**2. verdenskrig ble vunnet av vestmaktene, men det er lett å glemme hva seieren kostet. Darkest Hour viser at Winston Churchill nesten ga opp.**

*Winston Churchill (Gary Oldman) insisterte på å gjøre V-tegnet for seier selv om Hitler erobret land etter land på kontinentet i mai 1940.*

I fjor sommer fikk vi se Dunkirk av Christopher Nolan som på overveldende vis fikk fram hvor ille det gikk da Hitlers styrker omringet rundt 400.000 belgiske, franske og britiske soldater på kysten av Frankrike i mai 1940. Hvem skulle komme til unnsetning da nazistene presset dem nådeløst på bakken, fra sjøen og fra luften?

Over 70 år senere vet vi svaret, og derfor virker alt så enkelt. Men den gang ble Winston Churchill hentet inn i stormens øye for å ta de rette valgene og føre nasjonen til seier mot Det tredje riket.

Regissør Joe Wright har lykkes i å lage en film om hvilken maktkamp statsministeren møtte i sitt eget krigskabinett. Samtidig sørger skuespiller Gary Oldman for å levendegjøre den sigarrøykende kjempen på eminent vis.

Politisk konflikt

Det er alltid en utfordring for en regissør å skape spenning der utfallet er kjent. Wrights grep er å spisse den politiske konflikten.

I det britiske Parlamentet var mange politikere våren 1940 blitt lei av at deres statsminister, Neville Chamberlain, var så passivt ettergivende og forhandlingsvillig overfor Hitler. De tyske styrkenes suksess i Norge i og med invasjonen 9. april ble hans bane. Etter en heftig diskusjon i Underhuset 7.-8. mai (kalt Norway Debate) fikk Chamberlain flertallet mot seg.

Men hvem hadde styrke til å ta over og lede England i møte med Det tredje riket? Ville det riktige være å gå i fredsforhandlinger med Hitler, eller var det mulig å stå militært imot regimets formidable framrykking?

*Skuespiller Gary Oldman gjenskaper Churchill som en temperamentsfull herre med sære vaner og egne meninger.*

Effektivt får regissøren fram hvor få kandidater de britiske politikerne så for seg som ny statsminister mens meldingene om Hitlers stormtropper haglet inn. Mange hadde motvilje mot marineminister Churchill. De mumlet om hvordan han under 1. verdenskrig led et gedigent nederlag i slaget ved Gallipoli utenfor Istanbul.

Biografisk minimalisme

Britene kan sin Churchill-historie bedre enn oss, derfor nevnes Gallipoli bare i forbifarten. Men også for norske seere er det greit at Wright ikke tynger framstillingen med biografiske detaljer om hva Winston hadde gjort før.

I stedet lar han Oldman (kjent som Dracula og diverse filmskurker) skape en temperamentsfull herre med sære vaner og egne meninger.

Churchill ble født i 1874, utdannet i hæren og deltok i felttog i India og Sudan. Erfaring med krig fikk han vel så mye som krigskorrespondent på Cuba og under boerkrigen i Sør-Afrika, før han i 1900 gikk inn i politikken og etter hvert besatt flere ministerposter.

I 1940 er den brummende og beryktede Churchill blitt 66 år, drikker whisky og champagne natt og dag og røyker tjukke sigarer. Gjennom korte familiescener blir han beundret av sine fire voksne barn (et femte barn døde som tre-åring) og støttet av sin tålmodige kone Clementine, utmerket tolket av den erfarne Kristin Scott Thomas. Møtene dem imellom er viktige for å menneskeliggjøre politikeren.

Churchill ble støttet av sin tålmodige kone Clementine, utmerket tolket av den erfarne Kristin Scott Thomas.

Andre frykter Churchills stil. Da han seiler opp som foretrukken statsministerkandidat, er det med skepsis at kong Georg VI ber ham danne regjering. Kongen røper sågar at Churchill virker skremmende på ham.

Scenen får en nydelig oppfølger mot slutten. Etter at vi har fått se en sorgtung Churchill få avslag på sin bønn om hjelp fra president Roosevelt, kommer Kongen på besøk i Downing Street en sein kveld. De to – som begge er ensomme i sitt ansvarstunge embete – finner hverandre i en slags sympati.

Blod, svette og tårer

Det ikoniske bildet av Churchill er mannen med hatt og tversoversløyfe som gjør V-tegn. Det får en herlig munter vri i filmen som viser Winstons sans for humor.

Hans formuleringsevne lever videre i sitater, som dette fra hans første statsministertale: «Jeg har intet annet å tilby enn blod, hardt arbeid, tårer og svette», fint flettet inn av regissøren.

Darkest Hour får oss til å tro at også Churchill måtte svette og slite. Han kjemper beinhardt mot Chamberlain og hans våpendrager, Lord Halifax, som ville tvinge ham inn i fredsforhandlinger med Hitler.

Regissøren vrir tommeskruen til slik at Winston er på nippet til å gi opp og gjøre som de ber ham. En vidunderlig replikk i diskusjonens hete lyder: «Du kan ikke forhandle med en tiger når du står med hodet i tigerens munn!»

*Winston Churchills møte med et knippe briter på tuben i London.*

Churchills fortvilede leting etter svar på dilemmaet – forhandle eller kjempe imot – får sitt filmatiske høydepunkt i en scene som neppe har funnet sted. Wright lar Churchill møte et knippe vanlige briter på undergrunnen i London. De forteller ham intuitivt at de vil gi livet sitt i kamp mot Hitler.

Slik leder filmen logisk fram til et avgjørende sitat der Churchill ildner til motstandskamp: «Vi skal forsvare vår øy, uansett hva det vil koste, vi skal kjempe på strendene, vi skal kjempe på landingsplassene, vi skal kjempe på markene og i gatene, vi skal kjempe på åskammene; vi skal aldri overgi oss.»

Slik runder Darkest Hour av der Dunkirk endte: I Operasjon Dynamo fikk Churchill sivile båter til å dra over den engelske kanal og berge 300.000 mann.

Joe Wright har laget en spennende og rørende historietime – gå og se.

Publisert i Vårt Land 11. januar 2018

Da Winston Churchill holdt på å vakle

2. verdenskrig ble vunnet av vestmaktene, men det er lett å glemme hva seieren kostet. Darkest Hour viser at Winston Churchill nesten ga opp.

**2. verdenskrig ble vunnet av vestmaktene, men det er lett å glemme hva seieren kostet. Darkest Hour viser at Winston Churchill nesten ga opp.**