Kristin Aalen

Finnes det et liv etter døden, kan man ha kontakt med døde og kan noen ha levd et tidligere liv? Ny dokumentarserie sauser sammen det interessante med det spekulative.

*Åndemediet Laura Lynne Jackson forsøker å fortelle et budskap fra en avdød til en sørgende etterlatt. (Foto: Netflix)*

En klok setning dukker opp i episode 5: – Den troende trenger ikke bevis, skeptikeren vil aldri få noe bevis for at bevissthet kan overleve den fysiske død.

Tv-serien Livet etter døden på Netflix er en blandet opplevelse. Episode 1 og 6 er fascinerende mens de fire imellom er langdryge, spekulerende og ufrivillig komiske. Blant annet hevdes det at «vi ikke bare tror på spøkelser, men stadig rapporterer at vi ser dem.»

Den sørgelige sammensausingen handler på sitt beste om mennesker i sorg som lengter etter kontakt med en avdød elsket person. På sitt verste får ikke serien fram at spiritister tjener gode penger på å selge seminar og kurs i åndekontakt.

Ukritisk

En stor svakhet er at regissør Ricki Stern mangler en forteller til å stille kritiske spørsmål. Da det britiske åndemediumet Lisa Williams for 5-10 år siden samlet fulle kulturhus i Norge, kostet billettene 600 kroner stykk. Jeg skulle gjerne visst hva kursdeltakerne på et senter i Nederland, som tv-serien bruker mye tid på, må betale for å overvære at et medium går i transe og angivelig har kontakt med døde. Og hva er poenget med at ånder materialiserer seg i noe slimaktig hvitt kalt ektoplasma eller legger igjen avstøpninger av hender?

*Utydelige lyder i et gammelt hus fanges inn på Mariahs opptaksutstyr og hevdes å være lyden av gjenferd.*

I stedet bruker Stern seriemanusforfatter Leslie Kean – hun har skrevet boka Surviving Death – som guide gjennom seminarer og konferanser for å gjenta at alt er troverdig. Men jeg blir overhodet ikke overbevist da Mariah (episode 5), som alltid har vært interessert i spøkelser, gjør opptak i et gammelt hus og påstår at noen utydelige lyder vi så vidt kan høre, kommer fra gjenferd. Det blir snarere komisk.

På internett

Enkelte kritiske merknader pipler fram, for eksempel gjennom bartender Mike Anthony som vil ha et tegn fra sin far som døde brått. Familien hans får besøk av Kean og det hollandske åndemediet Nicole de Haas som i transe snakker med tre ånder (Tommy Boy heter den ene) i ulike stemmeleier.

Etterpå innser familien at det åndene «sier» om avdøde, som at han hadde en grønn bil, står på internett. Det er både latterlig og pinlig. Men når Kean konfronterer de Haas med dette, fisler det ut i mediets klokketro på egen virksomhet.

*Åndemediet Nicole de Haas fra Nederland mister troverdighet når åndene hun møter i transe, sier ting om avdøde som kan letes opp på internett. (Foto: Netflix)*

Serien omfavner ukritisk de påståtte evnene til åndemedier som er drevne i tankefisking kombinert med empati. Metoden ligner den jeg hørte Lisa Williams bruke i Stavanger konserthus i 2015: Hun justerte stadig åndenes opplysninger for at de skulle stemme med publikums erfaringer. Først spurte hun om folk var åpne og klare. Slik fikk hun sårbare hjerner til å innstille seg på å hjelpe til – sørgende mennesker vil jo så gjerne høre fra en elsket avdød. Så kastet Williams ut generelle påstander som lød spesifikke.

Det positive man kan si om vår tids kommersielle spiritister, er at seansene heldigvis ender i oppmuntrende budskap: Den avdøde har det bra, hun/han er ikke sint på deg, du må ha det bra og leve vel videre. Her finnes intet av det truende som har eksistert i kulturer der åndetroen har stått sterkt: Gjør du ikke som din farfar eller fars ånd sier, går det deg ille.

Fascinerende

Det finnes severdige avsnitt i tv-serien, knyttet til forunderlige erfaringer hos mennesker som ikke har økonomisk interesse av å fortelle. I episode 1 møter vi legen som forulykket under en padletur ned en elv med fossestryk. Hun lå en halvtime fastklemt under vann med brukne bein, uten oksygen, og burde fått hjerneskade. I nær-døden-opplevelsen – hun mener selv hun var fysisk død – dro sjelen til himmels og ble møtt av ånder som ønsket henne velkommen i vakre farger og et hav av blomster.

Slike eksempler kombineres med utsagn fra en universitetsforsker i Virginia som har hørt hundrevis av lignende beretninger. I ett vitnemål konkluderer en kvinne: – Før var jeg en sint ateist, nå er jeg ikke lenger redd for å dø.

Tidligere liv

Jeg har aldri trodd på reinkarnasjon og ble tatt helt på senga av episode 6. Her presenteres tre sterke historier om barn som fikk mareritt i 2-3-årsalderen. De fortalte om navngitte personer de husket fra et tidligere liv. Foreldrene ble fortvilet. En nøktern forsker og barnepsykolog, Jim Tucker, har hjulpet dem å spore opp identiteten til de avdøde og fått treffe deres slektninger. En gutt husker at han hadde en annen mor, en annen gutt beskriver at han var skuespiller i Hollywood på 1940-tallet, en tredje omkom i et flykrasj over Iwo Jima under andre verdenskrig.

Det lyder helt merkelig, det er aldeles forunderlig, men fortelles så tillitsvekkende og overrumplende at det blir severdig.

Trøst og håp

Livet etter døden hevder at det er mulig å treffe igjen et elsket menneske etter døden, ja, at de avdøde ønsker oss velkommen idet vi trekker vårt siste pust. Men endelige bevis for at det er slik, gir tv-serien ikke. Den burde vært skåret ned til det halve ved å fjerne de mest tøvete elementene.

Publisert i Vårt Land 21. januar 2021

Ukritisk om spiritister og spøkelser

Finnes det et liv etter døden, kan man ha kontakt med døde og kan noen ha levd et tidligere liv? Ny dokumentarserie sauser sammen det interessante med det spekulative.