Støyende farse, underspilt satire

Tekst: Kristin Aalen Alle foto: Stig Håvard Dirdal

Gogols «Revisoren» er krevende fordi en oppsetning lett ender i heseblesende komikk. Rogaland teater går rett i fellen med sin versjon, «Revizor».

Borgermesteren (Øystein Martinsen) ber byens dommer (Anders Dale) renske opp i rettssalen før revisoren kommer på besøk. (Foto: Stig Håvard Dirdal)

Utfordringen med Gogols stykke er å sørge for at den mørke satiren mot et korrupsjonsridd samfunn ikke overkjøres av bråkete situasjons- og buskiskomikk. Det mente teaterkritikerne Elin Lindberg og IdaLou Larsen at Catrine Telle ikke lyktes med i sin oppsetning av «Revisoren» på Nationaltheatret i 2015. En dansk teaterkritiker skrev om underspilt satire, overspilt komedie under overskriften «Vi griner ikke rigtig af os selv» etter å ha sett Nørrebro teaters versjon i 2018.   

Anmeldelsen er skrevet for Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og kan leses her (abo): http://shakespearetidsskrift.no/2021/08/stoyende-farse-underspilt-satire

Men Gogol ønsket at vi skulle le av oss selv. Han la inn en meta-replikk hos småbyens korrupte borgermester: «Nå sitter dere der på teatret og ler og klapper. Men hva er det dere ler av? Jo, av dere selv!» I 1836 ville dramatikeren få tilskuerne til å se hvor pill råttent det russiske samfunnet var: Alt fra godseiere til diverse samfunnsstøtter – politisjefen, dommeren, sykehusdirektøren, postmesteren og rektoren – avsløres som fordrukne døgenikter som meler sin egen kake ved å fylle lommene med bestikkelser.  

Setningen om at vi skal le av oss selv, er utelatt i Stojčevskas oppsetning. Van Morrisons tekst «Jesus died for somebody´s sins but not mine» synges over høyttalerne i starten, et ironisk utsagn, ja visst, men ikke så talende som ordspråket «Skyld ikke på speilet om trynet er skjevt» på Gogols tittelblad.  

Rett nok gjør Rogaland teater et forsøk i teaterprogrammet på å få «Revizor» til å angå oss, men det er halvhjertet. Her listes opp åtte statsledere av typen Suharto, Putin, Obiang som har regjert eller regjerer langt unna oss – ikke et ord om Statoil som bestakk iranske oljeaktører, vannverksskandale på Nedre Romerike, ulovlig hyttebygging på Tjøme eller svart arbeid i norsk byggebransje.  

Forvekslingskomedie

 Det vi får på hovedscenen i Stavanger, er en forvekslingskomedie lagt til en ubestemmelig tid i en avsidesliggende provinsby – «herfra kan du galoppere i tre år uten å komme til et annet land» sier borgermesteren. Innlednings- og avslutningsvis snakker skuespillerne et tilgjort russisk iblandet forståelige enkeltord – inkognita, katastrofa – det er artig og fungerer bra.  

Borgermesterens datter i gult (Ingrid Rusten) og kone (Marianne Holter) krangler. (Foto: Stig Håvard Dirdal)

Kostymene er stiliserte drakter og hatter som gir en vag assosiasjon til russiske tradisjoner. Scenografien består av et dreiehjul og et stående hjul med sirkelmønstre, samt en port med løkkuppel. Det visuelle inntrykket er dekorativt, men sier absolutt intet om byens elendighet: En dommer som aler opp gjess i rettslokalet og helst vil gå på harejakt, et sykehus der pasientene utelukkende serveres kål, en skole der læreren slår i stykker stolene, og så videre.

Så farer farsen av sted i et voldsomt tempo. Gogols forvekslingspåfunn er og blir morsomt: Småbyens korrupte menn skjelver da det går opp for dem at en statsrevisor er på vei – inkognito – for å kikke dem i kortene. Snart tror de at Khlestakov som har ankommet byen, må være den fryktede revisoren. Vi i salen, derimot, forstår at han bare er en ung døgenikt som har spilt bort rublene sine og lever på krita i stedets vertshus. Der vil han ikke lenger få skikkelig servering før han gjør opp for seg.  

