Få avsporinger på vei mot stupet

Kristin Aalen

En sporvogn til begjær er fortsatt et drama som griper. Tennessee Williams iscenesetter hvordan en kvinne drives til vanvidd i sin lengsel etter å bli elsket.

Blanche DuBois (Nina Ellen Ødegård) drømmer om å fortrylle og bli fortryllet av en ny mann. (Foto: Grethe Nygaard)

Regissør Maria Kjærgaard-Sunesens nennsomme modernisering av stykket gjør at man aldri rekker å lure på om det har samlet støv gjennom snart åtti år. I stedet for at alfa-hannen Stanley har deltatt i annen verdenskrig, har han slåss for USA i Afghanistan. Når kameratene kommer på besøk, spiller de dataspill. Stella, kona hans, har tatovert seg slik unge kvinner gjerne gjør, og gjesten deres, storesøster Blanche, sjekker mobiltelefonen.  

Williams klassiker er ikke utdatert. Det ofte spilte skuespillet levendegjør gjenkjennelige følelser som treffer oss i magen: Et sug etter sex, en lengsel etter å begjære og bli begjært, en intens trang til å viske ut livets ydmykelser og skyve vekk tanken på aldring og død. Dessuten får vi møte machomannen som tyr til vold når han ikke får sin vilje hos kvinner. 

Talende navn

Når dramaet blir så eksplosivt, skyldes det bruken av klassisk trekantdrama. Blanche, en kvinne i siste halvdel av 30-årene, kommer reisende fra Mississippi til New Orleans. Hun stiger av trikken på stasjonen Desire og håper at hun har funnet huset der lillesøster Stella bor med sin polskættede mann, Stanley Kowalski. Jo, det er rett, bekrefter nabokona Eunice.  

Blanche DuBois´ entré er talende. Navnet hennes betyr hvit skog, og hun kommer fra barndomshjemmet Belle Reve – vakker drøm. Stella og Stanley, derimot, har dårlig råd og bor i en simpel ettroms leilighet i bydelen Elysian fields. Å komme til de elyseiske marker var i den greske antikken en eufemisme for å dø. Straks aner vi at Blanches besøk ikke vil bli en livsbejaende opptur. 

Blanche er ingen sympatisk engel – hun snakker nedlatende til Stella (Mari Strand Ferstad) og vil mele sin egen kake. (Foto: Grethe Nygaard).

Hun kommer anstigende med lyse lokker over en lekker hvit kåpe, under har hun en sølvskimrende kjole og matchende høyhælte støvletter, som var hun klar for fest. Det hvite i fornavn og klesdrakt viser seg snart å være alt annet enn uskyldsrenhet. Blanche er en tidligere lærer som har rukket å bli enke. Bak seg har hun et liv hun ikke vil snakke høyt om, men gjennom den fint skrevne dialogen pipler sannheten fram: Foreldrene er døde, familiegodset som Stanley og Stella så gjerne skulle arvet sin del av, har glippet ut mellom fingrene hennes. Hun har besøkt steder og gjort ting som har skadet hennes anseelse. Selv om årene har gått, drømmer hun fortsatt om å sjarmere og fortrylle en ny mann. Hun er ingen sympatisk engel – hun snakker nedlatende til Stella og vil mele sin egen kake. Det fine med Williams´ stykke er hvordan han gradvis avslører hvorfor hun har blitt en så tragisk skikkelse. 

Farlig trekant

Idet Blanche stiger inn i Stella og Stanleys støyende verden, oppstår en eksplosiv trekant. Skuespillerne formidler fra første stund hvordan begjæret spraker mellom mannen og søstrene – ikke bare forguder den gravide Stella (Mari Strand Ferstad) sin Stanley (Kim Jøran Olsen), men også Blanche (Nina Ellen Ødegård) ser stadig i retning av machomannen med muskler og militær fortid. Og han glor på henne. Det slår gnister av spillet mellom de tre. 

Men Blanche synes også at Stanley (passe rått framstilt av Kim Jøran Olsen) er vulgær og kaller ham for polakk – en nedsettende merkelapp målt mot hennes kultiverte bakgrunn. Stuen pyntet med sørstatsflagg minner om hvor rasistisk det amerikanske samfunnet er, enten det går i hudfarge eller arbeiderklasse versus middel-/overklasse.  

