Absurd rettsprosess mot fredelige demonstranter
Kristin Aalen
Trodde vi at president Donald Trump var den første til å sette nasjonalgarden inn mot demonstranter? En film om hendelser i 1968 viser det motsatte.
Black Panther-aktivist Bobby Seale (Yahya Abdul-Mateen II) får ikke lov av dommeren å bruke forsvarer William Kunstler (Mark Rylance) (Foto: Selmer Media).
Etter politidrapet på George Floyd i mai i år har mennesker i hopetall demonstrert i USAs byer. Stort sett har protesttogene gått fredelig for seg, likevel har Trump svart på episoder av hærverk og vold med å be politi og nasjonalgarde slå hardt ned på demonstrantene. Rop om at Black lives matter, synes å virke provoserende på presidenten og hans regjering.
Nå gir Trumps sykdomsanfall oss en ørliten pause fra law-and-order-slagordene hans. Men oppsøker man en kino (eller Netflix) for å se The Trial of the Chicago 7, får man et lærestykke i forakt og redsel fra myndigheter og rettsvesen overfor taleføre demonstranter. Hvordan skitne knep brukes for å kneble dem som ytrer seg kritisk, er skremmende.
Chicago 1968
Regissør og manusforfatter Aaron Sorkin tar pusten fra en med sin introduksjon av åtte amerikanere – sju hvite og én svart – som ville lede fredelige demonstrasjoner mot Vietnam-krigen under demokratenes landsmøte (the Democratic National Convention) i Chicago i 1968.
Her gjelder det ikke å ramle av i starten – det gir stor uttelling å bite seg fast. For måten de åtte ble behandlet på i en rettssak året etter, blir til sjokkerende undervisning i maktovergrep fra autoritære myndigheter.
Jerry Rubin (Jeremy Strong) hjelper en av demonstrantene under politiets tåregassangrep. Året etter ble han stilt for retten.
Bakteppet er at daværende president Lyndon B. Johnson (D) tvang stadig flere amerikanere til å slåss i Vietnam; i 1968 var 385.000 mann beordret av gårde, mange til den visse død. Martin Luther King ble skutt og drept i april samme år; Robert Kennedy i juni; og da demokratene i august skulle velge sin presidentkandidat foran valget i november, møtte 15.000 demonstranter opp i Chicago for å si at nok er nok.
Ytringsforbud
Men byens borgermester ville ikke la demonstrantene ytre seg i parker og gater. De åtte, som representerte ulike organisasjoner av radikale pasifister, borgerrettsforkjempere, Black Panthers og fredselskende hippier, hadde alle fått avslag på sine søknader om å få demonstrere.
Likevel dro protestanter i tusentall til Chicago. Det hele endte i voldelige sammenstøt da politi og nasjonalgarde brukte tåregass og køller for å stanse folk, samt ødelegge kameraer som reportere brukte for å dekke hendelsene.
Mange ble skadet. I sin iscenesetting klipper regissør Sorkin inn arkivopptak i svart-hvitt fra de blodige tumultene. Det er ytterst virkningsfullt.
Det er verdt å merke seg – dette blir et viktig vendepunkt i filmen – at daværende justisminister, Ramsey Clark (D), nektet å stille de åtte organisatorene for retten. Han mente at volden primært var blitt framprovosert av politiet i Chicago.
Grotesk teater.
Så hvorfor ble det likevel en rettssak mot dem som varte i et halvt år fra september 1969?
Bobby Seale, en av de tiltalte, to forsvarsadvokater og to av de hvite tiltalte under rettssaken i 1969.
Svaret får vi i en giftig scene tidlig i filmen. Richard Nixon (R) hadde vunnet presidentvalget i november 1968, og hans justisminister John N. Mitchell var ikke nådig. Han håndplukket et par aktorer med beskjed om å sørge for at rettssaken statuerer et eksempel.
Hva slags ord skal man bruke om det som nå utspiller seg? Absurd, famøs farse; grotesk teater er et passende vokabular etter hvert som dommer Julius Hoffman behandler de tiltalte og deres forsvarere med rystende mangel på respekt.
Men det verste er behandlingen av den åttende tiltalte: Den svarte aktivisten Bobby Seale som dommer Hoffman nekter en ny forsvarer etter at hans opprinnelige advokat er blitt syk. Forsvareren til de sju hvite, William Kunstler, får ikke lov til å hjelpe ham. Black Panther-medlem Fred Hampton forsøker å assistere Seale i rettssalen, men han blir tatt av dage, høyst sannsynlig av FBI midt under rettssaken, bare 21 år gammel. Svart-hvite arkivfoto av liket klippes inn i sekunder korte som lyn.
Hva slags fysisk mishandling og knebling dommer Hoffman utsetter Seale for fordi han ikke liker at den tiltalte forsøker å komme til orde, må dere oppdage selv. Det er ikke til å tro. Men det skjedde. Sorkin følger rettssalsreferatene nøye.
Glitrende replikker
Et rettssalsdrama kan fort bli en støvete, grå affære der vi etter kodeordene objection your honour må vente på om dommeren svarer sustained eller overruled. I The Trial of the Chicago 7 avslører disse utsagnene hvor fordomsfull judge Hoffman er.
Dommer Julius Hoffman (Frank Langella) benytter stadig klubben mot det han mener er forakt for retten.
Et vell av replikker som Sorkin peprer scenene med, får en først til å le, som da dommeren understreker at han ikke er far til den ene tiltalte som også heter Hoffman. Etter hvert setter latteren seg fast i halsen idet forsvarer Kunstler (hvis lange hår dommeren ikke liker) utbryter at «dette er ikke lenger en rettssal, ærede dommer, det er et middelaldersk torturkammer.»
Et dyktig skuespillerensemble framstiller sine rollefigurer med stor innlevelse, inkludert Sacha Baron Cohen, kjent for sine vulgære komedier (Borat). Her fungerer han utmerket som hippie Abbie Hoffman.
Hendelsene fant sted for 50 år siden. Det sørgelige er at The Trial of the Chicago 7 virker så aktuell i dag.
Publisert i Vårt Land 8. oktober 2020
The Trial of the Chicago 7
Drama
Regi/manus: Aaron Sorkin
Med: Eddie Redmayne, Alex Sharp, Sacha Baron Cohen, Jeremy Strong, John Carroll Lynch, Yahya Abdul-Mateen II, Mark Rylance, Joseph Gordon-Levitt, Frank Langella med flere
USA 2020
2 timer 9 minutter
På kino, deretter på Netflix fra 16. oktober
Aldersgrense: 12 år