Vil nå inn til våre følelser
Kristin Aalen
- Nowhere to hide viser følgene av en brutal krig i Irak. En sykepleier som hjelper sårede i et krigsområde, må selv flykte med kone og barn, sier regissør Zaradasht Ahmed.
- Vi var optimister i 2011 og håpet at Irak uten amerikansk tilstedeværelse skulle bli et bedre sted, sier regissør Zaradsaht Ahmed. (Foto: Kristin Aalen)
Det er en begivenhet at Ahmeds dokumentar får stavangerpremiere, ikke på byens kino, men i Stavanger domkirke onsdag 22. mars. Filmen fikk i november den høyesthengende prisen i sjangeren på den internasjonale dokumentarfilmfestivalen IDFA i Amsterdam.
De siste ukene har den kurdisk-irakisk-norske regissøren, til vanlig bosatt i Stavanger, vært på reise til en rekke festivaler for å vise filmen. Da kulturkritikk.no vil intervjue ham i forkant av visningen i Domkirken, må det skje på telefon fra London dit han har ankommet fra Geneve.
- Først viste jeg filmen flere steder i Norge, så var jeg i Calcutta i India. For øvrig har jeg gjestet Stockholm, Praha og Tessaloniki der filmen fikk publikumsprisen, forteller Ahmed.
Fjerde generasjons krigføring
Filmprosjektet startet som noe helt annet enn det Nowhere to hide endte som.
- Det begynte i 2010 da krigskirurg Hans Husum fra Tromsø ville dokumentere det som kan kalles ”fjerde generasjons krigføring”, det vil si at aktører vil destabilisere en hel region. Vi ville vise hvordan befolkningen hadde det i de utilgjengelige krigsområdene i Irak der amerikansk militære var til stede midt i en konflikt mellom sjia- og sunnimuslimer.
Husum utga i 1995 en håndbok i hvordan helsepersonell skal behandle skader etter våpen som har blitt mer og mer fryktelige.
- Vårt mål i 2010 var å analysere hva slags våpen som ble benyttet i Irak og vise hvordan sivile har blitt mål for selvmordsbombere, sier Ahmed.
- Hvorfor laget dere ikke filmen som først tenkt?
- Fordi vi innså at vi måtte ha lokal hjelp. Dermed begynte vi å lære opp 12 irakiske helsearbeidere i å filme med små kameraer og mobiltelefoner. Vi valgte personer som bodde i byen Jalawla ved elva Tigris, midt i Irak, et område kalt Dødens triangel.
Mannlig sykepleier
- I filmen møter vi sykepleieren og firebarnsfaren Nori Sharif som skildrer sin og familiens hverdag. Hvordan endte han som hovedperson?
– Fram til midten av 2013 var flere helsearbeidere med i prosjektet. Men så trakk noen seg ut fordi det ble for risikabelt for dem. Samtidig ble det klart for oss at Nori filmet meget godt. Han besøkte også skadede i hjemmene deres. I september 2014 bestemte vi at han skulle være hovedpersonen.
Dokumentaren begynner i desember 2011 da irakerne jubler fordi amerikanerne trekker seg ut av landet.
- Hvordan trodde dere situasjonen skulle utvikle seg i Jalawla etterpå?
- Vi var optimister og håpet at Irak uten amerikansk tilstedeværelse skulle bli et bedre sted. I stedet tiltrakk maktvakuumet seg voldelige jihadister. Det Nori lykkes i å vise, er at alt blir verre for de sivile.
Intet trygt sted
- Hva får du til gjennom Sharifs filming som du ikke kunne fortalt selv?
- Å gjøre dere følelsesmessig engasjert i krigens sanne ansikt. Gjennom Nori får vi se en sårbar familiefar, hans kone og de fire barna som aldri har bedt om denne volden i sitt nærmiljø. Våren 2014 kommer IS og overtar Jalawla og gjør alt enda mer brutalt.
Sarah, datter til sykepleier Nori Sharif, viser fram en geværkule hun har funnet.
Av dokumentaren framgår det at sykehuset der Sharif jobber, bombes og plyndres. Snart må han selv flykte med familien sin.
- Gradvis vendte Nori mer og mer kameraet mot seg selv for å vise hva familien gjennomgår og forsøke å tolke det. Derfor filmtittelen Nowhere to hide.
Etiske dilemmaer
Regissør Ahmed møtte Sharif flere ganger i ørkenen for å drøfte materialet, gi ham veiledning og filme ham.
- Hvilke etiske dilemmaer møtte du ved å involvere ham på denne måten?
- Godt spørsmål. Vi har hatt mange diskusjoner om hvorvidt vi har satt hans liv i fare, noe som ikke er akseptabelt. På den annen side kan du ikke dokumentere en krig på avstand. Nori selv ønsket å få sin historie ut til verden. Etter hvert kjentes det uetisk å vende ryggen til dette. Men selvfølgelig, vi har sørget for at han holdt seg fullstendig nøytral i de lokale konfliktene og forsøkt å sikre ham og familien. Likevel endte det med at han og familien måtte flykte fra byen. I dag bor de i en intern flyktningeleir i Irak.
- Vi får se flere blodige scener fra Sharifs arbeid på sykehuset. Hvilke dilemmaer ligger i disse bildene?
- Han har først gjort jobben sin som sykepleier, så filmet. Han han gjort dette i 3-4 år med et lite kamera eller mobiltelefon, aldri med skjult kamera. Alle på sykehuset vet at det skal bli til en film. Vi har avstått fra å bruke de mest brutale bildene, men må likevel få fram at dette er den rå og nakne virkeligheten.
- Hvorfor bør folk i Stavanger se filmen?
- Fordi vi må bli mer følelsesmessig engasjert i skjebnen til mennesker som Nori og hans familie. Vi mennesker er mer knyttet til hverandre enn vi tror, derfor må vi forstå hva som skjer med millioner av mennesker i Midtøsten. Vi må rett og slett bry oss. Ingen sivilisasjon kan overleve uten barmhjertighet, sier Zaradasht Ahmed til kulturkritikk.no.
Nowhere to hide
Dokumentar
Regi: Zaradasht Ahmed
Foto: Ahmed og Nori Sharif
Prisbelønt: Beste film på den internasjonale dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam (IDFA). Publikumsprisen på filmfestivalen i Tessaloniki.
Premiere i Stavanger: Onsdag 22. mars kl. 19.30 i Stavanger domkirke.
Produsent: Mette Munthe-Kaas i Ten Thousand Images AS.