Sjeldent godt om undertrykt sorg

Kristin Aalen

MANCHESTER BY THE SEA
Terningkast: 6

Hvordan skal man på film skildre at et menneske kjemper med en uutholdelig sorg? Se og lær av manusforfatter og regissør Kenneth Lonergan.

Storebror Joe (Kyle Chandler) prøver å trøste Lee (Casey Affleck).

Interessant nok har hans film ”Manchester by the Sea” kinopremiere samtidig med David Frankels ”Collateral Beauty”. Sistnevnte er en totalt mislykket håndtering av samme tema: Hvordan skal en mann takle tapet av et kjært menneskes liv?

Den eneste grunnen til å få med seg Frankels film måtte være å sammenligne de to produksjonene for å se hvor dårlig han lykkes og hvor godt Lonergan gjør det.

For mens Frankel forsøker å blåse liv i en latterlig skrivebordskonstruksjon av et plot, fullt av kvasifilosofisk og sentimentalt tåkeprat, byr Lonergan på et vidunderlig jordnært manus.

To tidsplan

Om handlingen kan det røpes at regissøren pendler sømløst mellom to tidsplan: På den ene siden de gode årene da Lee Chandler bodde med kone og tre barn i Manchester by the Sea, en liten kystby nord for Boston i USA. Her drar han stadig ut med fiskebåten sammen med sin storebror Joe og hans sønn Patrick.

Gåten er denne: Hvorfor er Lee Chandler (Casey Affleck) så sorgtung, mutt og aggressiv?

Det andre tidsplanet er en sorgfylt nåtid fem-seks år senere. Lee bor alene i Boston i en simpel kjellerleilighet. Han er skilt og jobber som vaktmester og handyman. Han er mutt og nedtrykt, og det hjelper virkelig ikke på humøret at broren Joe dør av alvorlig sykdom og etterlater seg Patrick, nå 16 år gammel.

Mesterlig fortalt

Hva gikk så galt noen år tilbake? Hvorfor skar det seg mellom Lee og kona?

Hvis du underveis fristes til å synes at hovedpersonen virker i overkant dyster, resignert og aggressiv, kan jeg love at forklaringen kommer. I nøye tilmålte brokker røper regissøren hvilket fryktelig slag som rammet familiefaren i hjembyen.

Kan Lee makte å bli verge for sin 16-årige nevø Patrick (Lucas Hedges)?

Det er mesterlig fortalt. Legg merke til hvor ofte Lonergan benytter seg av alt fra småkjekling, høylytte krangler til rene slåsskamper for å avdekke styrken i følelsene som personene forsøker å stenge inne. Brødrene Lee og Joe og konene deres er solid rotfestet i et miljø der det å sette intellektuelle ord på alt det vonde er helt unaturlig.

Strålende spilt

Det hjelper ikke David Frankel det minste at han i ”Collateral Beauty” har hentet inn en hel bukett med stjerneskuespillere som Will Smith, Edward Norton, Kate Winslet, Keira Knightley og Helen Mirren, all den tid de bare får fjas og tåkeprat å spille på.

Et siste møte mellom Lee og ekskona Randi (Michelle Williams) er en rørende eksplosjon av undertrykt ærlighet. 

Lonergan på sin side lykkes formidabelt med sine mer ukjente skuespillere fordi han gir dem håndfaste scener å agere i. Casey Affleck leverer en formidabel, underspilt tolkning av Lee som etter storebrorens død nøler kraftig med å si ja til å bli verge for sin litt kravstore nevø Patrick.

Tenåringen blir friskt framstilt av Lucas Hedges, og regissøren letter rett som det er på stemningen ved å legge inn glimt av komikk, som da gutten avslører at han driver på med to kjærester på en gang.

Et siste møte mellom Lee og ekskona Randi (strålende spilt av Michelle Williams) er en rørende eksplosjon av undertrykt ærlighet. Jeg sier ikke mer.

Løp og se.

Les også min anmeldelse av "Collateral Beauty" på kulturkritikk.no

Manchester by the Sea
Drama
Regi/manus: Kenneth Lonergan
Med: Casey Affleck, Michelle Williams, Kyle Chandler, Lucas Hedges, C.J. Wilson, Heather Burns, Tate Donovan, Josh Hamilton, Anna Baryshnikov med flere.
USA 2016
2 timer 17 minutter
Aldersgrense: 12 år