Ny filmtrend: Lengselen etter en trygg familie
Kristin Aalen
KOMMENTAR: En rekke nye filmer skildrer det vanskelige forholdet mellom foreldre og barn i moderne familieliv. I sentrum står lengselen etter trygghet
Hvem skal skape et nytt hjem for 12 år gamle Jun-Ho når moren hans ligger døende på sykehus og faren ikke gidder å bry seg med ham?
Nylig konkurrerte 16 unge spillefilmdebutanter fra hele verden på en festival i Tallinn i Estland, uten føringer i valg av tema. Da er det interessant at filmskapere fra så ulike land som Sør-Korea, Russland, Tyskland, Israel, Island, Brasil, Belgia og Makedonia borer i det samme: Barn og unges behov for å høre til i et trygt hjem slik at de kan møte en tøff verden.
Det må være lov å kalle det en trend.
Felles mor, to fedre
Ta Home (Hom) av sør-koreaneren Kim Jong-woo. Familierelasjonene i filmen er intrikate, slik de kan bli når partnerskap ryker og nye etableres. Hovedpersonen, 12 år gamle Jun-Ho, tar ansvar for sin halv-bror Sung-ho. Han henter ham i barnehagen og lager mat. Moren – som har fått guttene med to forskjellige menn – gjør sitt beste, men er utslitt når hun kommer fra jobb. Halvbrødrenes fedre er for lengst ute av livene deres.
En bilulykke snur opp ned på barnas liv. Moren blir livstruende skadet og legges i koma. Det fører til en håpløs situasjon for Jun-Ho som også sliter med mobbing på skolen. Hans biologiske far bryr seg ikke, og halv-broren flytter til sin far. Men hvem vil gi 12-åringen et nytt hjem?
- Jeg vil bo hos deg!
Won-jae, far til lille Sung-ho, aksepterer sin egen sønn, men er nølende til å bli stefar for en annen manns sønn, selv om halv-brødrene er nært knyttet til hverandre.
Familieforholdene er intrikate i Home. 12 år gamle Jun-Ho (Lee Hyo-jae, til venstre) har felles mor med Sung-ho (i midten). Sistnevnte har felles far med halv-søsteren Ji-young.
Det rørende i Home er at emosjonelle bånd knyttes mellom Jun-Ho og Won-jae. Han blir langsomt interessert i 12-åringen og forsøker å integrere ham i hjemmet sitt.
Men regissøren avstår fra en lykkelig slutt. Etter innbitt motstand fra Won-jaes svigerfamilie og tragiske nye hendelser blir det umulig for Won-jae å ta til seg 12-åringen. I filmens sterkeste scene roper gutten desperat ut i sin lengsel etter en far: ”Jeg vil bo hos deg!” Slik formidler regissør Kim Jong-woo betydningen av å ha et hjem der ethvert barn kan føle seg trygg.
Islandsk parallell
Sommerbarn (Sumarbörn) av islandske Gudrun Ragnarsdottir tar for seg det samme lagt 50-60 år tilbake i tid. En enslig mor til to førskolebarn klarer ikke å ta ansvar for dem. Søsknene sendes på sommerleir til et avsidesliggende sted på sagaøya. Hvor faren er, får vi aldri vite.
Sommerleiren er i et barnehjem drevet av svært strenge voksne. Miljøet og holdningene minner om de danske filmene Drømmen (2006) and Der kommer en dag (2016) som tar et høyst nødvendig oppgjør med autoritære barnehjem og skoler på 1960-tallet.
Barnehjembestyreren (Brynhildur Guðjónsdóttir) er skremmende streng i møte med barna som er sendt på sommerleir til en islandsk avkrok en gang på 1960-tallet.
De yngste skuespillerne får fram hvor sterkt barna lengter hjem. Ragnarsdottir bruker magisk realisme idet søsknene omsider flykter gjennom ødemarken. Da følger den kvinnelige barnehjembestyreren etter dem i form av en grufull ørn.
Til slutt lykkes barna i å finne moren i byen. Også denne filmen forsvarer deres rett til et hjem der de kan føle seg elsket og ivaretatt.
– Horebukk!
Et klassisk tema i film og litteratur har vært ungdom som gjør opprør mot strenge og konservative voksne. Det nye på filmfestivalen i Moskva i sommer var dramaer der unge raste mot foreldre som levde for liberalt.
Ett eksempel er Star Boys av den finske regissøren Visa Koiso-Kanttila. Filmen er inspirert av hans egen oppvekst sist på 1970-tallet. Her skildres to 13 år gamle gutter, Vesa og Kaarlo, i et nord-finsk tettsted. Konservativ kristen moral ligger bak oppdragelsen, særlig i seksuelle spørsmål.
Kameratene Vesa og Kaarlo blir fortvilet over foreldrenes livsførsel. Fra den finske filmen Star Boys.
Men selv om Vesa får streng beskjed av moren om å be aftenbønn i stedet for å masturbere, oppdager gutten at faren er åpenlyst intim med kameratens mor. Snart har han også sex med henne. Utroskapen leder til skilsmisse i Kaarlos familie og driver vennens far mot et selvmord.
