Innsatt, utsatt, verdsatt

Kristin Aalen

Elin har vært på kjøret i Oslo sentrum, men nå vil hun begynne et nytt liv. Finnes det noen som kan hjelpe henne?

Elin (Nicole Madeleine Aurdahl) har sittet i fengsel. Nå går hun rundt i Oslo sentrum, uten penger til å kjøpe mat og klare seg selv.

Man kunne håpe at den unge kvinnens skilte foreldre ville trå skikkelig til når datteren skal skaffe seg jobb og leve ryddig etter å ha sonet en fengselsdom. Men nei, det de gjør for henne, er alltid halvgjort.

Leiligheten i en nedslitt bakgård i Oslo sentrum øst – som faren har skaffet usett fra sin ingeniørjobb på Snøhvit-feltet i Hammerfest – mangler kjøkken og er malt i en grufull grønnfarge. Flyttehjelpen som moren forsøker å gi, blir hastig avbrutt av at hun må løpe på jobb for å hjelpe til med en trillingfødsel. Andres unger kan hun berge, sin egen går hun ifra. 

Filmtittelen Skal dere gå allerede? er symptomatisk for det Elin trolig har erfart gjennom oppveksten: Mor og far, som burde fulgt henne skikkelig opp, synes aldri å ta seg tid til å prate ordentlig med henne. Morens utsagn om at hun elsker datteren, lyder hule; faren sier rett ut at han ikke gidder å bry seg mer enn det lille han har gjort. 

- Jeg elsker deg, sier moren, men skuffer Elin med ikke å ha tid til å snakke med henne.

Det er vanskelig å tro at foreldre kan være så selvopptatte, men tallet på barnevernssaker tyder på at det slik. 

Korte glimt

Det jeg så langt har skrevet om Elin, kan utledes av filmens mange impresjonistiske scener og halve replikker. Hovedpersonen forsøker å finne seg til rette i den fæle leiligheten og går på ørkesløs vandring til sentrumsbutikker der hun har levert jobbsøknader. Svarene er avslag på avslag og dermed nye nederlag. 

Om NAV og barnevernet gjør noe som helst for å hjelpe Elin på rett kjøl, får vi aldri vite. Nå går hun rundt som en tynn liten spurv, uten penger til å kjøpe mat og klare seg selv. Er det ulver her, spør hovedpersonen forskremt i en nattlig scene. Skuespiller Nicole Madeleine Aurdahl framstiller henne, uten snev av sentimentalitet, som sorgtung og skjør. 

Snodig komedie

Handlingen kunne fort blitt en ren sosialrealistisk tristesse. I stedet velger regissør og manusforfatter Mona J. Hoel å lirke inn pussig komikk rundt Elins skjebne. To forkomne raringer dukker opp i Oslo: Raymond og Mattias presenterer seg som malere og vil pusse opp leiligheten hennes for den elendig lave summen Elins far kan tenke seg å betale. 

Kjemien mellom de to mennene er høyst underlig – Raymond er en frittalende, hemningsløs nordlending som gjerne kommanderer rundt den usikre, svenske Mattias. Akkurat her står filmen og vipper sjangermessig, og jeg lurte virkelig på hvordan Hoel skulle dra i land raritetene. Hva kan det umake paret, som oppfører seg i overkant invaderende overfor Elin, finne på idet de ramler inn i hennes liv? 

Malerne Mattias (Mattias Cantzler) og Raymond (Raymond Lorentzen) er et underlig par som dukker opp i Elins leilighet.

Nok sagt. Hva som skjer, overlater jeg til kinogjengere å finne ut. Dessverre byr regissøren på noen overtydelige replikkvekslinger, andre ganger går hun på tomgang og gjentar seg i scener med steking av egg av bacon. Men på forunderlig vis kommer hun ned på beina i en handling som følger bevegelsen innsatt, utsatt, verdsatt. Det er bra. 

Rufsete skjebner

Mona J. Hoel viste gode takter da hun for tjue år siden kom med Når nettene blir lange. Ved sin nådeløse avsløring av en sprukken familieidyll lignet den en dansk dogmefilm. Når søsken, foreldre og en polsk svigerfamilie skulle feire jul med rikelig brennevin i en trang hytte, ble det mye fyll, gråt og elendighet. 

Senere fulgte Salto, salmiakk og kaffe der Hoel utvidet persongalleriet til en mosaikk av mennesker. Felles for dem var at de i sin ensomhet lengtet etter kjærlighet. Attpåtil slet kvinnene med at de elsket dumme menn altfor høyt. 

Når Hoel nå er tilbake, flytter den sprukne familieidyllen med på lasset sammen med skikkelser som lengter etter nærhet, vennskap og omsorg. Tilsynelatende dumme menn kan også være snille. 

Regissørens tematiske signatur i Skal dere gå allerede? er lett å like, men det irriterer at hun har valgt en så urolig, håndholdt kameraføring. Ideen er trolig at det rufsete uttrykket kler miljøet hun skildrer, men det er slitsomt å se på. 

Dans som terapi

Kunst kan hjelpe utsatte personer med å få kontakt med egne følelser og gi livet ny retning. Vardeteatret har under mottoet Fra Innsatt, til utsatt og verdsatt brukt teater (som forestillingen Fengselsfuglene) for å hjelpe tidligere innsatte. I Hoels film er det dans som dytter Elin i riktig retning. 

Danseren Cheila (Cheila Steen), til høyre, møter Elin på en fordomsfri måte som blir forløsende.

I Middelalderparken treffer Elin på en gjeng som danser i gresset. Slik blir hun kjent med ressurspersonen Cheila som inkluderer henne på en fordomsfri måte. Nydelig! 

Skal dere gå allerede? er ingen stor, påkostet eller perfekt film, men den lander sjarmerende og får oss til å like de ufullkomne menneskene som vil verne Elin mot ulvepakket i storbyen.

Publisert i Vårt Land 20. juni 2020

Skal dere gå allerede?

Komedie/drama

Regi: Mona J. Hoel

Med: Nicole Madeleine, Mattias Cantzler, Raymond Lorentzen, Cheila Steen, Aracelly Reinoso, Kjersti Holmen, Rickard Kleven

Norge 2019

Aldersgrense: 9 år