Overlevelsesdrama med moralsk drivkraft

Kristin Aalen

**En dykker sitter fast på dypet, luften tar snart slutt, klokken tikker mot død. To søstres kamp for å overleve skaper spenning i Breaking Surface.**

*Halvsøstrene Ida (Moa Gammel) og Tuva (Madeleine Martin) møter uforutsette og livsfarlige utfordringer under et sportsdykk i Lofoten. (Foto: Fidalgo)*

Men regissør Joachim Hedén må ha tenkt at det ikke er nok med ytre dramatikk på havets bunn – her må det også finnes et moralsk nivå. Han lykkes et stykke på vei.

Filmen åpner med en tilbakeskuende scene fra da Ida og Tuva som barn bodde hos sin norske mor i Lofoten, en dame med mangeårig dykkererfaring. Familiens hund bjeffer illevarslende på brygga mens Ida står til magen i sjøvann og skriker at lillesøster Tuva er blitt borte under en svømmetur. Mor kommer løpende, redder minstejenta opp av vannet i siste sekund, men utbryter brått – ganske ufølsomt overfor en 12-13-åring, må man vel si: – Hadde Tuva druknet, ville det vært din skyld, Ida.

Om hendelsen har satt spor i forholdet mellom halvsøstrene i voksen alder, framstår uklart. I resten av filmen er Ida en usikker og sart type mens Tuva er tøff og snarrådig, men det skyldes nok heller personlighet enn barndommens nestenulykke.

I filmens nåtid er storesøsteren gift, har en datter, men er utslitt av at ekteskapet skranter. Lillesøsteren har valgt dykking som levevei. Hvor livsfarlig det kan være, illustreres i et skrekkinngytende dykk der hun skal renske propellen på en oljetanker i Filippinene. Det er bare så vidt det ikke går helt galt.

Sitter fast

Tredje gang Tuva får problemer, er under hennes og Idas årlige vinterdykk mens de er på julebesøk hos mor i Lofoten. Skjønt de følger alle sikkerhetsregler i ugjestmild og øde natur, forvandler fjellet seg brått til en rasende kjempe som slynger klippeblokker ned i vannet akkurat der de dykker. En stein blir liggende over Tuvas ben på 30 meters dyp.

*Ida (Moa Gammel), til venstre, og Tuva (Madeleine Martin) møter sitt livs utfordring under et dykk i en fjord i Lofoten.*

Brått er tøffingen fanget mens den skjelvende Ida må handle raskt for å redde henne. Moren skal ikke få gjenta setningen om Idas ansvar for å redde Tuvas liv. Det gir henne en rasende drivkraft til å løse flokene: Kan jekken de hadde i bilens bagasjerom brukes? Kan hun hente de ekstra surstoff-flaskene under en fjellhylle? Kan hun få ringt etter hjelp?

Oppgavene lyder overkommelige, men regissøren sørger igjen og igjen for å stikke kjepper i hjulene for Idas forsøk på å berge søsteren. Bedre blir det ikke av at faren for dykkersyke truer idet Ida for mange ganger tar turen fra 30-meters dyp til overflaten i et tempo som er ytterst helseskadelig.

Godt filmet

For denne anmelder ble det rikelig med spenning knyttet til Idas desperate strev mens mulighetene minsker for hvert minutt som går.

Men ett påfunn i manuset virker lite troverdig. I et forsøk på å hente hjelp karrer Ida seg fram gjennom snøkledde fjellskråninger til et avsidesliggende hus der bare en hund er hjemme. Møtet mellom menneske og dyr ender forferdelig. Men vil ikke hundens eier dukke opp og bli rasende? Den handlingstråden lar regissøren behendig bli hengende i løse luften.

*Å stige for fort opp fra 30 meters dyp til vannoverflaten kan føre til alvorlig dykkersyke. Det vet både Ida og Tuva.*

For øvrig har filmens to fotografer gjort en utmerket jobb. Anna Patarakina har fanget inn majestetiske vinterscener fra Lofotens fjorder og fjell. Eric Börjeson har gjort en formidabel jobb med å filme dykkerscenene – du merker slett ikke at de er laget i en gedigen vanntank i Belgia – og lar perlende luftbobler tylle det ytterst risikable inn i et trolsk vakkert slør.

Samhold

De svenske skuespillerne Moa Gammel og Madeleine Martin gjør en fin jobb som Ida og Tuva og viser hvordan mennesker i livsfare kan holde sammen når det gjelder.

Men utfordringen med en handling der det meste foregår under vann med skuespillere i dykkerutstyr og maske, er at seerne mister nærkontakten med ansikt og mimikk, noe som gjør det vanskelig å identifisere seg med rollefigurene. Det hjelper at de kommuniserer seg imellom med trådløs mikrofon slik at også vi forstår hva redningsforsøkene går ut på, og hvilke følelser de to har.

Dermed blir jeg rørt når søstrene tror at alt håp er ute og tar farvel med hverandre i dypet. Hvordan det ender, får dere oppdage selv.

Publisert i Vårt Land 3. septermber 2020