Rørende møte mellom en kunstner og hennes tyv

Kristin Aalen

Hvis en kjeltring stjeler maleriet ditt, ville de fleste reagert med sinne. Men kunstner Barbora Kysilkova inviterte tyven hjem og fikk en venn for livet.

*Tyven Karl-Bertil Nordland får se bildet som Barbora Kysilkova har malt av ham. (Foto: Medieoperatørene/Euforia)*

Kunstneren og tyven byr på en historie så overraskende at du skulle tro den var diktet opp som manus til en spillefilm. Men nei, dette er en dokumentar, vokst ut av regissør Benjamin Rees ønske om å lage en ti minutters film om et kunsttyveri i Norge.

Kortfilm-ideen utviklet seg til et prosjekt der Ree fulgte forholdet mellom den småkriminelle og rusavhengige Karl-Bertil Nordland – som stjal et maleri – og den tsjekkiske kunstneren Kysilkova som så inderlig gjerne vil ha kunstverket sitt tilbake.

Mangel på hat

Det er mye som er forunderlig og vakkert i Kunstneren og tyven. Barbora Kysilkova ble ganske sikkert oppgitt og fortvilet da hun i 2015 opplevde at et par tyver brøt seg inn i Galleri Nobel på Frogner og stjal to av hennes utstilte malerier. Det ene het Chloë og Emma og viste to jenter i en sofa, det andre bar tittelen Svanesang og hadde motiv av en død svane liggende i sivet.

Men det bemerkelsesverdige er at Kysilkova ikke reagerer med hat, nedlatende forakt eller raseri der hun sitter i Oslo Tingrett en tid senere og hører den ene tyven, Karl-Bertil Nordland, svare for seg.

*Barbora Kysilkova inviterer tyven Karl-Bertil Nordland til å sitte modell for henne.*

I stedet våger hun å ta kontakt med tyven og invitere ham hjem. Det blir starten på et vennskap ingen skulle trodd var mulig å oppleve i en kinosal. For etter det fjerde møtet mellom Karl-Bertil og Barbora får regissør Ree lov til å hekte seg på og filme.

Etter hvert skjer det så mye mellom de to at han ender med følge deres opp- og nedturer gjennom nesten tre år.

Empatisk

Den empatiske nysgjerrigheten som Kysilkova møter Nordland med, er ytterst betagende. Han er ute av stand til å fortelle hvor de stjålne bildene ble av ettersom han var så ruset på amfetamin og piller at han ikke husker noe som helst. Den andre tyven, Mikkel, var et tilfeldig bekjentskap han ikke lenger har kontakt med.

Hos de fleste ville et slikt svar ført til sterk indignasjon, men Barbora blir i stedet fascinert av den tatoverte kjeltringen i sofaen sin – han som av og til går med en lue der det står Dust – og inviterer ham til å sitte modell for henne slik at hun kan male ham.

*Karl-Bertil Nordland har kroppen full av roser og demoner. Her er han malt av Barbora Kysilkova.*

Han på sin side er lei seg for det han har gjort og sier ja til det hun spør om.

Scenen da tyven for første gang får se maleriet kunstneren har laget av ham, er noe av det mest overrumplende og rørende jeg har sett og er verd hele kinobilletten. Mannen som i årevis har følt seg som en drittsekk der han har gått inn og ut av fengsel, og som har sett altfor mange venner dø av overdoser, opplever plutselig å bli sett med et helt annet blikk.

Utvider perspektivet

Snart fører dokumentaren oss dypere inn i hvem Nordland og Kysilkova er. Hun får besøke leiligheten hans der det henger fullt av kunst på veggene, men også står dystre, pyntede hodeskaller i hyllene.

Maleriet Svanesang som ble stjålet fra Kysilkova. — *Maleriet* Svanesang *som ble stjålet fra Kysilkova.*

Gjennom en kreativ veksling der både Barbora og Karl-Bertil blir hovedpersoner, lykkes Ree i å vise oss at begge har en mørk fortid – ikke bare han som datt utfor skråplanet en gang i ungdommen – men også hun som var offer for mishandling fra en ekskjæreste i Berlin.

Interessant er det kritiske blikket som Kysilkovas norske kjæreste, Øystein Stene, bringer inn i fortellingen ved å blottlegge sin bekymring for Barboras fascinasjon for mørke og død. (Som publikummer håper man så inderlig at par-terapien som de to går inn i, ikke tar knekken på forholdet!)

Overraskelser

En dokumentar om den rusavhengige kriminelle og den fattige kunstneren kunne lett blitt en statisk historie der ingenting endret seg over tid. Det nydelige med Rees film er at han er til stede i så mange situasjoner som blir avgjørende for å vise endring. På hvilken måte bør dere få oppleve uten av jeg røper noe.

Det får holde å si at Kunstneren og tyven er noe av det mest trøsterike og livsbejaende jeg har sett i norsk film på lenge, uten at det blir sentimentalt og påtrengende.

Og legg nå endelig merke til det endrede maleriet i filmens sluttbilde. Det blir stående som et genialt symbol på vennskapet som utviklet seg der man minst skulle ventet det.

Jeg satt i juryen for den økumeniske Andreas-prisen som ble tildelt Kunstneren og tyven på filmfestivalen i Haugesund i august.

Publisert i Vårt Land 17. september 2020