For krevende dobbeltspill

Kristin Aalen

Historien om skuespiller Sonja Wigerts spionrolle under 2. verdenskrig er utvilsomt fascinerende. Men filmen om henne blir aldri engasjerende nok.

Sonja Wigert (Ingrid Bolsø Berdal) leverer informasjon om tyskernes planer til den svenske forsvarsoffiseren, Thorsten Akrell (Rolf Lassgård).

Det er overmåte interessant å få framstilt en kvinne som gjorde noe så dristig som å spille dobbeltspill overfor nazistene under 2. verdenskrig. At det sågar var en vakker skuespiller som ble spion, gjør det hele spektakulært og tilsynelatende velegnet for en filmatisk framstilling.

Men problemet er at manusforfatterne Harald Rosenløw-Eeg og Jens Jonsson, som også har regien, vil fortelle så mye for at vi skal gripe historien.

De skal etablere at 28 år gamle Wigert i 1941 var en berømt skuespiller (etter å ha spilt i et titall filmer i Norge og Sverige), vise at hun får nye oppdrag av regissør Leif Sinding i Oslo (han samarbeider tett med de tyske okkupantene) og skildre at hun besøker sine foreldre i Skien som er motstandsfolk og synes datteren bør forstå hva krigen krever av gode nordmenn.

Blir spion for svenskene

Ennå er vi ikke halvveis i premissene, for så må filmskaperne forklare at Sveriges forsvarsledelse frykter at Hitler vil ta deres land også, derfor jakter de på spioner som kartlegger den svenske skjærgården. Slik blir Wigert bedt av svenskene om å infiltrere de øverste nazi-kretser i Oslo like opp til rikskommissær Josef Terboven.

Sonja Wigerts far (Erik Hivju) var motstandsmann i Skien.

Det sier hun først ja til når hun forstår at tyskerne har tatt faren hennes til fange og satt ham på Grini. Da får hun et personlig motiv for å la seg verve som spion – kanskje kan hun innsmigre seg hos den aller mektigste og be ham løslate faren.

Puh, nå skulle vi tro at det er klart for spionthriller, men ikke helt – først viser regissøren at Wigert kaster en svensk forfatter på dør i Stockholm etter å ha vært gift med ham et par år (det burde vært fortalt mye enklere), deretter faller hun for en ungarsk diplomat som hun er sammen med i Sverige når hun ikke sover i gemakkene til Terboven på Skaugum.

Der i Asker blir hun snart presset av rikskommissæren til å spionere på svenskene. En dobbeltagent er født.

Hvis dere synes dette var mye innfløkt informasjon, kan jeg fortelle at det er slik det føles å henge med i svingene i Jonssons heseblesende og overflatiske regi, og det til tross for at jeg hadde lest meg opp på forhånd. Ennå er det flere aktører jeg ikke har nevnt, som en Gestapo-sjef og en tysk turistsjef (ypperlig og sleskt spilt av Johan Widerberg), begge virksomme i Stockholm.

Hva kostet det?

Nå vel, vi kan tåle komplekse handlingsmønstre bare det finnes en hovedperson som kjemper seg gjennom det hele. En som slåss for livet, for det som er verdt å ofre sitt gode navn og rykte for.

Ingrid Bolsø Berdal gjør så godt hun kan i rollen som Wigert der hun pendler mellom å være beundret skuespiller og sangerinne, falskspillende diva på tomannshånd med Terboven og dernest sitt ekte jeg som sniker seg rundt om natten for å fotografere hemmelige dokumenter i hans kontor. Ikke minst imponerer hovedrolleinnehaveren der hun skifter mellom norsk, svensk og tysk talespråk i møte med de ulike aktørene.

Sonja Wigert (Ingrid Bolsø Berdal) blir hardt presset av den tyske turistsjefen i Stockholm (Johan Widerberg).

Men det manusforfatterne Harald Rosenløw-Eeg og Jens Jonsson ikke får godt nok fram, er hvordan dobbeltspillet kan ha virket på Wigert. De nærmer seg en erkjennelse idet hun stopper opp ved noen stillsfoto på Terbovens kontor som viser lik på en vei og i en massegrav. Hva går gjennom hodet hennes da? Eller da hun sitter i nazistenes bil og får et gjensyn med faren uten å kunne røpe sin egen rolle i hans skjebne. Hva tenkte hun da?

Thrilleraktig slutt

Dessverre får jeg stadig følelsen av at filmskaperne er mest opptatt av å oppfylle visse sjangerkrav – som at den ekte kjærligheten (Wigert og ungareren) blir truet av de onde i fortellingen (tyskerne), og at det må bli en spennende slutt. Men klimakset ute i den svenske skjærgården er krøkkete fortalt, stivt regissert og rører meg knapt.

Tilbake sitter jeg og føler at filmen spriker i to deler: Spionhistorien som kanskje kan engasjere svenske seere i et land som aldri ble invadert, og Wigert-Terboven-forholdet som interesserer oss i et Norge som var okkupert av nazistene.

I denne spagaten levde Wigert ut sitt livs vanskeligste rollespill og fikk svi for det etter krigen. Jeg tar meg i å tenke at filmen kunne blitt bedre hvis man hadde etablert et fortellernivå der hun fikk reflektere over sine handlinger mange år etter at hendelsene fant sted.

Publisert i Vårt Land 17. oktober 2019

Spionen

Drama

Regi: Jens Jonsson

Med: Ingrid Bolsø Berdal, Rolf Lassgård, Damien Chapelle

Manus: Harald Rosenløw-Eeg, Jens Jonsson

Norge 2019

1 time 49 minutter

Aldersgrense: 12 år