Ingen seksuell bestikkelse 

I oppsetningen er den falske revisoren en kvinne spilt av en kvinne (Ragnhild Tysse). Tjeneren Osip spilles av en mann (Matias Kuoppala), men skjørtene røper at også denne figuren skal oppfattes som en kvinne. De to har en seksuell relasjon (fraværende hos Gogol) som etter hvert – for Osip – trues av det lesbiske forholdet som Khlestakov inngår med borgermesterens datter Masha (Ingrid Rusten). Greit nok, men jeg kan ikke se at sjalusien hos Osip har noen annen virkning enn å bidra til enda mer støy i stykkets slutt.   

I oppsetningen er den falske revisoren en kvinne spilt av en kvinne (Ragnhild Tysse). Tjeneren Osip spilles av en mann (Matias Kuoppala), men skal oppfattes som en kvinne.

Det pussige er at regissøren ikke griper sjansen til å utnytte potensialet for seksuell bestikkelse i møtene mellom en kvinnelig revisor og de mannlige samfunnsstøttene uten moralsk ryggrad. Her kunne vi fått en høyaktuell #MeToo-skandale der borgermesteren, dommeren eller en av de andre mennene eglet seg innpå Khlestakov med tilbud om erotiske eventyr mot å slippe anmerkninger i hennes revisorbok. Men nei, mennene i «Revizor» er blottet for tilbøyeligheter som i tv-serien «Exit», bortsett fra dommeren som baktales for å stå i med Dobtsjinskijs kone.

Burlesk støy 

Tidvis velger regissøren å la replikkvekslingene foregå som snakke-i-munnen-på-hverandre-scener. Det er effektivt for å holde tempoet oppe, men ikke spesielt morsomt. Kranglingen mellom godseierne Bobtsjinskij (Leo Magnus de la Nuez) og Dobtsjinskij (Gorm Grømer), gjennomføres med en timing som ikke er lattervekkende, bare slitsom å høre på. At dommeren med det fantastiske navnet Ljapkin-Tjapkin (Anders Dale) får si til borgermesteren «du har en busemann i nesen» – jeg kan ikke se at setningen står hos Gogol – faller dødt til jorden.  

Kranglingen mellom godseierne Bobtsjinskij (Leo Magnus de la Nuez) og Dobtsjinskij (Gorm Grømer), gjennomføres med en timing som ikke er lattervekkende, bare slitsom å høre på. (Foto: Stig Håvard Dirdal)

Dessverre driver regissøren borgermesteren (Øystein Martinsen) altfor ofte ut i overspilte raseriutbrudd. Mer vellykket komikk oppstår når hans kone Anna (Marianne Holter) sjangler rundt etter eks antall vodkaglass. Sykehusdirektør Zemljanika (Marko Kanic) og rektor Kholpov (Espen Reboli Bjerke) gjør en grei jobb med det stoffet de får tildelt, ikke minst når de løfter fram rubelsedlene sine – en av dem har hatten full – og bestikker revisoren som uten skrupler gjerne tar imot. Det er først når postmester (Penda Faal) leser opp Khlestakovs brev – postmesterens synd er at han stadig åpner og leser folks brev – at de korrupte innser at de er tatt ved nesen. Skrekk og gru – snart vil den ekte revisoren dukke opp og avsløre dem. 

Men den gruen blir aldri truende for oss som sitter i salen. Regissøren har skuslet bort muligheten til å lage en Gogol for vår tid. Jeg gikk skuffet hjem og lurte på om stykket ikke lar seg sette opp uten å ramle ned i burlesk-komedie-grøften. Helt til jeg fant fjorårets begeistrede omtaler fra London av en oppsetning der det urovekkende, marerittaktige tyter fram ved hjelp av dansere kombinert med voice over fra skuespillere.  

Den forestillingen skulle jeg mye heller ha sett.

Publisert i Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift 26. august 2021. Kan leses her (abo): http://shakespearetidsskrift.no/2021/08/stoyende-farse-underspilt-satire

Revizor

Av: Nikolaj Gogol

Bearbeidet av: David Harrower

Oversatt av: Rolf Kristian Larsen

Regissør: Angelina Stojčevska

Scenografi og kostyme: Florence To

Lysdesign: Tobias Leira

Dramaturg: Matilde Holdhus / Oda Radoor

Maskør: Jill Tonje Holter

Med: Ragnhild Tysse, Matias Kuoppala, Penda Faal, Øystein Martinsen, Marianne Holter,

Ingrid Rusten / Eline Grødal, Anders Dale, Marko Kanic, Gorm Grømer, Leo Magnus de la Nuez, Espen Reboli Bjerke

Sted: Hovedscenen, Rogaland Teater

1 time 45 minutter