Da det svarte gullet reddet Norge
Kristin Aalen
Rederparet Fredrik og Ingrid Nyman (Per Kjerstad og Pia Tjelta) må tenke helt nytt for å unngå konkurs. (Foto: NRK)
Jeg begynte å se Lykkeland med atskillig skepsis. Er det mulig å lage en bredt tilgjengelig fiksjonsserie om framveksten av oljealderen i Norge?
En serie fenger lett hvis den har et krimplott med klare skurker. Men etablering av oljeindustri i Nordsjøen – hvem er egentlig onde her?
Legg slike fortellingsformler til side. Lykkeland levendegjør et stykke norsk samfunnsutvikling. Funnet av olje i 1969 ga oss en velstandsøkning som vi i dag tar som en selvfølge.
Men å skildre pionér-tiden er en dristig ambisjon. Det kan fort ende som et pedagogisk pappfigurdrama.
Imponerende
Min skepsis blir gjort til skamme. Manusforfatter Mette M. Bølstad pakker på imponerende vis inn et vell av utviklingstrekk i et persongalleri som griper tak. Skikkelser fra by og land, rik og fattig, inn- og utland følges fra 1969 til 1972.
Her er amerikanere som leter etter olje, men holder på å gi opp. Her er fabrikkeier Nyman som fortviler fordi all brislingen er fisket opp. Hermetikkbyen Stavanger forfaller, folk blir arbeidsløse. Hvis ikke Nyman omstiller seg raskt, går han konkurs.
Jonathan Kay fra Texas (Bart Edwards) er sendt av Phillips Petroleum Stavanger for å avslutte oljeletingen .
Mange trøster seg med budskapet fra et av byens takskilt: «Jesus er verdens lys». Men hva gjør foreldre med skammen når fromme Toril havner «i uløkka» etter en romanse med en oljeingeniør som brått vil hjem til Texas? Får man henne giftet bort til en annen i full fart?
På landet går det heller ikke bra. Bondejenta Anna kaller farsgården for «en skitgard» og synes synd på broren som skal arve alt. Hun har fått seg jobb i Stavanger. I byen klatrer hun på den sosiale rangstigen etter å ha blitt kjæreste med Nymans sønn Christian. Han, det bortskjemte enebarnet, har fått aksjer i dåpsgave, men vet ikke hva han skal gjøre i livet sitt. Etter å ha lært seg å dykke i militæret, kan han i det minste hjelpe brønnborerne i Nordsjøen.
Trusler mot lykkeland
Lykkeland er forunderlig fri for onde mennesker. I stedet er det mange som strever og feiler, på jobb og i kjærlighetslivet. Men filmskaperne fletter stadig inn at de må bli tilgitt og inkludert, enten det er kona til bedriftseieren som har gått konkurs, mannen som i fylla kjørte ned en kar, eller 17-åringen som har blitt utstøtt av menigheten.
Framveksten av lykkelandet skjer ikke uten at en rekke hindre må forseres. Faren var stor for at også den siste letebrønnen var tom for olje. Da ville amerikanske Phillips Petroleum dratt sin vei. Regissørene Petter Næss og Pål Jackman får godt fram hvor nære på det var at det største vendepunktet i moderne norsk historie uteble.
Rikmannssønnen Christian Nyman (Amund Harboe) vil gjerne bli dykker i Nordsjøen. (Foto: NRK)
Men da verdens største oljefunn i havet – Ekofiskfeltet – ble kjent lille julaften 1969, kunne inntektene lett ha forsvunnet ut av landet. Amerikanerne forsto ikke hvorfor norske politikere ville sette strenge betingelser for framtidig produksjon. Og hvorfor skulle man stille krav til bedre sikkerhet for dykkerne når det hastet med å hente opp det svarte gullet? En episode får fram hvor livsfarlig det var å arbeide på havbunnen.
To helter
Det er sikkert noen – særlig rogalendinger – som vil sukke over at manusforfatter og regissører kutter historiske detaljer og dropper viktige personer. Slikt må vi godta i en fiksjon som skal vise essensen.
Dyktige skuespillere gjør utmerkede prestasjoner. Her må framheves seriens to helter: Den fiktive bondedatteren Anna, og den høyst virkelige Arne Rettedal som hun jobber for. Hun blir vitne til hvordan han, en viljesterk og framsynt politiker, legger til rette for aktørene i den gryende oljeindustrien.
Skuespiller Anne Regine Ellingsæter gjør en strålende innsats som Anna. Hun blir en handlingens kvinne som ber folk omstille seg til den nye råvaren.
Bondedatteren Anna (Anne Regine Ellingsæter) og høyrepolitiker Arne Rettedal (Vegar Hoel) blir de viktigste heltene i tv-serien Lykkeland. (Foto: NRK)
Aldeles fantastisk er Vegar Hoel som den piperøykende Rettedal, han som fikk tilnavnet Solkongen fordi han styrte så energisk – ofte utenom reglene. Slik fikk amerikanerne kontortomter, arbeiderne boliger og den første oljetanken i betong kunne bygges i Jåttåvågen. Fiskeskøyter ble til supplyskip, dykkere lager egne offshoreselskap, bønder reiste på jobb i Nordsjøen. Alt antydes fint i serien.
Dermed tok bedehusbyen innersvingen på andre norske byer og overbeviste stortingspolitikerne om at Stavanger måtte bli Norges oljehovedstad.
Flott iscenesetting
Å etablere et bredt persongalleri er alltid krevende. Introduksjonen til bedehuset er tablåpreget, ikke minst når Toril ber til Gud høyt ut i rommet. Men gradvis stiger personene fram som levende mennesker, omgitt av en scenografi som tar 1960-tallskoloritt og -miljø på kornet, og fint akkompagnert med musikk av Ginge Anvik.
Tankevekkende er en samtale om bønn mellom rikmannssønnen og bedehusjenta. Norske regissører og manusforfattere strever ofte med å skildre et slikt tema seriøst og respektfullt. Men Bølstad, Næss og Jackman integrerer spørsmålet om tilgivelse på en rørende måte.
En scene der utlendinger og nordmenn møtes til gudstjeneste i Stavanger, er også fascinerende. Amerikansk gospelsang gir livlige impulser inn i en alvorstung, norsk pietisme.
Lykkeland vant prisen for beste manus og beste musikk på en seriefestival i Cannes i vår. Det er fullt fortjent. Det er bare å benke seg i sofaen på søndagskvelder framover.
Publisert i Vårt Land 25. oktober 2018
Lykkeland
Norsk dramaserie i 8 episoder
Basert på en idé av Synnøve Hørsdal og et konsept av Siv Rajendram
Regi: Petter Næss og Pål Jackman
Manus: Mette M. Bølstad
Med: Anne Regine Ellingsæter, Amund Harboe, Malene Wadel, Bart Edwards, Pia Tjelta, Per Kjerstad, Vegard Hoel, Roar Kjølv Jenssen
Foto: Lars Vestergaard
Musikk: Ginge Anvik
Produksjon: Maipo Film for NRK (2018)
Premiere: 28. oktober