Barnet som aldri levde opp

Kristin Aalen

Terningkast: 6

Når du får lyst til å omfavne personene på scenen i et inderlig håp om at de skal mestre livet sitt, tyder det på at stykket griper. Barnet av Jon Fosse er et slikt eksempel.

- Det viktigaste går det liksom ikkje an å seie noko om. Fredrik (Hermann Sabado) og Agnes (Hanne Skille Reitan) sørger over barnet de har mistet. (Foto: Marte Garmann, Nationaltheatret)

Unge voksne møter hverandre, så lengtende og kjærlig at de unnfanger barn. Denne allmennmenneskelige erfaringen går i de fleste tilfeller sin lykkelige gang fram til et nytt menneskebarn fødes.

Men av og til hogger døden til så altfor tidlig og minner om hvor sårbare vi er. Spontanaborten eller det for tidlig fødte barnet som ikke overlever, har stått sentralt i to teateroppsetninger denne vinteren.

Fram til påske spiller Rogaland Teater Pust av britiske Duncan Macmillan. På Amfiscenen på Nationaltheatret går de siste forestillingene av Barnet av Jon Fosse. Stykket hadde urpremiere i 1996 som et bestillingsverk fra Ibsenfestivalen. Forfatteren ble bedt om å skrive opp mot Henrik Ibsens Brand der sorgen over et dødt barn river i foreldrene.

La ikke hjertet bli grepet av angst

Jeg ble berørt av Pust. Et samboerpar (godt spilt av Espen Hana og Mareike Wang) bruker masse krefter på å diskutere seg fram til om de skal våge å sette et barn til verden i en tid da klimaendringer og samfunnsuro gjør dem bekymret for om det er rett.

"Pust": Han (Espen Hana) og Hun (Mareike Wang) diskuterer om de skal våge å sette et barn til verden. (Foto: Stig Håvard Dirdal, Rogaland Teater)

Men da hun omsider blir gravid og begge gleder seg til det kommende barnet, mister hun det brått. Det blir ødeleggende for forholdet deres idet de ikke klarer å kommunisere ærlig om sine dypeste savn og lengsler etter det vonde som har hendt.

Macmillan lar dem likevel ikke i stikken. Han sørger for en ny sjanse til å gjenopprette tapte muligheter og gi livsmot til å unnfange et barn igjen. Sluttscenen, da et helt liv er gått, og verden er blitt et vanskeligere sted å leve, gjør inntrykk.

Macmillans oppfordring er å satse på kjærligheten til tross for at hjertet kan bli grepet av angst.

Mer fra min anmeldelse av Pust kan du lese i denne lenken. 

Barnet lodder dypere

Men selv om Pust er en oppsetning som berører, er det enda sterkere å se Barnet av Jon Fosse. Hvorfor?

Ett svar er at pausene og det underforståtte hos vår mest spilte, nålevende dramatiker, gir en undertekst som lodder mye dypere enn hos Macmillan. Det ordknappe møtet mellom Fosses flaskesamler Arvid og den ensomme, øldrikkende Fredrik er talende:

- Trur du på Gud? – Det var no òg noko spørja om. – Nei vel. – Nei, eg verken trur eller ikkje trur. – Men der er jo noko. Dei første skal bli dei siste. Dei siste skal bli dei første. Dei fattige.

Der Macmillans samboerpar strever i sin immanente verden, reiser Fosse en himmel over de store lengslene, noe regissør Anne-Karen Hytten og scenograf Milja Salovaara er lydhøre for. Idet de to ensomme unge voksne, Fredrik og Agnes, finner inn til hverandre og skal gå fra bussholdeplassen til hennes leilighet, havner de foran en kirke. Florlette gardiner i grønnhvit belysning foldes til side og skaper et hellig rom som Agnes drar ham inn i:

- Men kom då. Det er rette dagen det her. Det er i dag vi skal be til Gud i ei kyrkje. Skjønar du ikkje det. Det er jo bryllaupsdagen vår. Vi treftest i dag. Og vi giftar oss i dag. På heilt vår eigen måte. Kom igjen.

