**Rollelisten med et knippe drevne britiske skuespillere virker så forlokkende. Men The Sense of an Ending er blitt en langtekkelig skuffelse.**

*Sannhetens øyeblikk for Tony (Jim Broadbent) skjer da han treffer igjen sin ungdoms flamme i skikkelse av den eldre Veronica (Charlotte Rampling).*

Mang en film, iallfall når hovedpersonene har kommet opp i årene, handler om de ubehagelige tilbakeblikkene man brått tvinges til å ta over hendelser som fant sted for lenge siden.

Særdeles vellykket gikk det for seg i 45 år fra 2015 der et ektepar, strålende spilt av Charlotte Rampling og Tom Courtenay, planlegger å feire sin 45 års bryllupsdag. Men like før festen ankommer et brev som får hustruen Kate til å ane at ektemannens følelser for henne nok ikke har vært så varme og inderlige som hun har trodd.

Den triste sluttonen var hentet fra den vemodige låten til The Platters, ”Smoke Gets in Your Eyes”, der jeg-personen innser at kjærligheten ikke er så sann som hun innbilte seg. Den romantiske forestillingen om evig troskap blir korrigert av venner som vet at hjertets ild gjør den elskendes øyne blinde av røyk:

”They said some day you'll find / All who love are blind / When you heart's on fire / You must realize / Smoke gets in your eyes”.

Charlotte Rampling ble oscarnominert for sin tolkning av Kate i 45 år. — *Charlotte Rampling ble oscarnominert for sin tolkning av Kate i* 45 år.

Når 45 år ble en så sterk og betagende fortelling, skyldtes det at regissøren Andrew Haigh slapp oss nært nok inn på Kate til å virkelig kjenne på de smertefulle innsiktene hun avdekker. Rampling fikk fortjent en oscarnominasjon for sin rolletolkning av den forsmådde kvinnen.

Et brev i posten

Den nå kinoaktuelle The Sense of an Ending er strukturert på lignende vis, men klarer slett ikke å skape den samme innlevelsen.

Tony Webster, en pensjonert eier av en knøttliten butikk i London der han i alle år har reparert Leica-kameraer, mottar en dag et brev som tvinger ham til å minnes vonde erfaringer fra sin studenttid på 1960-tallet.

*Tony Webster (Jim Broadbent) skildres som en noe gretten gubbe som begynner å nøste i sin egen fortid.*

I motsetning til Kate i 45 år er Tony for lengst skilt. Hvorfor det skar seg, får vi ikke vite stort om, bortsett fra antydninger om at ekskona Margaret nok ble lei av hans irritable vesen. Regissør Ritesh Batra gjør en god jobb – i samarbeid med den utmerkede skuespilleren Jim Broadbent – i å skildre hovedpersonen som en temmelig gretten gubbe der han forsøker å trives med sitt eget selskap.

Men da det famøse brevet om fortiden ankommer, velger Tony å nøste opp sannheten i samtale med ekskona som han heldigvis fortsatt er på talefot med: Hva skjedde egentlig da han i studietida forelsket seg i Veronica, traff hennes mor og ble nær venn med studiekameraten Adrian? Hvorfor ble det aldri noe fast forhold mellom ham og Veronica, og hvorfor tok Adrian livet sitt?

I det minste gir skuespiller Harriet Walter en utmerket tolkning av ekskona Margaret, skrankeadvokat av yrke. Hun vet å bite fra seg når Tony blir for sutrete og selvmedlidende.

Prisvinnende forelegg

Filmen bygger i stor grad på en prisvinnende roman av Julian Barnes, og det er meget mulig at boka klarer å engasjere leseren sterkt i skjebnene før og nå.

Men filmen lykkes slett ikke på samme vis. Man bare aner at et underliggende problem på 1960-tallsplanet er seksuell frustrasjon hos Tony og medstudentene på et college med bare menn. Skulle en av dem lykkes i å få en kjæreste i seng, ender det gjerne i en uønsket graviditet og en påfølgende skam. Den er så sosialt tyngende at enkelte velger å ta livet sitt.

*Studenten Tony på besøk hos kjæresten Veronica (Freya Mavor), hennes bror og mor (Emily Mortimer).*

Men tilbakeblikkene er altfor fragmentariske til å gi den innlevelsen som kan formidle en dypere forståelse for slike viktige tema.

Samtidig har regissøren det travelt med å skape liv i nåtidsplanet. Atskillige scener går med til å la Tony og Margaret følge sin 36 år gamle høygravide, men enslige datter på svangerskapskurs og til sykehusets fødeavdeling. Visst kan dette motivet ses i lys av fortidsfortellingen, men parallellene og kontrastene forblir værende på tankeplanet i mitt hode og etterlater meg følelsesmessig ganske uberørt.

Det upålitelige minnet

Et gjennomgangstema i The Sense of an Ending er det velkjente faktum at vi med årene ikke lenger husker hva som egentlig skjedde i unge år.

Sannhetens øyeblikk for Tony skjer ved at han treffer igjen sin ungdoms flamme i skikkelse av den eldre Veronica (røft og bistert spilt av selvsamme, skarpe Charlotte Rampling). Hvordan, skal ikke røpes. Det får holde å si at regissøren på omstendelig vis bygger opp til en gåte og en forventning om en sterk avsløring av hva som egentlig fant sted mellom henne og Tonys bestevenn Adrian.

*Det finnes fortsatt ømhet mellom de skilte ektefellene Margaret (Harriet Walter) og Tony (Jim Broadbent).*

Det overraskende, men høyst merkelige svaret som langt om lenge kommer, virker som en litt tåpelig, melodramatisk konstruksjon og blir et skikkelig antiklimaks.

Dypest sett handler avsløringen nok en gang om seksuell frustrasjon. Men fordi Batra aldri gir oss noen iscenesettelse av handlingene slik de utspant seg den gang, er det vanskelig å bry seg om personene som var involvert. Det hele forblir en påstand om kompliserte erotiske forviklinger som aldri våkner visuelt til live på kinolerretet.

Så kunne man si at filmen reddes av dyktige britiske skuespillere. Men selv ikke Jim Broadbent, Harriet Walter, Emily Mortimer og Charlotte Ramplings gode prestasjoner kan fri en fra følelsen av en søvndyssende skuffelse.

Publisert i Vårt land 1. juni 2017.

Tamt om falske minner og seksuell frustrasjon

Rollelisten med et knippe drevne britiske skuespillere virker så forlokkende. Men The Sense of an Ending er blitt en langtekkelig skuffelse.

**Rollelisten med et knippe drevne britiske skuespillere virker så forlokkende. Men The Sense of an Ending er blitt en langtekkelig skuffelse.**