Kristin Aalen

Det er mange man må synes synd på etter å ha sett dokumentaren Tro kan flytte fjell. Etter 30 år med snakk er det ennå ikke bygd noe ortodokst kloster i Valldal.

*De gresk-ortodokse nonnene i Valldal er invitert til 17. mai-fest i bygda. (Foto: Nils Petter Devold Midtun, Medieoperatørene/NRK)*

Først er det synd på ordfører Arne Sandnes i Norddal kommune på Sunnmøre. Den velmenende mannen tente i 1991 på ideen om å bygge et kloster for St. Olav på toppen av Syltefjellet ved Storfjorden. Han var sikker på at det vil sette bygda på kartet og trekke turister.

Hvorfor akkurat der? Jo, en gruppe nonner ledet av abbedisse Thavoria – norsk kvinne, født Edel Gillebo – tror at en slangelignende figur i fjellveggen er spor etter at Olav den hellige skal ha kastet fra seg en sjøorm der.

Men i løpet av dokumentaren (påbegynt i 2016) får ordføreren skuffelse på skuffelse i fleisen. Hans vyer om et kloster med gylne løkkupler midt i den storslagne naturen ender i motgang og uvisshet. Hvorfor fikk han først overrakt en godkjennelse av klosterplanene fra patriarkatet i Serbia, som de gresk-ortodokse kristne er underlagt, for ikke lenger etter å motta et brev som trekker godkjenningen tilbake?

Som ordførerens kone sier: Er abbedissens overhode i Hellas, kalt Geronta Dionysios, lyst i bann? Det kan se slik ut, mot slutten sitter iallfall Sandnes og gråter over mangel på resultat. Er han lurt trill rundt?

Stakkars regissør

Også regissør Silje Evensmo Jacobsen må ha det vondt etter fire års arbeid. Det er litt dumt at hun i filmen har glemt å fortelle at hun er ordførerens svigerdatter, men la gå, den nære familierelasjonen gjør iallfall at hun kommer tett innpå ham. Og klosterskeptikerne i bygda vil oppdage at dokumentaren så å si tar livet av prosjektet.

Jeg gjetter at regissøren må ha endret innstilling til abbedissen og hennes nonner underveis etter hvert som anklager dukker opp fra mange hold mot deres åndelige leder. På veggen i den gamle prestegården i Norddal der nonnene foreløpig bor, henger portrettet av mannen de svartkledde kvinnene styres av: Geronta Dionysios, en gurulignende type med gjennomborende øyne. Han bor i et kloster i Thiva, på toppen av en klippe utenfor Aten.

*På toppen av Syltefjell på Sunnmøre har gresk-ortodokse nonner i 30 år planlagt å bygge et kloster. (Foto: Nils Petter Devold Midtun, Medieoperatørene/NRK)*

Abbedisse Thavoria tror på gerontaen som sin gode veileder og avviser all kritikk mot ham som sladder – hun husker hvordan hun ble fylt av sitrende glede da hun ble nonne hos ham i unge år. Hennes far, Finn Gillebo, tror på datterens opplevelse, men ved en slip-of-the-tongue sier han, ironisk nok: Mannen i Hellas virker inn på unge damer, vil jeg tro.

Kontrollfreak

Fader Jonas, en norsk ortodoks prest, gir ordfører Sandnes urovekkende kunnskap over telefon: Ligg unna nonnene og deres leder – geronta Dionysios er en manipulerende kontrollfreak, han er fratatt kappe og krage og får ikke holde gudstjenester lenger i Hellas. Hvorfor, får vi aldri vite.

Nå har regissøren prøvd å få intervjuet guruen, men ikke fått tak i ham. Abbedissen får nemlig kniven på strupen fra ordfører Sandnes med krav om at gerontaen må dukke opp, ellers må klosterplanene i Valldal legges vekk. Da drar hun til Thiva med filmteamet på slep. Men gerontaen er ikke tilgjengelig, han er visstnok opptatt med en dødssyk søster. I en uke venter de forgjeves.

Elisabeth Kempemo, en svensk avhopper fra samme kloster, fyller ut bildet. Alt man gjør, forteller hun ordføreren i telefonen, bestemmes av gerontaen. Han skryter mye av den enkelte, men slår også nonnene, han lover gull og grønne skoger én dag, men gir straff den neste, han øser ut kjærlighet, men også hat. Det er veldig forvirrende, sier Kempemo, til slutt stoler man ikke lenger på egne følelser. Hun var i klosteret i Thiva i fire år. Hadde hun blitt der lenger, ville hun blitt som de andre, en åndelig soldat.

Det er litt irriterende at filmskaperen ikke har rukket å oppsøke de skarpe kritikerne, men bare lar oss høre deres stemmer – telefonsamtalene bærer preg av hasteløsninger.

Varsellamper lyser

Jeg har gjennom årene laget tv-dokumentar og radioprogram om kvinner som har blitt nonner og har latt seg sende til et annet land for å bygge opp klostre. Det er forunderlig at mennesker er så lydhøre for Guds kall, og absolutt noe man kan beundre og respektere.

Men samtidig har historien vist oss at lukkede religiøse fellesskap i noen tilfeller kan bli styrt av en sterk leder på en måte som krenker og misbruker den enkeltes integritet.

Evensmo Jacobsen har dessverre ikke greid å trenge inn bak kulissene i geronta Dionysios´ kloster – i regissørens rulletekst gir han beskjed om at alle anklager mot ham er grunnløse.

På meg virker det som nonnene er offer for guruens lunefulle påfunn og manglende vilje til åpenhet. Det er synd også på dem i denne høyst bisarre historien.

Slik slår dokumentaren Tro kan flytte fjell beina under klostervisjonen på Syltefjell. Stakkars abbedisse Thavoria og hennes underdanige medsøstre – de vil måtte jobbe svært hardt for å gjenreise noen som helst tillit i Norddal kommune etter 30 års forgjeves innsats.

Publisert på vl.no 3. april 2021

Tro flytter ikke alltid fjell

Det er mange man må synes synd på etter å ha sett dokumentaren Tro kan flytte fjell. Etter 30 år med snakk er det ennå ikke bygd noe ortodokst kloster i Valldal.