Rett og galt i forbannede krigsår

Kristin Aalen

I ettertid er det kanskje lett å skille forræder fra helt under nazistenes okkupasjon. Men De forbannede år viser hvor vrient det var å velge moralsk rett den gang.

Fabrikk-eier Karl Skov (Jesper Christensen) og hans hustru Eva (Bodil Jørgensen) møter den tyske ubåt-kaptein Willi Lismal (Roman Schomburg) for første gang. (Foto: Norsk filmdistribusjon)

I 2009 kom den norske filmen Svik som – i motsetning til helteeposet Max Manus – skildret svikets menn under 2. verdenskrig. Filmen synliggjorde hvordan handelsmenn og industriledere tjente fett på et pragmatisk samarbeid med de tyske okkupantene.  

Når resultatet dessverre ble stivt, skyldtes det ujevne skuespillerprestasjoner og for mye tung informasjon formidlet på kort tid. Det ble mange diskusjoner mellom allierte om Norsk Hydros aluminiumsfabrikk på Herøya for å forklare hvorfor motstandsfolk ble sendt for å skaffe detaljert kunnskap om anlegget til hjelp for britiske bombefly. 

Men Svik leverte iallfall thrillerspill i en nattklubb i Oslo der dobbeltagerende nazister og krigsprofitører forlystet seg. Særlig interessant var en nattklubbeier i lyssky geskjeft med tyskerne, samt en Axel Aubert-lignende, ytterst pragmatisk leder av Norsk Hydro.  

Danske svik

Under den talende tittelen De forbannede år er det nå danskenes tur til å levendegjøre en industrileder, Karl Skov, som havner i moralsk skvis etter at nazistene har okkupert Danmark. 

Fembarnsfaren Skov og hans kone Eva, bosatt på godset Vedbæklund, får sin sølvbryllupsfest ødelagt idet tyske bombefly feier inn over landet 9. april 1940. Filmen viser hvordan han sliter hardt for å holde sin fabrikk Elektrona gående uten å selge produkter til tyskerne. Den danske handelsminister og innflytelsesrike aktører påvirker ham jevnlig til å akseptere den nye tid. Hva han velger, får dere finne ut selv. 

Ekteparet Eva og Karl Skov (Bodil Jørgensen og Jesper Christensen) settes på mange prøvelser etter at tyskerne tar kontroll over Danmark. I bakgrunnen datteren Helene (Sara Viktoria Bjerregaard).

Samtidig blir vi kjent med Karls fem barn. De voksne sønnene Michael og Aksel havner på hver sin side i den ideologiske krigen som ethvert menneske befant seg i den gang: Var Hitler-Tyskland i stand til å skape et nytt Europa til vern mot jøde-bolsjevismen fra øst? Eller burde man nedkjempe naziregimet med alle midler, også vold? Eller kunne man tilpasse seg nyordningen og handle nøytralt uten å søke sannheten om tyske ugjerninger? 

Det gode grepet i De forbannede år er at alle disse posisjonene iscenesettes ved hjelp av familien Skov og deres bekjente. Dessuten sørger Svend, sønn til husets husholderske, for at motstandskampen kommer nært innpå – han har deltatt i den spanske borgerkrigen og er nylig kommet hjem fra det kommunistiske Moskva. 

Slik blir direktørboligen og fabrikken et tverrsnitt av klassesamfunnet: Overklassen tilpasser seg den danske regjerings samarbeidsvillige linje overfor tyskerne; opprør og sabotasje springer ut av illegale miljøer i arbeiderklassen. Filmen skaper likevel møtepunkter mellom høy og lav som gjør det mulig for en direktørsønn å radikaliseres. 

Krevende

Å gi menneskelig liv til moralske og ideologiske valg uten at det blir pamflettaktig, er en stor utfordring i filmer fra 2. verdenskrig der fakta må være korrekte for at vi skal tro på hendelsene. 

Karls sønn Michael (Gustav Dyekjær Giese) har som dansk soldat plikt til å hilse på okkupantens militære.

Dessuten dekker De forbannede år i løpet av to og en halv time et tidsspenn på tre år fra april 1940, noe som roper på tv-serie-formatet. Regissør Anders Refn har likevel satset på kinofilmen, dog slik at en oppfølger neste år vil ta for seg familien Skovs skjebne fra 1943 til 1945. 

Men fungerer populariseringen av verdikonflikter mellom kommunister og pronazister, aktivister og pragmatikere, all den tid mange scener og samtaler får et pedagogisk og illustrerende preg? For eksempel reduseres familien Skovs nest-yngste sønn Knud til en politisk uinteressert fyr som spiller jazz, musikken som nazistene stemplet som dekadent. (Man kan håpe at han og lillebror Valdemar, snart gymnasiast, får mer å gjøre i nr. 2-filmen.) 

Lykkes

Mitt svar er at De forbannede år lykkes langt bedre enn den norske Svik. De danske skuespillerne er dyktigere til å gi skikkelsene liv og løfte dem opp fra pappfigurnivå. Ikke minst er Jesper Christensen (Haakon 7. i Kongens nei) glitrende i å framstille Karl Skovs forsøk på å handle rett i skvis mellom å holde fabrikken gående og hustruen Evas krav om ikke å gi nazistene lillefingeren. Hun, fint tolket av Bodil Jørgensen, lever etter ordtaket «Når skitt kommer til ære, er det ikke til å bære», men kolliderer stadig med virkelighetens realpolitikk. 

Aksel Skov (Mads Reuther) i demonstrasjonstog mot danske myndigheter.

Å pendle mellom ulike skjebner i korte episodiske scener kan gjøre at bitene faller fra hverandre. Heldigvis lykkes Refn i å engasjere meg i skikkelsene vi blir kjent med, fra mannen som verver seg i Frikorps Danmark og drar til østfronten for å myrde for tyskerne; kvinnen som forelsker seg i en nazi-offiser; mannen som blir med i illegal motstandskamp; søsken, foreldre og barn som krangler og slåss fordi de er rykende uenige om valgene som tas. 

For norske seere er det interessant at De forbandede år stadig skjeler til Norge. I det skovske hus rystes enkelte over at danskene ikke kjemper mot invasjonen slik nordmennene gjorde. En avstikker til Trondheim blir en øyeåpner for hvordan nazistene behandlet uskyldige mennesker.

Gå og se selv.

Publisert i Vårt Land 26. mai 2020

De forbannede år

Drama

Regi: Anders Refn

Med: Jesper Christensen, Bodil Jørgensen, Patricia Schumann, Erik Madsen, Sylvester Byder, Gustav Dyekjær Giese, Sara Viktoria Bjerregaard, Mads Reuther, Anders Heinrichsen med flere

Danmark 2020

2 timer 33 minutter

Aldersgrense: 12 år