Askepott og prinsen på høyfjellet

Kristin Aalen

Tre nøtter til Askepott er en så ikonisk juleklassiker at det er vågalt å lage en ny utgave. Men den norske kinoversjonen lykkes riktig bra.

Askepott (Astrid Smeplass) og den vakre prinsen (Cengiz Al). (Foto: David Vu / Storm Films)

Jeg skal ikke terpe på den årvisse diskusjonen om hvorfor norske filmprodusenter lager innspillinger av kjente historier i stedet for å komme med originalfortellinger. Det får holde å heie på at manusforfattere og filmskapere oftere bør gi oss noe nytt. 

Nå meldes det om store forventninger til nytolkningen av den tsjekkiske filmklassikeren fra 1973 som NRK har vist hver julaften i alle de år. Men hvordan er det å se artisten Astrid S. som Askepott i stedet for det uforglemmelige ansiktet til Libuse Safránková i originalen? Hva skjer når skuespiller Knut Risans legendariske, lett karikerende fortellerstemme mangler og norske filmskuespillere fører en ekte dialog i stedet?  

Det er litt vrient å felle en dom. Idet jeg ser Tre nøtter til Askepott, merker jeg hvordan bildene fra originalen popper opp i bakhodet. Grunnen er åpenbar: Den estetiske kvaliteten i regissør Václac Vorliceks film er umåtelig høy. Livet i landsbyen og gården der Askepott bor, er så detaljert skildret, ikke minst hennes nærhet til duene, uglen, hunden og hesten. Bøndenes enkle kostymer står i kontrast til de oppstasede, komiske kreasjonene som Askepotts stemor og halvsøster ikler seg for å fange kongehusets oppmerksomhet. Men prinsen vil slett ikke gifte seg – han farer rundt med kameratene sine for å skyte fugl. Der, mellom snødekte graner, møter han Askepott for første gang. Jo, sannelig, stikkordene får minnebildene til å dukke opp. 

Norsk høyfjell

Det smarte grepet regissør Cecilie Mosli gjør, er å forflytte handlingen fra et vinterlig, mellom-europeisk skoglandskap til høyfjellet i Norge, storslagent og praktfullt med hvite vidder. Riktignok skurrer det litt da tre eikenøtter faller i fanget på kusken Alfred der han er på tur med sleden sin – eika er jo et lavlandstre. Men en slik snusfornuftig innvending er enkel å legge til side.

Kyss meg, sier prinsen. Da må du først ta meg igjen, svarer Askepott og setter av sted på hesten med ham i hælene. (Foto: Storm films / Nordisk filmdistribusjon)

Helhetsinntrykket er at eventyret om Askepott og den slemme stemoren, prinsen og vennene, kongefamilien og ballet, utfolder seg i en krysning mellom norske folkeeventyr og landskapet i Frost-filmene. Slottsbygningen er rett nok filmet i Litauen, men virkningsfullt redigert inn i en øde norsk dal der nordlyset bølger over nattehimmelen. Det er blitt riktig spektakulært og ser temmelig helnorsk ut. Et farlig juv og en bro høyt over en islagt elv øker følelsen av vilt landskap. 

Skuespillerne

Den nye filmen følger i hovedsak den kjente historien. Astrid Smeplass skaper en fin Askepott til tross for manglende skuespillererfaring. Med sin vennlige framtoning, ofte et muntert glimt i øyet, matcher hun prinsen godt. Han er utmerket spilt av Cengiz Al. De utgjør akkurat det flotte paret som eventyret trenger.  

Det beste trekket Mosli har gjort, er å forsterke stemoren til en skremmende infam og iskald figur, fantastisk framstilt av Ellen Dorrit Petersen. Hun er frisert og sminket til det ugjenkjennelige og herser med Askepott på verste vis. Glitrende!  

Askepott (Astrid Smeplass) får gjennomgå av stemoren (Ellen Dorrit Petersen). (Foto: Storm films / Nordisk filmdistribusjon)

Karikeringen som forsvinner i og med at Knut Risans stemme mangler, overtas av biroller av det muntre slaget: Nils Jørgen Kaalstad som prinsens privatlærer strever på komisk vis med å gi kongssønnen nødvendig kunnskap. Festlig er også Baron von Snauser, stylisten som stemoren tilkaller for å skaffe moteriktige kjoler til ballet. Nader Khademi fyller birollen på herlig vis. Men at Kristofer Hivju plutselig dukker opp som venn av prinsen for en ørliten prat med Askepott, virker unødvendig. Er han trukket inn for å gi økt kjendisfaktor til rollelisten? 

Noen svakheter

Det Mosli ikke gjenskaper like godt, er Askepotts forhold til dyr og fugler. I originalen henter hun stadig trøst hos hesten, råd hos ugla og hjelp fra duene. Visst finnes disse skapningene i den nye filmen, men kontakten er ikke like rørende framstilt. Ett eksempel: I Vorliceks regi blander stemoren ondskapsfullt sammen erter og frø i en skål og ber Askepott sortere dem. Denne håpløst tidkrevende oppgaven hjelper duene henne med i en utsøkt scene. 

Den norske stemoren, derimot, ber Askepott sortere fargerike paljetter – et oppdrag det virker unaturlig å be duer om å løse. Scenen har slett ikke samme kraft.

Askepott på vei til ballet i slottet der prinsen bor. (Foto: Storm films / Nordisk filmdistribusjon)

 Dramatikk

Men Mosli lykkes med å lage en langt mer dramatisk avslutning enn i originalen, lagt til broen høyt over den islagte elven. Her trer den norske filmens budskap tydelig fram: Hvis noen skriker til deg at du er ingenting verdt, skal du ikke godta det, men kjempe imot. Takket være godt skuespill og effektiv regi fungerer det utmerket. 

Riktig sjarmerende er også handlingstrådene som viser at kjærligheten kan oppstå og blomstre mellom alle slags mennesker: Over klasseskiller, mellom samme kjønn og blant folk i høy alder.  

Gjennom årene har vi sett skuespiller Cecilie Mosli som regissør av enkeltepisoder i en rekke tv-serier. Det er hyggelig å melde at hun i sin spillefilmdebut lykkes godt i møte med julaften-klassikeren vi aldri glemmer.

Publisert i Vårt Land 11. november 2021

Tre nøtter til Askepott

Eventyr / Familiefilm

Regi: Cecilie Mosli

Med: Astrid Smeplass, Cengiz Al, Thorbjørn Harr, Ellen Dorrit Petersen, Bjørn Sundqvist, Kristofer Hivju, Nader Khademi, Anne Marit Jacobsen, Jonis Josef, Ingrid Giæver, Sjur Vatne Brean, Arthur Hakalahti, Nasrin Khusrawi

Norge 2021

1 time 27 minutter

Aldersgrense: 6 år