Ordets makt er en svak film. Men en professors ideal om å droppe sannheten og vinne diskusjonen, gir interessante innspill til vår tids debatter.

*Da Neila (Camélia Jordana) kommer fem minutter for seint til forelesningen, henger professoren (Daniel Auteuil) henne ut i alles påhør.*

Mens jeg irriterer meg over hvor anstrengt humoren er og hvor lite troverdig handlingen virker, er det likevel én ting regissør Yvan Attals film kan brukes til:

Å assosiere til en bekymringsfull utvikling i vår tids offentlige ordskifte. Innflytelsesrike debattanter, nettroll og politikere – fra Donald Trump via østeuropeiske demagoger til visse norske paralleller – avstår fra å finne sannheten. Mange håner i stedet ledere for bestemte partier og kaller dem for uegnet til å styre landet.

Lærer og elev

Foreleseren som oppdrar den uvitende eleven, finnes i mange versjoner i litteratur og film, bare tenk på professor Higgins som lærte opp gatejenta Eliza Doolittle i å snakke og oppføre seg fint (Pygmalion/My fair Lady). Nylig tok moteskaperen Reynolds Woodcock servitrisen Alma under sine vinger og gjorde henne til modell (Phantom Thread).

I slike historier hører det med en klassereise der den unge kvinnen klatrer på samfunnsstigen ved hjelp av den eldre mannens kunnskap.

Neila Sanah (Camélia Jordana) har arabisk bakgrunn og kommer fra fattige kår i en forstad til Paris, men er blitt tatt opp på jusstudiet ved universitetet Panthéon-Assas. Drømmen hennes er å bli advokat.

Regissør Attal går altså i velkjente spor når han tvinger jusprofessor Pierre Mazard til å ha én-til-én-undervisning i retorikk med studenten Neila Sanah. Hun har arabisk bakgrunn, kommer fra fattige kår i en forstad til Paris, men er blitt tatt opp på jusstudiet ved det anerkjente universitetet Panthéon-Assas. Drømmen hennes er å bli advokat.

Ekstremt arrogant

Kanskje jeg ikke fatter hvor stort skillet er mellom den lærde eliten og vanlige mennesker i Frankrike og hvilket rom dette gir en professor til å oppføre seg arrogant. Man må håpe at Mazards oppførsel aldri vil finne sted i et norsk universitet. For da Neila kommer inn i auditoriet fem minutter for seint til forelesningen, henger professoren henne ut i alles påhør. Medstudenter synes irettesettelsen er så grov at de filmer opptrinnet og publiserer det i sosiale medier.

For å redde sitt eget skinn inngår Mazard en hemmelig avtale med rektor: Å undervise Neila Sanah slik at hun kan delta i en prestisjetung retorikk-konkurranse. Gjør han det, kan han trolig dempe de i universitetsledelsen som vil gi ham sparken på grunn av hans rasistiske oppførsel.

Åpningsscenen og den påfølgende dealen opplever jeg som en kunstig konstruksjon for at Attal skal få det motsetningsparet han trenger: Rasisten Mazard må undervise den ambisiøse Neila, en ung kvinne med en innvandrerbakgrunn han forakter.

Det irriterende er at regissøren aldri aktivt får sagt noe interessant om motsetningen mellom elite og innvandrere i Frankrike. Han nøyer seg med klisjéfylte skildringer av Neila i hennes hjemmemiljø mellom forstadsblokkene der hun er kjæreste med en ung drosjesjåfør. Hun spilles helt greit av Camélia Jordana.

Hva Mazard angår, framstilles han som en sexistisk grinebiter som hetser en kvinnelig hundeeier ute på gata – en usedvanlig lite morsom scene. Stakkars den prisbelønte skuespilleren Daniel Auteuil som må utfolde seg så håpløst.

Retoriske knep

Følgelig blir Ordets makt bare interessant hvis man assosierer videre. Mazards undervisning av Neila består i å lære henne 38 grep for alltid å få rett. «Sannheten blåser vi i», formaner professoren.

Hans holdning oser av demagogi, det å forføre andre med sine taleevner. Det han mestrer til fulle, er kunsten å argumentere ut ifra slående, gjerne usaklige argumenter ved å appellere til folks følelser og fordommer. Mine tanker går til politikere verden over som gjør det samme.

*Rasisten Mazard (Daniel Auteuil) må undervise den ambisiøse Neila, en ung kvinne med en innvandrerbakgrunn han forakter.*

Snart er Mazard i gang med å lære Neila å ignorere meningsmotstandere og å bruke ulike knep for å forføre tilhørerne. Professoren får henne til å rope hans yndlingssitat, hentet fra Shakespeares teaterstykke Julius Caesar, ut på t-banen: «Venner, romere, landsmenn, lån meg deres ører! Jeg er kommet for å begrave Cæsar, ikke for å prise ham.»

Scenen er ikke særlig troverdig, men trolig vil regissøren minne oss på hvordan politikeren og generalen Markus Antonius benyttet seg av romersk ironi, det å mene det stikk motsatte av det man tilsynelatende sier.

Nå har regissøren bare plass til utdrag fra retorikkundervisningen, og det sier litt om Attals syrlige form for humor at han velger knepet med å håne meningsmotstanderen. I en scene konkurrerer Mazard og Neila om å skjelle hverandre ut med uttrykk som «din råtne sjakal» og «j#&%a horeunge».

Hva vil regissøren?

Positivt kan man si at Neila lærer å ikke la seg krenke av de som hetser henne. Hun venner seg til professorens grove tone og kvinner seg opp til å forfølge sitt indre mål: «Mitt navn skal bli formidabelt en dag.»

Men ut over det er Attal skuffende passiv overfor holdningene til jusprofessoren. Da universitetsledelsen vil kaste Mazard, kommer Neila løpende for å berge ham ved å si at han rett nok er et kynisk krek som hun avskyr, men at han likevel er en fantastisk lærer.

I sluttscenene har den lærenemme studenten gjort sin klassereise. Hun har tatt til seg professorens knep og fått jobb som forsvarsadvokat.

Og vi kan skuffet konstatere at å besitte ordets makt handler om å få rett snarere enn å snakke sant.

Publisert i Vårt Land fredag 11. mai 2018

Kunsten å alltid ha rett

Ordets makt er en svak film. Men en professors ideal om å droppe sannheten og vinne diskusjonen, gir interessante innspill til vår tids debatter.