Ubehagelige voldsscener skygger for dypere budskap
Kristin Aalen
Koko-di Koko-da er ikke for sarte sjeler. Bak alt det grusomme som skjer, finnes det et håp om forsoning og trøst for mennesker i dyp sorg.
Et ektepar som camper i skogen får et skremmende møte med den hvitkledde mannen og hans følge. Figurene speiler virkningen av dødens brutalitet. (Foto: AS Fidalgo)
Advarsel: Denne omtalen røper noe av handlingsforløpet.
La det straks være sagt: Å tolke denne filmen bokstavelig gir bare ekle grøss, men ellers ingen mening. Forstår man derimot visse onde skikkelser og fæle hendelser som en marerittlignende bearbeidelse av at et elsket barn har gått bort, blir filmen interessant. Døden kan knuse og splitte mennesker som står alene igjen med sin fortvilelse.
Nøkkelen til en slik tolkning ligger i to animerte sekvenser som skildrer en kaninfamilie i skogen. En dag går Lille Kanin ut av hiet og setter seg på ryggen til en fargerik fugl. I løpet av flyturen deres blir de overfalt av uvær slik at Lille Kanin faller av. Mamma og pappa Kanin finner det døde barnet sitt og gravlegger det.
Lammet av døden
Det meste av filmens handling foregår tre år etter at ekteparet Elin og Tobias har mistet datteren sin. De strever med å ha det hyggelig sammen og ender stadig i krangel der de drar av gårde på ferie. Han prøver å si at han elsker henne, hun klarer ikke å ta imot omsorgen.
Det er når Tobias kjører inn på en skogsvei for å slå opp teltet for natten, at marerittet begynner.
Ektemannen Tobias blir vitne til fryktelige ting som gjøres mot kona hans.
De onde skikkelsene som dukker opp tidlig neste morgen, igjen og igjen, er hentet fra tegningen på en spilledåse: En kritthvit katt, en mann kledd i hvit dress og stråhatt, en skjeggete kjempe som bærer et dødt dyr, en svarthåret, ung kvinne som leier en brun kamphund. Bare stråhattmannen snakker, de andre adlyder hans onde kommandoer.
Spilledåsen var bursdagsgave til datteren Majas åtteårsdag. Når hun sveiver på dåsens hendel, lyder en sang: Vår hane er død; han kan ikke synge koko-di-koko-da. Låten utvikler seg til et ubehagelig refreng som akkompagnerer katten og dens skumle følge.
Komposisjon
Jeg har sett Koko-di Koko-da to ganger, og den første var en sjokkartet opplevelse. Regissør og manusforfatter Johannes Nyholm har så mange overraskelser på lur at man sitter nummen og betrakter den meningsløse brutaliteten som stråhattmannen og hans kumpaner utsetter ekteparet for.
Min innvending mot filmen – de færreste vil se den to ganger – er at de voldelige scenene er så ubehagelige at de skygger for det dypere, allegoriske budskapet som handler om sorgbearbeidelse.
Montasje av aktører i filmen: Den hvite katten. Under sees de onde spilledåsefigurene.
Den andre gangen går det bedre fordi jeg vet hvordan det hele er komponert. Regissøren har laget seks ulike versjoner av hva som skjer når Elin våkner opp etter en natt i teltet. Den snedige vrien regissøren gjør, er at Tobias har drømt det fæle vi har sett utspille seg, og forsøker å få kona vekk fra åstedet. Hun forstår ingenting av hans redsel.
Animasjonens trøst
I den femte versjonen ledes Elin omsider til en bygning der stearinlys er tent foran en dukketeaterscene. Her får hun se en ny versjon av eventyret om Lille Kanin. Etter barnets død klarer ikke mamma og pappa Kanin å bo sammen, men legger seg i hvert sitt hi der de visner av sorg.
Denne gang dør også den fargerike fuglen, men gjenoppstår og flyr videre i frihet.
Synet av animasjonen blir som et speil for Elin, men også en renselse slik at hun klarer å se Tobias på en ny måte når de møtes i den sjette versjonen.
Alt i alt er Koko-di-koko-da en ytterst vellaget film til tross for dens brutale uttrykk. Særlig imponerende er musikken, dels med de mange vridninger på spilledåsemelodien (den vil for alltid signalisere ubehag etter dette), men ikke minst den vemodige folketonen som akkompagnerer eventyrsekvensene om kaninene og fuglen.
Døden er nådeløs og meningsløs. Nyholm ender likevel på en tone av håp i sin originale film.
Publisert i Vårt Land 23. oktober 2019
Koko-di Koko-da
Horror / Thriller
Regi/manus: Johannes Nyholm
Med: Peter Belli, Leif Edlund, Ylva Gallon, Katarina Jakobson, Morad Baloo Khatchadorian, Brandy Litmanen
Musikk: Olof Cornéer, Simon Ohlsson
Sverige Danmark 2019
1 time 26 minutter
Aldersgrense: 18 år