Kristin Aalen

**Vi rystes over politidrap på svarte menn i USA. Den politiske bakgrunnen for den tøffe linjen mot afro-amerikanere skildres i dokumentaren Crack.**

*Den tidligere crack-dealeren Tonia “Ms. Tee” Taylor lider i dag av angst. (Foto: Netflix)*

Egentlig kommer ikke regissør Stanley Nelson med overraskende nyheter i denne Netflix-dokumentaren. Det er nemlig skrevet et vell av bøker og laget mange filmer om den tsunamien av elendighet som midt på 1980-tallet skyllet inn over fattige inner city-kvartaler i amerikanske storbyer.

Men nordmenn flest har neppe fått med seg tragedien med crack, en røykbar versjon av kokain. Politidrapet på George Floyd i mai i fjor var en øyeåpner som fikk oss til å undres: Hva har i nyere tid gjort amerikansk politi så rasistisk og brutalt i møte med afro-amerikanere? Hvorfor soner så mange av dem så lange fengselsstraffer?

Tidsvitner

Her er dokumentaren Crack. Cocaine, Corruption & Conspiracy riktig opplysende. Nelson og hans medarbeidere har sporet opp ofre og doplangere som kan fortelle hva som skjedde, samt intervjuet forskere, journalister og politikere som setter hendelsene i perspektiv.

Det starter med Ronald Reagan, presidenten som på 1980-tallet ville gjøre Amerika great again, særlig for hvite som kunne boltre seg i et fritt økonomisk marked. Pengene fløt, kokain ble en del av livsstilen og var et rikmannsdop.

***Demonstranter i Florida protesterte mot crack på 1980-tallet. (Foto: Netflix)***

– Det hadde ikke vi råd til, minnes svarte tidsvitner fra inner city-bydeler. I 1982 fjernet Reagan matkuponger til de fattige, arbeidsløsheten var enorm. Så fant noen ut at kokainen kunne kokes om til crack, et røykbart stoff. Det gir en hurtig rus som brukerne beskriver som så fantastisk at man bare må ha mer. – Begynner du med crack, er du fortapt, sier en kvinne som endte med å la søsteren overta omsorgen for tre døtre. I dag angrer hun dypt.

Billig dop

Et fattigmannsdop var skapt – crackampuller ble solgt for noen få dollar, langerne beskriver et gullrush i fattige, urbane boligstrøk, og politiet brydde seg ikke. – Vi selgere ble gatekapitalister, vi tjente så mye at vi kjøpte dyre biler, sko og klær.

Men det som først var moro, ble forferdelig da langerne kjøpte våpen for å forsvare sine salgskvartaler. Volden økte, mange ble drept, vi ble ufølsomme monstre, sier en kar fra Los Angeles. Politiet snudde ryggen til, de ble bestukket av dealerne. En ekspert siterer fra filmen Gudfaren: «La dem drepe hverandre, de er jo dyr.» Ofrene, mange av dem kvinner, skildrer hvordan kulturen i svarte bydeler ble ødelagt, søppel lå over alt, ingen brydde seg.

Reagans hykleri

I 1986 var forfallet og volden blitt så åpenbar at presidentfruen tok affære. Nancy Reagan startet kampanjen Just Say No! Så bra, kan vi tenke, men det var hyklerisk, mener en forsker, for hvorfor fikk ikke de fattige lokalsamfunnene hjelp? Hvorfor lukket politikerne øynene for narkotikaen som flommet inn?

*Den tidligere crack-dealeren “Freeway” Ricky Ross forteller hvor rike selgerne ble før lokalsamfunnet ble ødelagt av vold og forfall. (Foto: Netflix)*

Her minner Nelson oss om den famøse Iran-Contras-skandalen: President Reagan var besatt av å bevæpne paramilitære opprørere, Contras, for å styrte det marxistiske styret i Nicaragua. Da han ikke fikk Demokratene med seg, solgte han i hemmelighet våpen til Iran, brukte overskuddet på Contras og brydde seg ikke om at de sendte tonnevis av stoff inn i USA.

War on drugs

Dokumentarer om noe som fant sted for mange år siden, har den fordel at avstand i tid gir mulighet til analyse og ettertanke. Det lød nok fint da kongresspolitikerne i 1986 ville gå til krig mot narkotika, men de vedtok en lov som var dypt urettferdig mot fattige svarte. Det ble hundre ganger strengere straff for å selge crack enn kokain. Besittelse av 5 gram fattigmannsdopet crack ga automatisk 5 års fengsel mens det måtte 500 gram av rikmannsstoffet kokain til for å få samme dom. Slik havnet svært mange afro-amerikanere i arresten. The War on Drugs fungerte rasistisk.

Bedre ble det ikke av at president Bill Clinton i 1993 ville være enda tøffere. Han sendte 100.000 politifolk ut på gata som soldater. Eliteenheter gikk inn i fargede områder, flere fengsler ble bygget. Selv om to tredeler av crack-brukerne faktisk var hvite, ifølge filmen, ble de aldri dømt – det var de svarte som fylte opp fengslene. I 1980 satt 300.000 mennesker i amerikanske fengsler, i dag er tallet mer enn to millioner.

Konspirasjon

Hvorfor er ordet konspirasjon med i filmtittelen? Jo, massefengslingene og årelange straffer førte til en teori om at det var CIA som lot dopet flomme inn i svarte bydeler for å ta knekken på afro-amerikanere.

*Nevrolog Carl Hart gråter over alle vennene han mistet til crack-epidemien. (Foto: Netflix)*

Vi får se klipp fra et møte i Los Angeles der CIA-sjef John Deutch i 1996 må svare på innbyggernes rasende spørsmål. Han avviste beskyldningene, men gikk med på å lage en rapport. Man må gå på nettet for å lese hvordan saken har blitt behandlet i mediene og i kongressen så sent som i 2000.

USA har brukt to tusen milliarder dollar på krigen mot stoff. Nelson ender med vitnesbyrd fra tidligere crack-brukere, mange av dem kvinner, som fikk livene sine ødelagt – de sonet årevis i fengsel, de mistet barna, jobbene og vennene sine.

Det er og blir en sørgelig historie. Og vi blir litt klokere av å se dokumentaren.

Publisert i Vårt Land 1. februar

Den triste historien om crack-epidemien i USA

Vi rystes over politidrap på svarte menn i USA. Den politiske bakgrunnen for den tøffe linjen mot afro-amerikanere skildres i dokumentaren Crack.

**Vi rystes over politidrap på svarte menn i USA. Den politiske bakgrunnen for den tøffe linjen mot afro-amerikanere skildres i dokumentaren Crack.**