Lasarus på den italienske landsbygda

Kristin Aalen

Det er spennende, men krevende å knytte en film til et bibelsk stoff. Italienske Alice Rohrwacher lykkes bare delvis.

Det gode mennesket: Fattige Lazzaro tenker aldri vondt om noen. Filmen om ham har klare paralleller til lignelsen om Lasarus og den rike mannen.

Nå kan vi ikke vite sikkert om regissør Alice Rohrwacher har hatt Jesu lignelse om den rike mann og Lasarus i tankene da hun skrev manuset til Lykkelige Lazzaro. Men parallellene er så mange at det er vanskelig ikke å se filmen i lys av bibelfortellingen.

Det går en kløft i tid og dimensjon tvers gjennom Jesu lignelse. I lignelsens første del er Lasarus en fattig mann som ligger utenfor den rikes port. Mens rikmannen kler seg i purpur og fineste lin og lever i sus og dus, kommer hundene og slikker Lasarus´ sår.

Så dør både Lasarus og den rike. I lignelsens andre del har de begge gått ut av tiden og våkner opp i dødsriket. Men nå er det rikmannen som pines mens den fattige Lasarus trøstes.

I filmen Lykkelige Lazzaro ender det annerledes.

Den fattige landsbyen

Også regissør Rohrwacher stiller de fattige opp mot en rik familie. Man tror først at handlingen er lagt fjernt tilbake i tid: I en avsidesliggende landsby arbeider et femtitall slitne menn og kvinner, deriblant den unge Lazzaro, samt en skokk med barn. Store og små, gamle og unge strever hardt med å høste tobakk, dyrke linser og kikerter og ale opp høns og kapuner, det vil si kastrerte haner. Det er en flott, poetisk miljøskildring.

Men langsomt forstår vi at bondefamiliene slaver for den rike baronessen Alfonsina de Luna og hennes familie. Det viser seg at de lever i en tid nær vår egen, for den fornemme fruen – av de fattige kalt giftslangen – kommuniserer i mobiltelefon med en sønn og datter.

Den kyniske baronessen (Nicoletta Braschi) og hennes bortskjemte sønn Tancredi (Luca Chikovani).

Ironisk nok heter landsbyen Inviolata som betyr ukrenket. Baronessen har i årevis krenket landarbeiderne på det mest kyniske vis ved at hun ikke har fortalt at livegenskapet for lengst er opphevet i Italia (denne delen av historien er inspirert av en faktisk hendelse).

– Vi driver det store narrespillet, sier Alfonsina, – slavene våre lider uten å vite det. Men alle utnytter noen, forsvarer hun seg med.  

Lykkelige Lazzaro

Det fascinerende med Rohrwachers film er at hun lirker inn surrealistiske og overnaturlige elementer. Det er noe overjordisk troskyldig over Lazzaro som aldri klager og alltid hjelper til, ja, de andre i landsbyen tror nesten han er litt dum.

Hans væremåte får baronessens bortskjemte sønn, Tancredi, til å herse rundt med ham. Men Lazzaro tier og tåler og går med på å bli kalt den rikes halvbror.

Nå er det lett å tenke at også filmtittelen, Lykkelige Lazzaro, er ironisk ment. Han har da ikke mye å glede seg over?

Men den fattige Lazzaro handler stadig som et godt menneske og tenker aldri vondt om noen. Er han en helgen, mon tro? Det mener kvinnen Antonia som kneler for ham.

Baronessens sønn, Tancredi (Luca Chikovani), uler mot ulvene og får svar. Bak ham sees den fattige Lazzaro (Adriano Tardiolo) som stadig handler som et godt menneske. (Foto: Arthaus)

Hundene i Jesu lignelse er erstattet med ulver som uler oppe i fjellene og stjeler bøndenes kapuner når de lister seg ned i landsbyen. Baronessens sønn, Tancredi, synes det er stas å ule som de ville dyrene og få svar tilbake.

Og da Lazzaro plutselig dør, kommer en ulv og finner ham.

Noen tiår senere

Med magisk realisme lar regissøren Lazzaro stå opp fra de døde. Men i Rohrwachers versjon foregår lignelsens del to ikke ute av tiden, men noen tiår senere, nær vår egen tid.

Politiet har hentet de livegne ut av Inviolata, mediene har avslørt de skandaløse slaveriet som baronessen holdt dem i, og de fattige bøndene er blitt lovet et nytt liv på et trygt sted.

Men akk, det store narrespillet fortsetter. Da den gjenoppstandne Lazzaro blir tatt med til storbyen der de fattige landarbeiderne nå bor, lever de under enda verre, slumlignende forhold og må livnære seg på strøjobber og tyverier.

Hva vil hun si?

I Rohrwachers versjon straffes baronessens familie ved at banken har tatt fra dem alt de eide. De fattige, derimot, får slett ikke den trøst som Lasarus fikk i Jesu lignelse.

I sitt nye liv i storbyen har de fattige det verre enn på landsbygda, opplever Lazzaro (Adriano Tardiolo) og Antonia (Alba Rohrwacher).

Nå har regissøren uttalt at hun vil vise det store hamskifte som har ødelagt Italia idet migrasjonen fra landsbygda til storbyen har gjort tusener mer fattige i moderne tid. Men utover dette budskapet strever regissøren med å lage en meningsbærende avslutning.

De dels surrealistiske, dels poetiske episodene i del to samles ikke til et kunstnerisk hele. De fattige jages av noen nonner ut av en kirke fordi de ikke passer inn. Da forsvinner orgelmusikken ut av kirkerommet og følger etter Lazzaro og hans venner. Hva betyr det?

Og hvorfor mister det gode mennesket Lazzaro livet idet han ber banken gi pengene tilbake til Tancredis familie?

Jeg har stor sans for at Rohrwacher bryter med realismen og fører oss inn i et surrealistisk-poetisk landskap. Men et slikt grep kan av og til dekke over at en filmskaper ikke helt vet hva hun vil si.

Der må jeg si at regissøren skuffer meg litt.

Publisert i Vårt Land 11. april 2019

Lykkelige Lazzaro

Drama

Regi/manus: Alice Rohrwacher

Med: Adriano Tardiolo, Nicoletta Braschi, Tommaso Ragno, Sergi López, Alba Rohrwacher

Italia 2018

2 time 7 minutter

Aldersgrense: 9 år