Eksplosivt sjalusidrama i islandsk tåke

Kristin Aalen

Du vet hvem du elsker, likevel ender du med å krenke den som står deg nær. En hvit, hvit dag levendegjør på eminent vis hvordan vi strever med å leve rett og godt.

Bestefar Ingimundur (Ingvar Sigurdsson) og hans barnebarn Salka (Ída Mekkín Hlynsdóttir) går gjennom et bredt følelsesregister i sitt forhold til hverandre.

Et sted midtveis lyder setningen «når vi virkelig elsker noen, vil vi gjøre alt som står i vår makt for ikke å såre vedkommende».

Ordene faller i en flom av tale og er lett å overhøre. Men utsagnet er uttrykk for en lengsel hos flere av skikkelsene som regissør og manusforfatter Hlynur Palmason lar oss bli kjent med. Det vemodige er at knapt noen av personene lykkes med å oppfylle ønsket.

Elsker, likevel utro

En familiefar forteller at han elsker kona og ungene, men så skjedde det noe vanskelig i livet slik at han var utro med læreren til sønnen sin.

– Jeg løy, det er så menneskelig å gjøre, sier han da han blir avslørt.

En annen mann vedgår det samme. Han elsker kona, men har vært utro noen ganger, det er jo så normalt. – Nei, svarer broren hans, – jeg hadde nok med min egen kone, men jeg mistenker at hun skjulte noe for meg.

Han føler han seg dypt såret og vil til bunns i hva som skjedde.

Ingimundur, til venstre, og Salka, til høyre, lar de andre politimennene på stasjonen få se dagens fiskefangst.

Hva disse historiene handler om, skal ikke røpes. Et par av dem vikles inn i hverandre i et dyktig uttenkt manus som blir til et eksplosivt sjalusidrama, innhyllet i islandsk tåke og regn.

Enkemann

Men det er ikke bare ektefeller som sårer hverandre. Hovedpersonen Ingimundur er politimann i en avsidesliggende bygd der veiene snor seg langs fjorder og forbi fjell, gjennom tunneler og over elver, mange steder så rasfarlige og svingete at det kan gå galt for de som kjører.

Det gjør det. Tidlig i filmen blir Ingimundur enkemann, og hans store trøst er samværet med den åtte år gamle datterdatteren Salka. Lykken i livet er å dra på fisketur med henne eller få henne på overnattingsbesøk.

Noe av det flotteste i En hvit, hvit dag er skildringen av hvordan bestefar og barnebarn har det sammen. Skuespillerne Ingvar Sigurdsson og Ída Mekkín Hlynsdóttir har en svært god kjemi seg imellom som gjør at regissøren kan tvinge dem gjennom et bredt følelsesregister. I den ene scenen ler de over fiskefangsten, i den neste blir jenta sint fordi morfaren skremmer henne med en makaber spøkelseshistorie – skjønt hun jo ba ham fortelle noe skummelt før hun skal sove.

Åtte år gamle Salka (Ída Mekkín Hlynsdóttir) opplever dramatiske ting sammen med bestefar Ingimundur.

Slemt utbrudd

Nesten uutholdelig er det å se hvordan Ingimundur, sliten og nedbrutt i sitt sorgarbeid etter tapet av kona, skjeller ut Salka fordi hun konfronterer ham med noe skikkelig dumt han har gjort.

– Gå hjem! skriker han. – Jammen, jeg blir redd for å være alene, svarer hun. – Hva er det med barn nå til dags, dere er noen bortskjemte drittunger, roper han og får tårene til å sprette ut av øynene hennes.

Det skal mye til for å få tilgivelse fra Salka etter denne krenkelsen. Men det skjer, i en svært dramatisk situasjon der bestefar med blodig arm må bære jentungen gjennom den grå skodden, inn i en mørk tunnel og hjem i trygghet. Nok sagt. Det er en scene fylt med raseri som likevel ender i forsoning.

Nesten alt stemmer

Filmingen i En hvit, hvit dag er utsøkt og lar oss se Ingimundurs hus mellom fjellene og fjorden i et vell av værsituasjoner og ulike årstider, med gressende islandshester gående rundt. Filmtittelen følger av at så mange dager er hyllet inn i gråhvit tåke.

Noe av det mest krevende på film er å finne talende uttrykk for menneskers følelser.

Voldsomme følelser settes i sving hos Ingimundur (Ingvar Sigurdsson) i løpet av En hvit, hvit dag.

Regissøren er oppfinnsom i så måte – alt fra Ingimundurs tårer i øyekroken til hans knusing av inventar da en sorgspesialist lirer av seg sine spørsmål på en ufølsom måte. En svær stein som ramler utfor de bratte skråningene og havner i sjøen, er et annet eksempel – klumpen av raseri som bor inni hovedpersonen, må få utløp.

Elegant er også regissørens bruk av musikk der lengselsfylte melodier lirkes inn på ulike vis, gjennom bilradio eller ved at Salka spiller på piano for bestefaren før hun forteller hvor fortvilet Schumann var fordi kona hans elsket Brahms i stedet.

Det eneste som blir for støyende, er et barne-tv-show der en voksen programleder roper hysterisk at han er redd for det ukjente, at han ikke vil dø, men at alle skal dø. En ørliten epilog som skal gi Ingimundur trøst til slutt, virker også unødvendig.

Men det er pirk. En hvit, hvit dag er nok en vellykket film fra Island.

Publisert i vl.no 13. november 2019

En hvit, hvit dag

Drama

Regi/manus: Hlynur Palmason

Med: Ingvar Sigurdsson, Ída Mekkín Hlynsdóttir, Hilmir Snær Guðnason

Island 2019

Aldersgrense: 12 år