Fredrik (Hermann Sabado) og Agnes (Hanne Skille Reitan) finner gleden ved å være sammen. (Foto: Marte Garmann, Nationaltheatret)

Det blir aldri påtrengende og klamt at Gud dukker opp nå og da i teksten. Det er lett å slutte seg til hva den svenske teaterkritikeren Leif Zern har skrevet om Fosse: ”Här visar sig Gud i tomheten, i tystnaden mellan orden” (fra essaysamlingen Det lysande mörkret).

Det ordknappe teater

Der Pust er ordrikt og mettet av alle mulige argumenter som de to samboerne bruker i sin diskusjon for og imot å få et barn, skjærer Fosse inn til beinet med sine replikker og gjentakelser i Barnet.

Noen ganger uttrykker dette slående hvordan mennesker strever med å bygge bro til hverandre til tross for at de så gjerne vil. Som da mor til nygravide Agnes (samme navn som Brands hustru) kommer på besøk og samtalen går i stå fordi datteren føler at hun bryr seg for mye. Brydd sier moren: - Ja, de vil kanskje få vere i fred. Eg ville berre stikke innom. Vi kan jo snakkast snart.

Moren til Agnes (Ågot Sendstad) vil så gjerne nå inn til sine gravide datter, men lykkes dårlig. (Foto: Marte Garmann, Nationaltheatret)

Gradvis blir de få replikkene et uttrykk for at i møte med død og sorg finnes det knapt ord. Samtalen går nesten i oppløsning på sykehuset der Fredrik venter mens legen behandler Agnes fordi vannet har gått så altfor tidlig. En sykepleier, med et korssmykke rundt halsen, forsøker å trøste ham:

- Du kan jo trenge nokon å prate med kanskje. Det er ikkje alltid vi har tid. Men i natt har det vore heller roleg. Vi skulle hatt mykje meir tid til å snakke...

Briljant spill

Når ordene nesten blir borte, krever det desto mer av skuespillerne i mimikk og bevegelse. Her må jeg særlig framheve Hermann Sabado i rollen som Fredrik. Han spiller som et aspeløv der hvert blikk, hvert kast med hodet, hver plutselige pause uttrykker ensomhet, lengsel og fortvilelse. Som da han etter barnets død sier:

- Eg kjem alltid til å hugse andletet henner. Hendene hennar. Det er eit barn nesten ingen har sett. Oss. Dei på sjukehuset. Ei jente som blei født og døde. Det er alt. Ikkje meir enn det. (...) Ho skal få leve i meg. Eg skal la henne leve.

Det er formidabelt formidlet.

Også Hanne Skille Reitan får i sin Agnes-tolkning fram det unge menneskets sårbarhet og strev for å finne en livsledsager og bære fram barnet, den skjøre kjærlighetens frukt. Senere griper hun med underspilte utsagn for smerte og sorg.

- Trur du på Gud? spør Arvid (Duc Mai-The). – Det var no òg noko spørja om, svarer Fredrik (Hermann Sabado). (Foto: Marte Garmann, Nationaltheatret)

De fire andre skuespillerne, Duc Mai-The, Ågot Sendstad, Andrea Bræin Hovig og Nils Golberg Mulvik, bygger opp om en helstøpt forestilling. Slik lykkes regissør Anne-Karen Hytten i å bekrefte det Fredrik sier:

- Det viktigaste går det liksom ikkje an å seie noko om.

Men jeg går likevel ut av Amfiscenen med opplevelsen av å ha sett inn i en lengsel etter nærhet og fellesskap - også metafysisk – som kan redde oss unna den ”själens ubotliga ensamhet” som Hjalmar Söderberg i sin tid skrev om.

Barnet

Av Jon Fosse.

Regi: Anne-Karen Hytten.

Med: Hermann Sabado, Hanne Skille Reitan, Duc Mai-The, Ågot Sendstad, Andrea Bræin Hovig og Nils Golberg Mulvik.

Scenografi og kostyme: Milja Salovaara.

Komponist: Nils Økland.

Lys: Antonio R. Andersen.

Maske: Hege Ramstad.

Dramaturg: Olav Torbjørn Skare.

Sted: Amfiscenen, Nationaltheatret.