Den isnende kulden i amerikansk overklasse
Kristin Aalen
Lurer du på hvordan gapet mellom fattig og rik vokste fram i USA, er tv-serien The Gilded Age en lærebok. Overklassens kynisme brettes ut i en rå maktkamp.
Det nyrike ekteparet George og Bertha Russell (Morgan Spector og Carrie Coon) må bruke listige knep for å bli inkludert av den gamle overklassen i Upper East Side, New York. (Foto: Alison Cohen Rosa, HBO)
Organisasjonen Oxfam, som bekjemper ulikhet i verden, viste nylig at de ultrarike har tjent på pandemien. Klodens ti rikeste, stort sett amerikanere, har mer enn fordoblet sine formuer, fra 700 milliarder til 1500 milliarder dollar.
Hva er de ideologiske røttene til en elite som har skapt slike pengebinger uten å måtte bidra til å utjevne ulikhet?
Et glitterinnpakket svar får man i The Gilded Age. Serien åpner i 1882 og skildrer beboerne av to staselige bygninger i krysset mellom 61st Street og 5th Avenue i New York, like ved Central Park. På en side av gaten bor representanter for den gamle tid: Enkefru Agnes Van Rhijn og hennes ugifte søster Ada Brook. Strikse Agnes tviholder på sin status i sosieteten i Upper East Side.
Til disse gammelrike hører slett ikke ekteparet George og Bertha Russell. De er nyrike fra Chicago som har flyttet inn i et fasjonabelt hus vis à vis. Fru Russell har voldsomme ambisjoner om å klatre opp i de øverste sirkler, holde ball og skinne i glansen av krystallkroner og overdådige kreasjoner. Men Agnes og andre mektige kvinner slåss for å holde nykomlingene utenfor.
Reell epoke
The Gilded Age er en epoke i 1880- og 1890-årene da USA ble forvandlet i høyt tempo. Nybygde toglinjer gjorde det mulig å transportere varer over hele kontinentet. Den fiktive skikkelsen George Russell har jobbet seg opp i jernbanebransjen – hans voksende rikdom illustrerer hvordan enkelte menn la seg opp enorme formuer.
Maktkampen i de første episodene involverer bedriftsledere som er vant til å bestemme i New York. De vil hindre Mr. Russell i å ekspandere, noe han snart motarbeider på listig vis – med katastrofale følger for de gammelrike. Russells suksess viser hvordan formue ble samlet på få hender. Dessuten: Når USA ikke ble styrt av politikere som ville jevne ut klasseforskjeller, men av rå kapitalister, ble ulikhetene sementert.
Søstrene Ada Brook (Cynthia Nixon) og Agnes Van Rhijn (Christine Baranski) hører til den gammelrike sosieteten på Manhattan i 1880-årene. (Foto: Alison Cohen Rosa, HBO)
I seriens kulisser lurer reelle personer. Finansmagnaten Andrew Carnegie, datidas nest rikeste, utga i 1889 The Gospel of Wealth (Formuens evangelium). Han mente at store sosiale forskjeller er et nødvendig gode. De formuende skulle bruke sine penger til å berike samfunnet framfor å kaste dem bort på de fattige. Mrs Carnegie nevnes i tv-serien.
Blant biografiske figurer som levendegjøres, er advokaten Ward McAllister som fant opp frasen The Four Hundred. Sammen med fru Astor holdt han kustus på fire hundre personer det var verdt å menge seg med på Manhattan. George og Bertha Russell må bruke snedige midler før det lykkes dem å bli inkludert av de sosiale portvokterne.
Lenger ned
Seriens utfordring er å sette de sosiale motsetningene på spissen slik at vi ikke bare blendes av rikdommen til toppsjiktet i Upper East Side. Manusforfattere og regissører fletter til stadighet inn hvordan livet lenger nede på den sosiale rangstigen er. Her skildres tjenerskapet i husene, her finnes to unge kvinner som får bo hos Ada og Agnes: Den godhjertede niesen Marian Brook og en svart kvinne, Peggy Smith, som blir sekretær for Agnes.
Marian og Peggy blir venninner og forsøker å finne sin egen levevei. Begge slåss mot fordommer. Peggy er en dyktig skribent som kan få antatt noveller i et kristent magasin. Men da redaktøren ser at hun er svart, krever han at hennes hudfarge må skjules av hensyn til bladets lesere i sørstatene.
Venninnene Marian Brook (Louisa Jacobson) og Peggy Smith (Denée Benton) må slåss mot fordommer og gamle rollemønstre på 1880-tallet. (Foto: Alison Cohen Rosa, HBO)
Marians tanter holder henne fast i et gammelt rollemønster: Hun må gifte seg til penger, formaner de. Da det kommer en kjekk mann i Marians vei, får hun høre at han ikke er formuende nok. Samme kvinnesyn martrer Gladys, datter til ekteparet Russell. Bertha og George er hensynsløse kynikere i møte med mannen hun forelsker seg i.
Kvinneklær
The Gilded Age domineres av velkledde kvinner. Spileskjelettet som fikk kjolestoffet til å strutte fra midjen og ned – krinolinen – var forlatt. Tournuren – køen – har tatt over slik at draktens bakende står ut. Seere som er svake for kostymedrama, får sin belønning. Det er ikke måte på hvor mange staselige kjoler vi får se, det må ha tatt uendelig med tid å skifte mellom opptakene.
Kjolene markerer hvor på den sosiale rangstigen enhver befinner seg, fra tjenerskapets enkle klær til finere drakter for svarte i middelklassen (Peggy og hennes mor), til overdådigheten hos overklassedamene som planlegger sin årlige veldedighetsbasar.
En interessant skikkelse fra det virkelige liv står som et befriende kvinneideal: Sykepleier Clara Barton stiftet det amerikanske Røde Kors og kjempet for å gi kvinner utdannelse. Hun møter flere av seriens fiktive fruer med fordomsfrie holdninger.
Om The Gilded Age lykkes i å avsløre de ultrarikes selvnyterske tilværelse, er uvisst da jeg bare har fått adgang til fem av ni episoder. Men ser man bak paljetter og silkestoffer, sigarer og hestedrosjer, er det mye interessant fra en epoke som har satt betingelser for dagens ulikhetssamfunn i USA.
Publisert i Vårt Land 22. januar 2022
The Gilded Age
(Den forgylte tidsalder)
TV-serie på HBO
9 episoder à 50 minutter
Regi: Michael Engler og Salli Richardson-Whitfield
Manus: Julian Fellowes og Sonja Warfield
Med: Cynthia Nixon, Christine Baranski, Carrie Coon, Morgan Spector, Denée Benton, Louisa Jacobson, Taissa Farmiga med flere.