En vei videre for de triste og deprimerte

Tekst: Kristin Aalen    Foto: Bjørn Opsahl/Jo Strømgren Kompani

Terningkast: 5

Anja Garbarek og Jo Strømgren har skapt et skremmende og vakkert musikkdramatisk verk.

Finnes det en ny vei for dysfunksjonelle Bob? Fiolinist Bergmund Waal Skaslien med løvemaske, omgitt av danser Line Tørmoen til venstre og sanger Anja Garbarek.

The Road is Just a Surface - veien er bare en overflate - utforsker det å være følelsesmessig låst i en livssituasjon. «Føler du deg trist? Er du sint på noen? Har du noen spesielle, ekstraordinære evner, noen supermannkrefter?» spørres det i programmet.

Garbarek fortalte for 13 år siden offentlig om en fødselsdepresjon som satte henne ut mens hun bodde i London. Det endte med at hun, mannen og datteren flyttet til Oslo.

Erfaringen med å ville forsvinne ned i et mørkt hull – but then we fall / into the depths of a black hole – ligger i bunn for noen av de 11 låttekstene hennes. Mange er gåtefulle. Én sang tematiserer foreldres forventninger til sitt barn, en annen det å bli kneblet av en dominerende mor. Slik har Garbarek forsynt regissør og koreograf Jo Strømgren med et rikt materiale som har forløst han kreativitet.

Hovedpersonen Bob

På imponerende vis bruker Strømgren bare tre aktører – Garbarek, en danser og en musiker – til å skape en historie. Bergmund Waal Skaslien trakterer sin fiolin aldeles strålende samtidig som han spiller hovedpersonen Bob. Garbarek synger de melodiske låtene med myk, betagende stemmeføring, men har også en fortellerrolle, inkludert Bobs mor. Line Tørmoen danser suverent i en uttrykksfull koreografi som veksler mellom skjønnhet, erotikk og snev av humor.

Bob bryter sammen som voksen, han som var et så vakkert barn.

Men også urovekkende grøss. Dette er ikke en forestilling som stryker oss med hårene. I låten «The Lazy Predator» (Det late rovdyret) iscenesettes Bobs mor som en dominerende figur. Sønnen husker hvordan hun knekket motet hans da han drømte om å fly.

I «Bob´s Song» ligger han fortvilet foran hyller fulle av pokaler. Moren mimrer om hvilken vakker baby han var, lykkelig fra dag én, han hadde jo alt han trengte. Foreldrene knyttet forventninger til sitt første barn. Men nå som voksen er Bob blitt dysfunksjonell og kan ikke stå oppreist.

Surrealistisk

Et slikt trist og skremmende innhold – to the slippery road / where they loose all control – blir drivende godt støttet opp av en surrealistisk scenografi. Tanken om livet som en reise på den glatte veien underbygges av snodige kjøretøy som dominerer scenen, dels en krysning av lastebil og traktor, dels en husvogn der dørene tjener som videoskjerm. På bakveggen projiseres ulike landskap, fra golde kaktuser, månekrater til en opplyst motorvei.

Bob ikles løvemaske og lang hale. Bur med barneklær plasseres på scenen mens et transportbånd med slaktede kyllinger vises på videoskjermene.

Garbarek synger melodiske låter med myk, betagende stemmeføring, men har også en fortellerrolle, inkludert Bobs mor. Line Tørmoen danser suverent i Jo Strømgrens uttrykksfulle koreografi.

Åsmund Bøes videodesign er teknisk avansert og dekonstruerer ansiktene som kommenterer Bob. Maskinlignende bilder antyder at livet kan bli låst av monotone bevegelser. Det hele støttes opp av Stephen Rolfes fargerike lysdesign og Kristin Torps kostymer.

Et helstøpt verk 

Kan den nedbrutte Bob finne nye krefter? Ja, Strømgren lar danseren klatre opp på månen og hente ham en supermanndrakt. Og i sluttsangen synger Garbarek at «Some agree, some don´t / Others try to argue / That there´s always hope», før hun tryller fram et lys fra den sluknede billykten.

Det gir håp og trøst.

Slik blir Garbarek og Strømgrens verk en stor musikkdramatisk opplevelse, vel verd den begeistrede applausen under urpremieren.

En redigert versjon er publisert i Vårt Land 26. mai 2018.

The Road is Just a Surface

Konsept, musikk, lyddesign, tekst: Anja Garbarek

Regi, koreografi: Jo Strømgren

Med: Bergmund Waal Skaslien (fiolin), Line Tørmoen (dans), Maja Dworak Strømgren (Bob som barn), Anja Garbarek (forteller, vokal)

Videodesign: Åsmund Bøe

Lysdesign: Stephen Rolfe

Sted: Den nationale scene, Bergen