Unødvendig repetisjon av et fryktelig terrorangrep

Kristin Aalen

Skal man iscenesette et dypt tragisk terrorangrep ti år etter at hendelsen fant sted, må målet være å gi en eller annen form for ny innsikt. Det lykkes knapt i Hotel Mumbai.

Kelneren Arjun (Dev Patel) gjør alt han kan for å berge gjester ut av terroristenes grep i Hotel Taj i Mumbai. (Foto: Many More Films)

Minst 174 mennesker ble drept og rundt 300 skadet etter at 10 terrorister fra Pakistan i 2008 gjennomførte skyte- og bombeangrep på 12 ulike steder i den indiske storbyen Mumbai. Målet deres var å innta luksushotellet Taj Mahal Palace. Beleiringen varte i tre dager før en beredskapstropp fra New Dehli omsider kom og fikk jaget terroristene ut. Ni av de ti ble drept.

Men etter å ha sett den to timer lange fiksjonsfilmen om tragedien, kjenner jeg bare på matthet.

Regissør Anthony Maras vil så gjerne vise oss hvordan helter fra hotellets stab levde opp til mottoet «gjesten er Gud» og sto på for å gjemme dem i håp om å lose dem ut en bakvei utenom terroristene.

Han lykkes best i framstillingen av én slik selvoppofrende person, tatt fra virkelighetens drama: Sjefskokken Hemant Oberoi. Med stor omsorg og kløkt klarer han, sammen med sine medarbeidere, å skjule et hundretall gjester i et klubblokale midt i bygningen.

Sjefskokken Hemant Oberoi (Anupam Kher) gjør en heltemodig innsats for å berge hotellgjester og ansatte.

De øvrige skikkelsene er fiktive, satt sammen av personer som regissøren og hans medmanusforfatter John Collee har fått høre om i sin research. Fremst blant disse er Arjun, en kelner med sikh-turban, som gjør en helhjertet innsats for å stå på pinne for gjestene om det så skal koste ham livet. Det er greit nok, men jeg blir ikke så rørt som filmskaperne legger opp til. 

Erik Poppe lyktes

Hvordan kan jeg være så negativ – jeg likte jo hvordan Erik Poppe i fjor gjenskapte 72 terrorfylte minutter i filmen Utøya 22. juli for å minne oss på hvor grusomt ungdommene må ha opplevd ugjerningen.

Det kan selvfølgelig skyldes at det er lettere å identifisere seg med norske ungdommers skjebne i en tragedie som rammet vårt eget land, mens en tilsvarende hendelse langt borte i Asia ikke blir følelsesmessig like nærgående.

Men nei, jeg mener at Poppe lyktes bedre i å flette inn politiske refleksjoner. Maras´ film er blottet for forsøk på å sette terrorangrepet inn i en kontekst. Han nevner ikke at de ti gjerningsmennene hørte til terrororganisasjonen Lashkar-e-Taiba (Le-T), slik den eneste overlevende terroristen skal ha avslørt i etterkant. Le-T har gjennomført flere store angrep mot India og har som hovedmål å innføre en islamsk stat i Sør-Asia. Ikke minst vil de «frigjøre» muslimer som er bosatt i den indiske delen av Kashmir, en konflikt som har vært på bristepunktet senest i vår.

Hevn mot rike

Men i Hotel Mumbai får vi ikke vite mer enn at gjerningsmennene er fattige jihadister som står under kommando av Oksen, en organisator som fjernstyrer dem fra Pakistan. Via mobiltelefon ber han dem være nådeløse i sin bruk av maskingeværsalver og granater og sette fyr på hotellet før de selv havner i Paradiset fordi aksjonen nok vil koste dem livet. Hele angrepet presenteres som en hevn mot hvite, rike mennesker som lever i luksus i motsetning til terroristene som aldri har sett et vannklosett, skal vi tro et utsagn i filmen.

Arjun (Dev Patel) skal til å varte opp det indiske-amerikanske paret i en av hotellets restauranter da terroristene slår til.

Nå vil jo de fleste moderne filmer ta fattigguttenes perspektiv, men i Hotel Mumbai er det de som er de slemme. Dermed havner filmen i en fortellermessig vrien posisjon, for synet av det indisk-amerikanske ekteparet som spiser i en av hotellets luksusrestauranter mens barnepiken passer babyen i suiten de akkurat har tatt inn i, understreker den enorme klasseforskjellen mellom gjerningsmenn og ofre i dramaet som skal utfolde seg. Men det er de rike gjestene vi skal holde med, de vi synes kunne greid seg med atskillig mindre formuer.

Dermed blir sjefskokken Hemant Oberoi og kelneren Arjun stående igjen som minneverdige personer mens rike og fattige for øvrig går raskt inn i glemselen. Det er neppe hva Maras hadde håpet.

Publisert i Vårt Land 13. juni 2019

Attentat Hotel Mumbai

Drama

Regi: Anthony Maras

Med: Dev Patel, Armie Hammer, Nazanin Boniadi, Tilda Cobham-Hervey, Anupam Kher, Jason Isaacs med flere

Manus John Collee og Anthony Maras

USA / Australia / India 2018

2 timer 3 minutter