Kristin Aalen

Aksel er på mange måter en fin film om en stor idrettsstjerne. Men spørsmålet er om ikke en dokumentar om Aksel Lund Svindal hører hjemme på tv heller enn kino.

*Aksel Lund Svindal i kjent positur i utforløypa. (Foto: Field/Euforia)*

Ihuga alpinister og fans vil nok protestere høylytt mot et slikt synspunkt. Noen skiglade gutter som intervjues i dokumentaren, utbryter at Aksel er deres store forbilde. De vil synes det er stas å se sin helt i kinosalen.

Det er likevel slik at bildematerialet i Aksel, laget av regissørene Even Sigstad og Filip Christensen, ikke er så visuelt spektakulært som det de samme filmskaperne bød på i sine Supervention-skifilmer (kinovisning i 2013 og 2016).

I Supervention I kastet Lund Svindal seg utfor en uberørt fjellside i Lyngen-alpene. Han og andre vågale fristil-skiløpere ble filmet i storslåtte scener fra solbelyste fjell på Svalbard, New Zealand, Alaska og Canada til akkompagnement av pulserende, men innholdsmessig intetsigende musikk.

Slike sjangerfilmer får fort noe glatt over seg. Selv om enkelte skikjørere i Supervention I antydet at de var redde idet de satte utfor, drøftet ikke filmskaperne faren for at aktørene kan få alvorlige skader eller sågar forulykke. Risikoen ble skjøvet under det vakre hvite snøteppet.

Aksels skader

I Aksel spiller derimot trusselen fra skader en sentral rolle. Her får vi se om igjen Lund Svindals fatale fall i et heng i utforløypa i Kitzbühel i 2017, som gjorde menisken ble ødelagt og korsbåndet revet av i høyre kne. Dokumentaren åpner med at alpinisten gjøres klar til operasjon på sykehuset.

Operasjonen er vellykket, mener legene. Men vil han kunne trene seg opp til å vinne medaljer under OL i Pyeongchang i februar 2018? Det er spørsmålet regissørene forfølger.

Resten av karrieren fram til Lund Svindal legger opp etter VM i Åre i 2019 – som er det tidsspennet da filmskaperne følger ham tett – er hele tiden truet av at kneet hovner opp og gjør vondt. Dokumentaren repeterer også det fryktelige fallet hans i Beaver Creek i 2007 da skiene kuttet hull i bukhulen og de fryktet at Aksel hadde fått indre skader. At han reiste seg igjen, var et mentalt kjempeløft.

*I dokumentaren Aksel spiller trusselen fra skader som alpinisten pådrar seg i utforløypene, en sentral rolle. (Foto: Field/Euforia)*

I et nytt fall i 2018 røk en sene i tommelen og han måtte operere igjen. I første renn etterpå ble hansken teipet fast til staven fordi det gjorde så vondt når han holdt rundt den.

Mot et slikt bakteppe står de siste suksessene til alpinisten fram som ytterst imponerende: Nye gullmedaljer i VM og OL – jeg ramser ikke opp hvilke, sjekk selv. Filmen viser at Lund Svindal har en absolutt overordnet lidenskap – å konkurrere på toppen blant internasjonale alpinister – og han har en jernvilje til å trene seg opp igjen, komme tilbake og vinne nye seire.

På innsiden?

Etter den første Supervention I etterlyste jeg at regissørene Sigstad og Christensen lot oss bli bedre kjent med dyktige sportsutøvere. Dette klarer de litt bedre i Aksel enn i filmene om fristilkjørerne.

I en selvbiografi som Lund Svindal utga for to år siden, kom det fram at Aksel var åtte år da han og lillebroren Simen mistet moren sin. Hun døde under fødselen av familiens tredje barn. I filmdokumentaren brukes tragedien til å framheve hvor sterkt pappa Bjørn Svindal sto på som alenefar for å trene sønnene i skibakken, godt støttet av venner i skimiljøet.

Men hvilke spor tapet av moren har satt i Aksels psyke, må vi gjette oss til. Det regissørene legger vekt på, er hvor analytisk Lund Svindal er i alt han gjør. Egenskapen hjelper ham til å holde unna følelser som frykt og nervøsitet da han ett år etter Kitzbühel-fallet prøver utforløypa på ny.

Tause øyeblikk

Dokumentaren Aksel er på sitt beste når filmskaperne tar med sekunder av taushet i alpinistens ansikt som avslører øyeblikk da han likevel ikke har helt kontroll. Vi forstår hvor skuffet han er hver gang kneet hovner opp igjen.

*Pappa Bjørn Svindal har støttet opp om Aksel siden sønnen begynte å gå på ski som treåring. (Foto: Field/Euforia)*

Et tilbakeblikk viser at Lund Svindal følte seg bortimot utbrent under OL i Sotsji i 2014. Han fikk ingen medaljer mens hans nære venn Kjetil Jansrud vant gull. Jansrud uttaler i filmen at han tror at da ble Aksel litt irritert på ham.

I den senere tid har det blitt økt oppmerksomhet om hvor tøft det kan være for toppidrettsstjerner å avslutte karrieren. Dokumentarens siste del synliggjør hvilket vanvittig mas Lund Svindal fikk fra journalister og kommentatorer på spørsmålet om han skulle legge opp etter OL i Pyeongchang. Filmskaperne lar oss forstå hvor vanskelig avgjørelsen er for ham.

Godt humør

Stort dypere under huden på Aksel Lund Svindal kommer vi ikke. Dette er og blir en sjangerfilm – den store idrettsheltens ned- og oppturer – og det er helt greit, bare man ikke forventer så veldig mye mer.

Med på kjøpet i Aksel får vi gode replikker fra Kjetil Jansrud som krydrer filmen med sitt herlige humør. At de to kameratene har hatt for vane å hjelpe hverandre slik at den som renner først, gir kjøreinfo til den andre, vitner om en sympatisk innstilling der vennskap og samhold trumfer en egoistisk konkurranseånd. Det siste preger nok mange på toppnivå i en så krevende idrett.

Publisert i Vårt Land 18. oktober

Glimt av mennesket bak en stor alpinist

Aksel er på mange måter en fin film om en stor idrettsstjerne. Men spørsmålet er om ikke en dokumentar om Aksel Lund Svindal hører hjemme på tv heller enn kino.