La ikke hjertet bli grepet av angst

Tekst: Kristin Aalen    Alle Foto: Stig Håvard Dirdal, Rogaland teater

PUST

Terningkast: 5

”Pust” er et sterkt stykke om vårt strev og våre bekymringer, enten vi er unge eller besteforeldre, barnløse eller ferske foreldre.

Tør de å få barn? Han (Espen Hana) og hun (Mareike Wang) veier for og imot.

Går det an å føde barn inn i en overbefolket verden som ødelegges av for mye CO2? Spørsmålet står sentralt i Duncan Macmillans portrett av et samboerpar.

Det er blitt et medrivende stykke som kvinner og menn i alle aldre vil kunne kjenne seg igjen i. Hvem har ikke hørt partneren ta opp et vanskelig tema man ikke selv er klar for?

- Kan vi ta en prat om å få barn? spør mannen (Espen Hana) der han står i butikkø med kjæresten (Mareike Wang). Hun blir så overrumplet at hun løper ut for å trekke frisk luft. Pust!

Etterpå er hun først avvisende for så å røpe sin barndoms hemmelige drøm: Å få kulemage og sette et lite barn til verden. Er det et instinkt?

Velutdannede

Dagens potensielle foreldre har fått en ekstra belastning idet de skal ta avgjørelsen om å droppe prevensjon for å lage barn. Stykkets samboerpar har lest seg godt opp på miljøforurensing og klimakrise.

- Tør vi sette en Edvard eller Hanna til verden med det karbonavtrykket det medfører?

- Tør vi sette en Edvard eller Hanna til verden med det karbonavtrykket det medfører? Tvilen møtes straks med utsagnet: - Vi er gode og velutdannede mennesker, verden trenger at vi bringer videre våre gener.

Hvorpå han blir djevelens advokat: – Dropp politisk korrekthet. Tenåringsmødre yngler som rotter. Noen bør ikke få barn. Hvilket får henne til å utbryte: - Eg må spy. Du høres ondskapsfull ut.

Blir det bedre om de adopterer?

Dyp lengsel etter barn

Men adopsjon er bare et blindspor. Macmillan lar det unge paret fekte med rasjonelle argumenter og irrasjonelle følelser rundt det å få egne barn.

Det imponerende er hvordan paret glir sømløst fra scene til scene ved hjelp av ørsmå verbale signaler. Som da de prøver ut nei-til-graviditet-argumenter av typen: - Jeg vil fortsatt ha sex. Vi skal fortsatt gå på nattklubb. I neste sekund ser vi dem danse på diskotek, for så å bli så plaget av høy lyd at de må ut og ha frisk luft. Pust!

Ut på gata-stikkordet vendes til et nytt hverdagsglimt: - Se, alle har barnevogn. Du, vi går hjem og gjør det!

- Se, alle har barnevogn. Du, vi går hjem og gjør det!

De hurtige dreiningene er utmerket iscenesatt av regissør Simon Lay. Skuespillerne Hana og Wang har den krevende jobben med å formidle de raske vendepunktene i en minimalistisk scenografi. Det greier de til fulle, bare vi i salen er lydhøre og oppmerksomme.

Humor og alvor

Lenge består stykket av luftig akrobatikk med argumenter som tar forskjellen hos mann og kvinne på kornet. - Dette er en krangel, sier hun. – Nei, det er en samtale, svarer han.

Og hvis noen frykter at ”Pust” blir tungt og alvorlig, kan jeg berolige. Her er lattervekkende replikker og komiske situasjoner. Som da hun midt i en heftig hyrdestund utbryter: - Ro deg ned, dette må bli vakkert! Vi er i ferd med å lage et mirakel. Jeg føler det nesten som noe hellig.

Hvorpå tenningen hans skrus effektivt av. Gjenkjennelig?

Hjertets lengsel

Jeg skal ikke røpe hva som skjer med de to mens tida går. Bare si dette: Livet slår til, brutalt og uventet, og stykket tar brått en ny vending. Alt blir annerledes enn de to hadde tenkt. I møte med vonde utfordringer klarer de ikke å kommunisere ærlig om sine dypeste lengsler.

Livet går ikke akkurat slik samboerparet håpet. 

Macmillan lar dem likevel ikke i stikken. Han sørger for en ny sjanse til å gjenopprette tapte muligheter og gi livsmot til å unnfange et barn.

Sluttscenen, da et helt liv er gått, og verden er blitt et vanskeligere sted å leve i, griper meg sterkt. Macmillans oppfordring er å satse på kjærligheten til tross for at hjertet kan bli grepet av angst.

”Pust” er blitt en oppsetning som berører.

Publisert på aftenbladet.no 11. februar 2017. 

Pust (Lungs)

Av: Duncan Macmillan

Oversetter: Michael Evans

Regissør: Simon Lay

Scenograf: Arne Nøst

Komponist: Alexander Flotve

Maskør: Jill Tonje Holter

Med: Espen Hana og Mareike Bechtel Wang