Kampen om Narvik var enda verre

Kristin Aalen

Kampen om Narvik må selvfølgelig forenkle hvordan det var å slå nazistene tilbake i 1940. Dessverre er viktige momenter blitt borte i dramatiseringen.

Major Omberg (Henrik Mestad) oppildner sine soldater til å marsjere ut av Narvik for å ødelegge toglinjen fra Kiruna. (Foto: Eirik Linder Aspelund og Nordisk film)

En spillefilm om annen verdenskrig krever et helt annet manus enn en dokumentar. Et vanlig grep er å dikte fram en familie: Mor, far, barn og besteforeldre får bli et prisme som vi kan se hendelsene gjennom.  

Manusforfatter Christopher Grøndahl og regissør Erik Skjoldbjærg har konstruert en slik familie. Ingrid Tofte arbeider på hotell i Narvik mens ektemannen Gunnar Tofte er i det militære. Hjemme tar farfar Aslak seg av parets seks år gamle sønn, Ole.  

Narvik var byen i Nord-Norge som Hitler, men også britene, aller mest ville ha kontroll over. Jernmalm, en svært ettertraktet vare i industri- og våpenproduksjon, ble fraktet via en toglinje fra Kiruna til den isfrie havnen i hjertet av Narvik.  

Gunnars kamp

Manusforfatter og regissør lykkes med å plassere Gunnar i dramaets sentrum. Den unge korporalen (fint spilt av Carl Martin Eggesbø) hører til en infanteristyrke som natt til 9. april blir flyttet til byen fra en militærleir i nærheten.  

Det er historisk rett. Da er det rart at dramaet som fant sted samme natt ute i fjorden reduseres til en fjern eksplosjon uten å nevne at to norske panserkryssere ble senket av fienden. 276 nordmenn omkom, 96 karret seg i land i snødrevet.  

Korporal Gunnar Tofte må kjempe mot tyskerne som har okkupert hjembyen hans, Narvik. (Foto: Eirik Linder Aspelund og Nordisk film)

Katastrofen gikk opp for narvikingene da tyskerne kom inn i byen. Skjoldbjærg framstiller en scene som er mye omtalt av historikerne: I nattemørket ser den norske troppen brått at tyske soldater sikter på dem, ledet av en general som sier at de ikke har en sjanse. Den norske obersten overgir sin styrke uten å gjøre motstand. 

Det er greit at filmen ikke dynges ned med navn på militære ledere (general Fleischer, oberst Sundlo, major Omdal) og heller konsentrerer seg om Toftes utfordringer. Men regissøren kunne godt flettet inn at obersten var et framtredende NS-medlem med klare protyske holdninger.  

I stedet framheves majoren, i filmen kalt Omberg (energisk spilt av Henrik Mestad). Han oppildner sin tropp til å dra ut av byen for å hindre tyskerne i å bruke toglinjen. Gunnar som kan bruke dynamitt, må sprenge en bro. Hvordan det går, skal ikke røpes.  

Ingrids kamp

Hvor mange unge kvinner den gang var gode i tysk og engelsk? Men kanskje en hotelljobb ga trening i å snakke med utlendinger. Uansett, filmskaperne lar Ingrid (innlevende spilt av Kristine Hartgen) mestre begge språk. Slik blir hun en ettertraktet tolk for den tyske konsulen (glitrende spilt av Christian Bach) som holder krigsråd på hotellet. I bakgrunnen levendegjør Kari Bremnes hotelleieren Polly som innser at de er nødt til å samarbeide med fienden.  

Ingrid Tofte (Kristine Hartgen) fortviler da hun innser at mannen Gunnar kan ha blitt arrestert av tyskerne. (Foto: Eirik Linder Aspelund og Nordisk film)

Samtidig bidrar Ingrid til å finne et gjemmested for den britiske konsulen og hans medarbeider. De hyrer henne som spion og ber henne skaffe informasjon om nazistene som de allierte trenger for å vinne slaget om Narvik. Slik havner Ingrid i en pinefull skvis mellom tyskere og briter.  

Et nederlag

Kampen om Narvik er blitt kalt Hitlers første nederlag og den mest omfattende krig som ble utkjempet mot okkupantene på norsk jord. Dramaet varte i to måneder.  

Skjoldbjærg lykkes i å framstille en essens som gir skremmende assosiasjoner til dagens Ukraina: Bombenedslag i bolighus, flukt gjennom gater mens granatene drønner, krigsfangers lidelser, redsel i møte med fiendens mitraljøser, men også modige soldater som står på i skyttergraver. Den eneste visuelle forskjellen er at kampene i Narvik gikk for seg i snø og is, ikke gjørme og brun jord.  

Men filmskaperne har merkelig nok utelatt de verste hendelsene. Som at tyskerne brøt krigens regler og drev krigsfanger og sivile foran seg som levende skjold. Fangene ble ført mot norske mitraljøsestillinger med maskinpistoler i ryggen. Nordmennene fikk valget mellom å overgi seg eller å skyte på sine egne. De valgte det første, dermed ble 180 mann og 20 sivile tatt til fange, ifølge historiker Torgeir E. Sæveraas.  

I enda en måned slåss tyske og østerrikske styrker på fjelltopper og i dalfører rundt byen. De møtte sterk motstand fra britiske krigsskip ute i fjorden samt norske bataljoner assistert av britiske, franske og polske tropper. 28. mai var okkupantene drevet ut av Narvik. Det får filmen godt fram.  

Gråsonen

Etter heltefilmen Max Manus (2008) ble det påpekt at nordmenn ikke bare kan deles inn NS-folk versus motstandsmenn i møte med nazistene. I krigens dagligliv sto tusenvis av nordmenn i vanskelige valg. På interessant vis levendegjør Skjoldbjærg en slik gråsone gjennom Ingrid da sønnen Ole trenger akutt behandling etter et bombeangrep. Bare den tyske konsulen kan skaffe en lege, men mot en gjenytelse. Hva gjør en mor i valget mellom å redde barnet sitt og å hjelpe fienden?  

Det hun til slutt gjør, skaper konflikt mellom ektefellene. Hvordan de takler uenigheten, løses opp litt for kjapt av regissøren.  

At seieren i Narvik dessverre ble kortvarig, skyldtes krigens utvikling i Europa. Men vi kinogjengere har fått en viktig filmfortelling om mye av det som hendte.

Publisert i Vårt Land 22. desember 2022

Kampen om Narvik

Drama / Krigsfilm

Regi: Erik Skjoldbjærg

Med: Carl Martin Eggesbø, Kristine Hartgen, Stig Henrik Hoff, Kari Bremnes, Emil Johnsen, Mathilde Cuhra, Henrik Mestad, Christian Bach med flere

Norge 2022

1 time 48 minutter

Aldersgrense: 12 år