Den gravide Stella forguder sin mann Stanley (Kim Jøran Olsen), til tross for at han kan være voldelig. (Foto: Grethe Nygaard).

En sporvogn til begjær slår i stykker fasader og viser fram mørket og fortvilelsen som ligger under. Veteransoldaten Stanley får utløp for sin aggresjon i guttekvelder med øl, kokain og dataspill. Blir han provosert, vendes raseriet plutselig i vold mot Stella så blodet renner. Før han igjen ber henne på sine knær om forståelse og tilgivelse. Også Blanche blir et offer for Stanleys voldelige framferd. 

Aktuelt

Her kjennes dramaet særdeles aktuelt etter vinterens tragiske historier om partnervold og partnerdrap i Norge. Blanche fatter ikke hvordan Stella kan bli værende hos en mann som slår. Men søsteren hvisker om hvorfor hun forguder Stanley: «Det skjer ting mellom mennesker i mørket.» Regissøren lar svært passende Eunice synge Billie Holidays låt My Man – nydelig tolket av Kim Fairchild: «He's no hero out of books / But I love him / Yes, I love him // Two or three girls / Has he / That he likes as well as me / But I love him // I don't know why I should / He isn't true / He beats me, too // What can I do? // Oh, my man, I love him so …».  

Det er et flott regigrep som underbygger det gåtefulle med urkraften sex – hvordan den binder mennesker sammen på tross av alt som driver dem fra hverandre. Dessverre er kvinnen altfor ofte den svakeste parten i slike forhold. En liten parallell skapes i glimtet av nabokona Eunice som raser mot ektemannen Steve (Svein Solenes) fordi han har vært utro. Hans syltynne forsvar er at damene han har valgt ut, skyldes at han elsker Eunice! Scenen er likevel så overflatisk formidlet at den kjennes som en avsporing.  

Langt større tyngde er det i fortellingen om mannen som innlot seg på et homofilt forhold til tross for at han var heterofilt gift. Han holdt ikke ut skammen ved at kona oppdaget hva urkraften sex fikk ham til å gjøre. Den talende fortellingen, formidlet av Blanche som en skjebnesvanger historie fra noen år tilbake, speiler homofobien da Williams skrev sitt drama, men er like velkjent fra store deler av dagens verden. 

Fortryll meg

Stella, utmerket tolket av Mari Strand Ferstad, blir en viktig biperson i Williams´ stykke fordi hun fortsatt innehar den unge kvinnens magnetiske tiltrekningskraft. Dramaet utforsker Blanches forsøk på å bekjempe tidens gang og motvirke frykten for å være passé. Snart prøver hun ut om Stanleys ensomme kamerat Mitch (sårt spilt av Matias Kuoppala) vil la seg fortrylle og gifte seg med henne.   

Blanche prøver ut om Stanleys ensomme kamerat Mitch (Matias Kuoppala) vil la seg fortrylle av henne. (Foto: Grethe Nygaard).

Her benytter Nina Ellen Ødegård hele sitt eminente register for å framstille en kvinne som ikke holder ut virkeligheten og glir inn i en fantasiverden for å overleve. Regissøren forlater den hovedsakelig realistiske framstillingen i stykkets første del og introduserer en rekke surrealistiske elementer. For meg fungerte ikke alt like godt – hvite kaninhoder og rosa fjærpynt tar oppmerksomheten fra Williams´ finurlige tekst. Maria Kjærgaard-Sunesen burde stolt enda mer på dens kraft og egentyngde.

 Men alt i alt er det få avsporinger når trikken med Blanche om bord kjører utfor stupet.

En sporvogn til begjær

Av Tennessee Williams

Oversettelse: Leif Schiødt-Helgeland

Regi: Maria Kjærgaard-Sunesen

Med: Nina Ellen Ødegård, Kim Jøran Olsen, Mari Strand Ferstad, Matias Kuoppala, Kim Fairchild, Svein Solenes, Edvard Rossland.

Scenografi/kostyme: Simon Holk Witzansky

Komponist/lyd: Sjur Miljeteig

Lyd: Steinar Lohne

Dramaturgi: Matilde Holdhus

Masker: Mio Eyfjord

Forestillingsfoto: Grethe Nygaard

Rogaland Teater, hovedscenen

2 timer 25 minutter med pause