Kristin Aalen

Denne far-sønn-historien om rusmisbruk kunne vært enda sterkere fortalt.

*18 år gamle Nicolas Sheff (Timothée Chalamet) sliter med livet etter å ha blitt avhengig av narkotika. Faren David (Steve Carell) kjemper hardt for å hjelpe sønnen.*

Jevnlig lages det filmer om unge mennesker som er fanget i rusavhengighet. Og om familiene rundt dem som fortvilet prøver å hjelpe.

Avslutningsfilmen på Den norske filmfestivalen i Haugesund i fjor, med den talende tittelen Når jeg faller, er bare ett eksempel. Den handlet om Joachim som strever med å bli fri fra sitt heroinmisbruk. Drivkraften til å ville klare det forsterkes da han blir bedt om å ta vare på sin sju år gamle sønn, Lucas, fordi barnets mor må i fengsel.

En far og en bror står rundt Joachim for å støtte ham slik at han skal kunne holde på en jobb som kokk samt ta seg av gutten. Men snart blir det nedturer og tilbakefall.

Nevnes må også den gripende Oslo, 31. august av Joachim Trier som skildrer den deprimerte, rusavhengige Anders. Filmen viser med all tydelighet at stoffmisbruk ikke bare rammer i ressurssvake miljøer. Hovedpersonen kommer fra Oslos vestkant og burde ha alle forutsetninger for å lykkes, likevel makter han ikke å finne meningen med livet.

Den vakre gutten

Beautiful Boy bygger på en bestselgende memoarbok fra 2009 av den amerikanske journalisten David Sheff. Han skildrer hvor utmattende det har vært å hjelpe sin rusavhengige sønn Nicolas. Han startet med cannabis og ulike partydop, men ble på slutten av tenårene hektet på metamfetamin. Det er et skummelt stoff som endrer hjernen slik at behandling blir svært vanskelig.

*På grunn av stoffmisbruket slutter Nic å fungere som den våkne, opplagte tenåringen han var.*

Også sønnens egen memoarbok gir innhold til filmen.

Den belgiske regissøren Felix Van Groeningen har valgt å legge perspektivet primært hos faren. David går gjennom en berg-og-dalbane av påkjenninger for å hjelpe sin 18-årige sønn inn og ut av rehabiliteringsopplegg som tilsynelatende fungerer, men stadig ender med tilbakefall.

Det er en trist historie som vekker sterk gjenkjennelse, enten man står midt oppi et slikt helvete selv eller kjenner familier som gjør det.

Ikke sterk nok

Men til tross for at skuespillerne Steve Carell og Timothée Chalamet gjør så godt de kan for å levendegjøre farens og tenåringens fortvilelse og skuffelser, blir det noe utvendig ved fortellingen.

*Faren David (Steve Carell) på leting etter Nic i byens rusmiljø.*

Det kan lyde som en brutal dom. Tidvis tipper filmens musikkbruk over i det sentimentale, som da regissøren legger inn en altfor pen versjon av sangen Sunrise, sunset fra Spelemann på taket for å tolke foreldres forundring over at en liten søt datter eller vakker sønn er blitt en voksen som tar egne valg.

Bare mot slutten griper filmen virkelig tak idet David etter enorme anstrengelser innser at han ikke kan hjelpe sin sønn. Det er stoffmisbrukeren selv som må ville bli helbredet, godt støttet opp av mennesker som bryr seg.

Det grå livet

Det en interessant parallell mellom den amerikanske historien og Joachim Triers Oslo, 31. august. Slik Anders har en vestkantbakgrunn med god utdannelse, oppdragelse og økonomi, har Nic vært en flittig student, redaktør av skoleavisa, en talentfull tegner og en dyktig surfer. Nettopp derfor er det så ubegripelig for David at sønnen lar seg ødelegge av stoff.

Nic´s svar er imidlertid slik: – Dop demper det kjedelige ved virkeligheten. Dopet ga min verden farger.

*Faren David (Steve Carell) med dopet som demper det kjedelige ved virkeligheten, ifølge sønnen Nic.*

Det er tankevekkende utsagn som regissøren burde forfulgt. Hva er det ved vår vestlige kultur som gir unge mennesker et slikt sug etter å slippe vekk fra hverdagen?

Nå er opplevelsen av at verden er grå og kjedelig, ja, at det unge, ressurssterke mennesket ikke ser meningen med livet, mye sterkere uttrykt i Triers film. Denne regissøren lar 34-åringen Anders (Anders Danielsen Lie) være en narkoman som forsøker å vende tilbake til troen på livet, håpet og kjærligheten. Trier skaper flust av scener som stiller nærgående spørsmål om hvorfor vi egentlig lever.

Men der Oslo, 31. august ikke gir noe håpefullt svar, ender Beautiful Boy på en strime av håp – den virkelige Nic har i dag vært rusfri i åtte år, ifølge et etterord.

Publisert i Vårt Land 4. januar 2019

Sårt om foreldres kamp for en rusavhengig sønn

Denne far-sønn-historien om rusmisbruk kunne vært enda sterkere fortalt.