– Horebukk! skriker Vesa til pappaen. Filmen ender med at kameratene gjør opprør mot foreldre som ved sin utsvevende livsførsel skaper stor utrygghet.
Sårede barn
Slike filmer kan brukes av krefter som vil forby seksuell utfoldelse innenfor ansvarlige rammer, eller av skilsmisse generelt. Det er en mistolking. Koiso-Kanttila vil vise sårene i barnesinn fordi voksne — særlig alfahanner — bare styrer etter egne behov.
I filmen No Bed for Roses av Mostofa Sarwar Farooki fra Bangladesh (forbudt i hjemlandet, vist i Moskva) gjør en tenåringsdatter opprør mot en far som bryter ut etter 27 års ekteskap etter å ha forelsket seg i en ung skjønnhet. Datterens raseri hjelper iallfall moren til å bli mer selvstendig.
Tenåringsdatteren Anya (til høyre) strever med å bli godtatt i den dominerende gjengen. Fra filmen den russiske Nearest and dearest av Ksenia Zueva.
Den selvsentrerte far gjenfinnes i Nearest and dearest (Blizkie) av russiske Ksenia Zueva, vist i Tallinn. Den kvinnelige regissøren tegner et bredt bilde av den dysfunksjonelle tenåringsfamilien i en moderne Moskva-hverdag: Foreldrene forstår ikke hvor tøft barna har det blant venner, de unge forstår ikke foreldrenes lengsler, og de voksne tar ikke hensyn til hverandre.
Først da moren forsøker å begå selvmord fordi ektemannen vil skilles, stopper de opp. Filmskaperen ender i en håpefull tone ved å la dem finne tilbake til hverandre.
Sønn bak lukket dør
Så godt går det ikke i den hjerteskjærende 1000 måter å beskrive regn på av tyske Isabel Prahl. Familiens 17 år gamle sønn har stengt seg inne på gutterommet. Utenfor står en mor, far og yngre søster og prøver å få kontakt. Men sønnen nekter å komme ut.
I Japan kalles slik innelukking hikikomori — akutt sosial tilbaketrekning. Alt vi i den tyske filmen får vite om sønnen, er at han har en ”anti-kapitalistisk” innstilling. For øvrig skyver han papirlapper ut til familien med varsler om flomregn rundt om i verden. Plages han av angst for klimakrisen?
Far (Bjarne Mädel), mor (Bibiana Beglau) og datter (Emma Bading) står utenfor døra der familiens 17-åring har stengt seg inne for godt. Fra filmen 1000 Arten, den Regen zu beschreiben av Isabel Prahl.
Det får vi aldri vite. I stedet ser vi en familie i emosjonell oppløsning. Far, mor og datter tyr til desperate virkemidler for å erstatte det de lengter etter: En nærhet i familien som kan gi dem kraft til å takle utfordringer ute i verden.
Familiens betydning
Men ikke alle menn gir opp sine barn. I Tallinn handlet flere filmer om enslige fedre som strever livet av seg for barnet sitt. The Driver av Yehonatan Indursky fra Israel skildrer en fattig ortodoks mann som livnærer seg av å kjøre andre fattige rundt for å tigge hos rikfolk. Selv skaffer han seg og datteren måltider ved å ta henne med til minnesamvær med åpen bespisning.
I den brasilianske filmen Bingo av Daniel Rezende sliter en fraskilt, alkoholisert mann med å være en god pappa for sin 12-årige sønn. Ironisk nok blir faren elsket av andre barn i Brasil i den populære rollen som tv-klovnen Bingo. Først etter en krise i den selvopptatte mannens liv kvitter han seg med rusen og etablerer trygge relasjoner til gutten.
Til slutt må nevnes innvandreren som er sluppet ut av fengsel i en belgisk by (The Faithful Son av Guérin van de Vorst). Han er så sosialt utstøtt at han blir et lett bytte for islamister som verver ham til å reise til Midtøsten for å krige. Men også her stiller barnet – en sønn fra et tidligere forhold – seg i veien for mannens planer.
Lengselen etter nærhet i familierelasjoner er blitt en filmtrend.
Publisert i Vårt Land 7. desember 2017.
Ny filmtrend:
Filmer vist på festivaler i Tallinn og Moskva tar for seg vanskelige familieforhold og lengselen etter trygghet for barn og unge i en moderne verden.
Blant filmene er:
Home av Kim Jong-woo (Sør-Korea)
Sommerbarn av Brynhildur Guðjónsdóttir (Is-land)
Nearest and dearest av Ksenia Zueva (Russland)
1000 måter å beskrive regn på av Isabel Prahl (Tyskland)
Bingo av Daniel Rezende (Brasil)
The Faithful Son av Guérin van de Vorst (Belgia)
Star Boys av Visa Koiso-Kanttila (Finland)
No Bed for Roses av Mostofa Sarwar Farooki (Bangla-desh)