drømmer, den andre filmen i trilogien, er en frittstående oppfølger som skildrer tre generasjoner kvinner – tenåring, mor og mormor – som havner i en intens dialog om lidenskap og kjærlighet. 16 år gamle Johanne forelsker seg i fransklæreren sin, Johanna, og har lidenskapelige forestilinger om hva forholdet mellom dem går ut på. Etter hvert involverer hun både mormoren og moren sin i opplevelsene, noe som snur opp ned også på deres følelsesliv. Ella Øverbye gjør en imponerende rolle som den unge Johanne, i kompaniskap med Ane Dahl Torp (moren), Anne Marit Jacobsen (mormoren) og Selome Emnetu (læreren).

*Urologen Marianne (Andrea Bræin Hovig) snakker med den homofile sykepleieren Tor (Tayo Cittadella Jacobsen) om svært private emner. (Foto: Arthaus)*

5. Kjærlighet

Regi: Dag Johan Haugerud

Den ugifte kvinnelige legen Marianne trekkes plutselig mot en fraskilt tobarnsfar, men i neste øyeblikk nøler hun og faller for en ukjent mann som sjekker henne opp via Tinder. Kollegaen hennes, Tor, er hyppig på Grindr, en datingapp for homofile. En dag dras han mot en kar som akkurat er blitt operert for prostatakreft og har fått skadet potensen sin.

Jeg kommer ikke på noen som bedre enn Haugerud skildrer sine figurer med en mer tilforlatelig dialog. Personinstruksjonen er eminent – skuespillerensemblet er så til de grader med på notene at det er en fryd. Andrea Bræin Hovig, som gjorde en storslagen rolletolkning i Haugeruds film Det er meg du vil ha (2014), også den en fortelling om begjær, leverer på samme høye nivå i Kjærlighet. Tayo Cittadella Jacobsen, en nykommer i Haugeruds skuespillerstall, gir et mangefasettert bilde av den homofile Tor. Birolleskuespillerne gjør flotte prestasjoner.

Resultatet er en mesterlig skildring av levende mennesker som er sårbare inn i det aller mest private. Det de snakker om, er dypt personlige forhold i skjæringspunktet mellom skam og begjær. Haugerud knuser tabuer ved å gi oss troverdige samtaler om dating, utroskap, skam, glede over sex, lengsel etter nærhet – hele registeret av menneskelige følelser som vi så sjelden greier å snakke høyt om i det virkelige liv.

*Fra filmen* Kjærlighet: Kunstkjenneren Heidi (Marte Engebrigtsen), ansatt i Oslo kommune, forteller tilhørerne at skulpturen Fiskeren på rådhusveggen er et symbol på Kristus. (Foto: Arthaus)

Original religiøs vinkling

Norske filmskapere mangler språk for å iscenesette religiøse ideer og visjoner (Erik Poppes Hawaii, Oslo og Quisling er solide unntak). Altfor ofte synes et kristent tankegods umulig å inkorporere da regissører og manusforfattere gjennomgående møter et slikt ståsted med negative assosiasjoner. En pietistisk, autoritær kristendomsforståelse, nedarvet gjennom generasjoner, ligger som et stengsel og hindrer utforskingen av frigjørende krefter i det religiøse stoffet.

Men Dag Johan Haugerud skygger ikke av banen. I trilogien Sex, Drømmer og Kjærlighet fletter han inn bibelske motiver på en original og overraskende måte.

I Sex plages den ene av de to feierne av en drøm han har hatt flere ganger: At artisten David Bowie betrakter ham som kvinne. Feieren (Thorbjørn Harr) kjenner på hvordan omgivelsene låser ham til snevre kategorier som får ham til å passe seg for hva han kan røpe om seg selv. Filmen ender med et sitat fra profeten Jeremia: «Jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp.» Ordene bringer trøst og mening inn i feiernes liv.

Jakobsstigen

I Drømmer er ikke den bibelske motivbruken like enkel å tolke. Haugerud benytter en lang gangveitrapp et sted i Oslo til å iscenesette stigen som Jakob i 1. Mosebok ser i en drøm en natt han sover ute med en stein under hodet. Jakobsstigen går like til himmels, og Guds engler stiger opp og ned på trinnene. Mormor til Johanne har sin jakobsstigevisjon der hun berører håret til menn som passerer henne i trappen.

Min tolkning er at mormoren lengter etter å oppleve kjærlighet på sine eldre dager. Lengselen er inspirert av den intense forelskelsen som barnebarnet hennes nylig har opplevd i møte med fransklæreren Johanna, en skjellsettende erfaring av begjær og lyst.

Nådefullt blikk

I den tredje filmen, Kjærlighet, knuser Haugerud det religiøse tabuet nok en gang. På overrumplende vis rammer han inn et knippe handlingstråder med et kristent perspektiv. Det skjer idet Heidi, ansatt i kulturavdelingen i Oslo kommune, forteller en gruppe tilhørere om kunsten på utsiden av hovedstadens rådhus. Etter å ha vist dem skulpturer som framhever et kvinneperspektiv, peker hun på Fiskeren av Nils Erik Flakstad og tolker den som et symbol på Kristus. Like i nærheten står en skulptur av en kvinne omgitt av to menn, en trekant fylt av begjær. Heidi mener at Kristus-figuren ser med ømhet på disse menneskenes lengsler.

Heidis utsagn blir førende for hvordan Haugerud vil at vi skal se på de mange personene han presenterer gjennom filmen. Det er her filmene hans blir så befriende. Han bruker det blikket på sine skikkelser som Heidi tror at Kristus har i møte med menneskelig svakhet. I sine personskildringer får regissøren fram hvordan mennesker vingler mellom fornuftige synspunkter og irrasjonelle, impulsive handlinger. En sykepleier er helt enig i at han ikke skal innlede et privat forhold til en pasient, men i neste scene forfølger han lysten til nettopp det. En ugift kvinne spør en gift mann hvordan han kan ha sidesprang ved hjelp av Tinder – føler han ikke at det er galt overfor kona? Det er en glitrende, men sår scene.

Italiensk flopp:

Parthenope

Regi: Paolo Sorrentino

De norske regissørene jeg har trukket fram, snakker sant om store utfordringer i livet.

Kinoåret 2025 begynner med en sørgelig italiensk kontrast til de norske filmene jeg har nevnt: Paolo Sorrentino er kjent for å lage storslåtte filmer om skjønnheten i livet, men også dets forgjengelighet. Han lyktes på forunderlig vis i Den store skjønnheten (2013). Men nå, i Parthenope, blir han bare irriterende. Filmtittelen er navnet på en uimotståelig, modellvakker kvinne som blir begjært av det mannlige blikket fra unge så vel som aldrende beundrere. Sorrentino har laget en nostalgisk film om det å miste skjønnheten fordi årene går og alderdommen bryter ned det plettfrie utseendet vi hadde som unge. Det kunne vært interessant, hadde bare ikke så mange scener sett ut som reklameplakater for parfyme og sigaretter.

Det er milevidt fra de dype innsiktene som norske regissører ga oss i fjor.

Et enestående norsk filmår: 2024

Kan 2025 bli et like godt norsk filmår som fjoråret? For det som ble presentert av norske regissører i 2024, var ganske enkelt enestående.