Kristin Aalen

Tenåringene Pål Waaktaar og Magne Furuholmen ville lage band og fikk med seg vokalist Morten Harket. Ti år senere var de verdensberømte som A-ha. Men karrieren har kostet.

*A-ha hos plateselskapet Warner Brothers som trodde på dem. (Foto: Viggo Bondi)*

Regissør Thomas Robsahm ville lage en film om hvordan et platealbum blir til. I 2018 spurte han A-ha (bandet turnerer fortsatt med velkjent materiale) om å få være til stede når de utvikler nye låter i studio.

Men Furuholmen, Harket og Waaktaar-Savoy har ulikt syn på det å skulle lage ny musikk sammen. Ja, det kan jeg godt tenke meg, svarer Pål; nja, hvis vi blir låst inn i fengsel i tre måneder, tror jeg på det, sier Morten. Nei, det vil jeg absolutt ikke, det blir som å stikke hånda i et vepsebol, svarer Magne som i dag arbeider som bildekunstner.

Intet glansbilde

A-ha: The Movie er blitt interessant fordi Robsahm og medregissør/ fotograf Aslaug Holm ikke har laget et glansbilde om hvordan bandet ble til og lyktes med det meste: 10 album, 50 millioner solgte plater, James Bond-filmlåt i 1987, utallige priser og 15 verdens- og europaturneer. Filmskaperne skaper sprekker inn til det vanskelige gjennom glimt av hvordan artistene har det i dag. Replikken «de gutta kunne trengt en psykolog,» sier sitt.

Robsahm og Holm har på imponerende vis plukket fra det enorme arkiv- og fotomaterialet som finnes av et så berømt band. Hundrevis av filmbiter og stills er strålende satt sammen av klipper Hilde Bjørnstad.

*Før gjennombruddet i 1984 levde A-ha fattigslig i London. (Foto: Henning Kramer)*

Trekløveret slo igjennom i 1984 med låten Take on me som utnyttet Harkets evne til å synge fra et dypt toneleie opp i den lyseste falsett. Låten ble året etter relansert med en banebrytende animert video om jenta som sitter på kafé. Hun leser i et tegneserieblad om den kjekke gutten (Harket) som lokker henne inn i bladets fiktive verden mens han synger take on me, take me on, I´ll be gone in a day or two.

Nå etterligner filmskaperne på tøft og kreativt vis stilen fra denne berømte videoen i nye animerte sekvenser. Disse får illustrere bandets liv før de ble berømte, kombinert med stills fra guttenes tenår og tidlig i 20-årene.

Hva slags band?

A-ha – the Movie vekker opp et minne fra 1986. Jeg var på reise til Kypros og kom i snakk med en gresk-ortodoks prest. Da han hørte at jeg kom fra Norge, lyste han opp og sa at hans tenåringsdatter var en stor A-ha-fan.

Men ønsket A-ha bare å spille for ungjenter som hylte fordi de så sexy ut og spilte pop-rock med mye hoftevrikking attåt? Dokumentaren får fram at særlig Pål, mens også Magne, hadde større musikalske ambisjoner enn som så. Problemet var at fotografer lokket dem til å posere og lage videoer som de i dag synes ga en håpløs innpakning.

*Konsertbilde fra MTV Unplugged tour i 2018 (Foto: Motlys)*

Nå kunne man kanskje mistenke Pål og Magne for å være misunnelige på at Morten fikk mest oppmerksomhet, men det står til troende når de sier at de var lettet over at Harket likte å være visuelt trekkplaster. Dermed fikk han stempelet som posør. I dag må han leve med at fansen myldrer rundt ham straks han viser seg offentlig. Bare i bilen til og fra opptredener finner han ro og sukker til Holms kamera at berømmelse er en forbannelse.

Med årene innså bandet at de hadde vært naive ved å si ja til en image-bygging som tenåringsband. I forkant av nye album førte de heftige diskusjoner – hvordan ta vare på den musikalske ambisjonen, ja, hva er a-has musikalske stil? Samtidig ønsket de å beholde fansen i Europa, USA og Japan.

Dokumentaren får fram det paradoksale i at tre så suksessrike menn likevel strever med å bli fornøyde med egen innsats. Harkets kjæreste, Inez Andersson, forteller at Morten på senere år har blitt bedre på å si at en konsert ble bra. Albumet Minor Earth Major Sky (2000) ga gruppa masse seksere i avisene. Endelig oppfattet de at de ble verdsatt musikalsk og fikk ros fra band som Coldplay, U2 og Oasis.

*Tre menn som ikke alltid har lyst til å være sammen: Pål, Magne, Morten fotografert av Just Loomis. (Foto: Motlys)*

Gnisninger

Robsahm og Holm gir glimt inn i motsetningene mellom de tre. Pål blir dypt såret av å ha gitt etter da en produsent foreslår å slå sammen to låter til en hit. Magne er bitter fordi hans musikalske bidrag ikke har blitt rettmessig kreditert – han kalles co-skribent mens Pål stadig ender som låtskribent. Morten kan under en øvelse brått si at han er lei av å høre sin egen stemme gnåle i høyden. Pål spør om tonearten er feil, produsenten ser ut som han vil rive seg i håret, Magne løser floken ved å tilby at han kan kore med musikerne før Morten synger.

De tre mennene (født 1959, 1961 og 1962) er blitt som en gammel søskenflokk som elsker og hater hverandre. Bandets faste fotograf strever med å ta bilder av dem fordi de er «tre fyrer som ikke alltid vil være sammen, det synes». Pål sier at han tåler mye pes hvis de kan styrke den musikalske arven sin. Morten mener at deres små krangler ikke betyr noe. Magne sukker at i A-ha har han hatt det fælt og fått hjerteflimmer av å ha blitt presset hardt i ung alder.

Å bli et av verdens mest berømte pop-rock-band har hatt en pris. Men senest i vinter var de på turné igjen – det må bety at A-ha-karrieren fortsatt smaker mer enn den koster.

Berømmelsens tveeggede sverd

Tenåringene Pål Waaktaar og Magne Furuholmen ville lage band og fikk med seg vokalist Morten Harket. Ti år senere var de verdensberømte som A-ha. Men karrieren har kostet.