Varm og nøktern skildring av kongens nei
Kristin Aalen
KONGENS NEI
Terningkast: 5
Regissør Erik Poppe kunne laget et pompøst heltebilde av kong Haakon og kronprins Olavs handlemåte i møte med Hitlers overmakt. Den fella har han unngått.
Det er alltid urettferdig å vurdere historien i etterkant når vi vet fasiten. Følgelig er det lett å overse hvor tyngende de ansvarlige må ha følt dilemmaene som veltet over dem idet Hitlers tropper okkuperte Norge noen aprildager i 1940.
Regissør Erik Poppe lykkes i å tydeliggjøre valgene på flere vis: Først usikkerheten på Oscarsborg festning der oberst Birger Eriksen (Erik Hivju) tar en selvstendig beslutning.
Utfallet er berømt, likevel er det spennende å følge hvordan han uten nøling kommanderer sine soldater til å senke det inntrengende skipet Blücher. Dermed omkom 1000 av Hitlers menn, til naziregimets store irritasjon.
Langt mindre ærefullt kommer statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksminister Halvdan Koht ut av sine valg. Førstnevnte framstår som en dott som forsøker å fratre, sistnevnte som altfor kompromissvillig i møte med tyskerne.
I spennet mellom oberstens konsise handlemåte i Oslofjorden og regjeringens forskremthet stiger portrettet av kong Haakon VII og hans sønn Olav fram.
Likevel, de to skildres ikke som pompøse figurer som straks vet hva de skal gjøre, men som levende mennesker med kvaler og tvil på veien til de rette beslutninger.
Poppe forteller glimrende i scener, som da den 67 år gamle kongen, svært overbevisende tolket av danske Jesper Christensen, ligger sammenkrøpet på golvet fordi han har så vondt i ryggen, ventende på å få telefonkontakt med sin bror, kong Christian X i Danmark, for å høre hvordan han takler tyskerne.
Poppe menneskeliggjør også kongen som bestefar i møte med de tre barnebarna. Det skjer først som intetanende gjemsellek dagen før de selv må flykte oppover Østlandet og skjule seg for okkupantene, dernest ved at farfar Haakon trøster arveprins Harald før kronprinsesse Märtha må reise med barna til Sverige.
Men det beste er hvordan Poppe skaper temperamentsfulle dialoger, sågar krangler mellom far Haakon og sønnen Olav, samtaler som ingen research kan bevise skjedde akkurat slik, men som likevel virker troverdige. Anders Baasmo Christiansen er, ikke uventet, gullgod til å framstille kronprinsens utålmodige gemytt.
Men det beste er hvordan Poppe skaper temperamentsfulle dialoger, sågar krangler mellom far Haakon og sønnen Olav, samtaler som ingen research kan bevise skjedde akkurat slik, men som likevel virker troverdige.
Manusforfatterne Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røyneland tydeliggjør valgets kvaler som de kongelige har i møte med Hitlers sendemann i Oslo, diplomaten Curt Bräuer.
Her er filmens store overraskelse for publikummere som ikke kan disse okkupasjonsdagene fra a til å: Bräuer, glitrende spilt av tyske Karl Markovics, skildres som en nyansert person, en mann som vil forhandle seg til fred, men knuses av kravene som regimet setter.
Det er Bräuer som får kong Haakons nei i fleisen da han vil ha ham til å godta at nordmennene skal legge ned all motstand og akseptere Vidkun Quislings kuppregjering. Scenen sitrer av spenning og følelser, i likhet med det bevegende øyeblikket da kongen forteller regjeringen om sitt nei og sier at han vil abdisere hvis de ikke godtar hans valg.
Her vil kinogjengere flest få seg nok en overraskelse: For hvem husker vel at Haakons nei provoserte tyskerne slik at de slapp bomber over Elverum og Nybergsund, bomber som konge, kronprins og regjering bare så vidt unnslapp?
Løp og se selv.
Publisert i Stavanger Aftenblad 22. september 2016.
Kongens nei
Regi: Erik Poppe
Med: Jesper Christensen, Anders Baasmo Christiansen, Tuva Novotny, Karl Markovics, Katharina Schüttler, Arthur Hakalahti, Hans Jacob Sand, Erik Hivju, Rolf Kristian Larsen. Manus: Harald Rosenløw Eeg, Jan Trygve Røyneland med flere.
Norge 2016.
2 time 13 minutter.
Aldersgrense: 9 år