Flott spill og regi, klisjéfylt skurk

Kristin Aalen

Terningkast: 4

Joachim Trier skildrer kristne på gammeldags vis i grøsseren Thelma. Langt mer interessant er framstillingen av en ung kvinnes kamp mot sitt overjeg.

– Herre, befri meg fra disse tankene, ber den kristne studenten Thelma (Eili Harboe) da hun blir trukket mot Anja (Kaya Wilkins), som hun treffer på Blindern.

Den nydelige røde tråden i filmene til Trier og hans faste manusforfatter Eskil Vogt – Reprise, Oslo, 31. august og Louder than bombs – kan formuleres slik: De borer inn i følelser av fremmedhet og mismot hos unge mennesker. Ytre sett kan figurene ha all grunn til å lykkes, men på grunn av motgang og uforløste lengsler finner de ikke glede og mening.

Ensom i Oslo

I Thelma slynger Triers tråd seg videre. Thelma, strålende spilt av Eili Harboe, er fersk student som får kultursjokk der hun går ensom i vrimmelen på Blindern og hjem til hybelen i en høyblokk. Snart får hun noen epilepsilignende anfall som hun trenger legehjelp til å diagnostisere.

Mentalt er Thelma i slekt med Garborgs bondestudent Daniel Braut. Hun kommer fra en – trolig sørvestlandsk – avkrok der hun har vokst opp med mor, far og en lillebror. Barndomshjemmet ligger ved et stort vann, omgitt av uendelig med skog.

Filmens åpningsscene er både umåtelig vakker og samtidig skremmende. Thelmas far spilles av Henrik Rafaelsen.

Åpningsscenen er umåtelig vakkert filmet av Jakob Ihre. Seks år gamle Thelma går på jakt med faren, over det islagte vannet og inn i den snøkledde skogen. Komponist Ola Fløttum legger urovekkende toner under den tilsynelatende idyllen. Bildene peker mot skremmende følelser og hendelser i fortid og framtid, skal det vise seg.

Lengter etter kjærlighet

En langsom kamerazooming over Blindern viser hvor liten Thelma er alene mellom fakultetsbygningene. Er det rart hun lengter etter å bli som Anja, medstudenten med en facebookside som oser av suksess?

Snart forelsker hun seg i den vakre kvinnen med et begjær som også gir voldsomme kvaler. En lesbisk praksis er ikke noe Thelma er oppdratt til å anerkjenne hjemme i avkroken ved skogsvannet.

Trier benytter et slående bildespråk i form av svarte fugler som knuses mot vindusruten, og en slange som bukter seg over naken hud. Metaforene signaliserer fare og forbud og øker følelsen av ubehag hos seeren.

Dessuten glir regissøren sømløst mellom fantasi, mareritt og virkelighet. Han benytter seg eminent av kryssklipping, som da Thelma er i operaen og oppdager sine følelser for Anja, senere en erotisk drømmesekvens fra en fest, og til slutt en undersøkelse hos en legespesialist som tvinger fram alt hun fortrenger.

I tråd med grøssersjangeren lirker Trier og Vogt inn en mystisk dimensjon hos Thelma der hun utfører overnaturlige handlinger. Det er godt skrevet og glitrende regissert hvordan hun tar makt over andre for å finne plass til seg selv.

Gammeldags

Jeg har sett filmen to ganger. Andre gang lo jeg nesten oppgitt over skildringen av Thelmas far som meget autoritær. Han irettesetter sin biologistuderende datter da hun stiller seg kritisk til kreasjonister som tror at jorda ble skapt på 6000 år. Senere er han bekymret for at hun drikker øl med studentvennene. Han formaner henne til ikke å miste kontakten med ”den du er”, det vil si en strengt oppdratt kristen jente som har lært at syndere brenner i helvete.

Mor (Ellen Dorrit Petersen) og far (Henrik Rafaelsen) er svært kontrollerende overfor datteren Thelma.

Slik kunne foreldregenerasjonen oppføre seg på 1950- og 60-tallet, nådeløst skildret i Søndagsengler av Berit Nesheim i 1996.

Det må ha unnsluppet Vogt og Trier at kristne foreldre i dag har en helt annen respekt for barna sine. ”Hvis datteren min kom hjem og sa at hun er lesbisk, ville jeg jo ikke blitt sint på henne”, fortalte en pastor i en pinsemenighet meg nylig. Han hadde en ganske annen dialogisk tilnærming enn Thelmas far som får henne til gråtende å be om befrielse fra sine lyster.

At denne manipulerende figuren attpåtil er lege – et yrke vi forbinder med en naturvitenskapelig og livshjelpende holdning – virker lite troverdig slik handlingen utvikler seg.

De sære unntakene

Men også i nyere tid har vi fått sære historier om autoritære predikanter. Senest i fjor forsvarte Kilden menighet på Jæren fysisk tukt i barneoppdragelsen med henvisning til Bibelen. Forskrekkelige er fortellingene fra avhoppere om overgrep i Sentermenigheten i Asker. 

Så galskapen finnes og kan blomstre i lukkede verdener.  

Men dessverre tyr krim- og grøssersjangeren så ofte til den sekteriske galningen at det blir en klisjé. I Hans Petter Morlands thriller Flaskepost fra P spilte Pål Sverre Hagen med verdens sleskeste falskspillerfjes. Under en fasade av from trosutøvelse utfoldet hans rollefigur syke handlinger, men jeg slet med å tro på ham.

Det samme gjelder Thelmas far, til tross for at Henrik Rafaelsen gjør sitt beste for å framstille ham dystert, og Ellen Dorrit Petersen former en mor med engstelige og bitre drag rundt munnen.

Freudiansk lesning

Thelma (Eili Harboe) forelsker seg i medstudenten Anja (Kaya Wilkins).

Leser man Thelma med freudianske briller, blir filmen svært interessant: Hva skal til for et ungt menneske som flytter hjemmefra å finne seg selv? Hvordan oppdager man hva man selv står for og føler, for å justere overjeget som foreldre og oppdragelse har skapt?

Her er oppvåkningen av egen seksualitet det mest sårbare av alt. Men man må ikke komme fra et pietistisk hjem for å vakle i møte med en homofil erfaring. Homo-angsten finnes også i besteborgerlige, sekulære miljøer.

Publisert i Vårt land 14. september 2017.

Thelma

Romantikk Spenning Thriller

Regi: Joachim Trier

Med: Eili Harboe, Kaya Wilkins, Ellen Dorrit Petersen, Henrik Rafaelsen

Norge 2017

Foto: Jakob Ihre

Musikk: Ola Fløttum

1 timer 56 minutter

Aldersgrense: 15 år