Kristin Aalen

**Det er viktig med filmer som skildrer hvor vanskelig det er for kvinner å bryte ut av voldelige parforhold. Men dessverre gjør ikke Natt så sterkt inntrykk som den burde.**

*Emma (Guri Glans) har fått uhelbredelig kreft. Nå må hun sikre at omsorgen for to barn ikke havner hos den voldelige eksmannen. (Foto: Norsk filmdistribusjon)*

Regissør Mona J. Hoel viste gode takter da hun for vel tjue år siden kom med Når nettene blir lange. Ved sin nådeløse avsløring av en sprukken familieidyll lignet det hele på en dansk dogmefilm av det slaget Lars von Trier og Thomas Vinterberg introduserte i 1995. Når søsken, foreldre og en polsk svigerfamilie skal feire jul i en trang hytte med rikelig brennevin på bordet, blir det mye fyll, gråt og elendighet.

Senere fulgte Salto, salmiakk og kaffe (2004) der persongalleriet ble utvidet til en mosaikk av mennesker. Felles for dem var at de i sin ensomhet lengtet etter kjærlighet. Attpåtil slet kvinnene med at de elsket dumme menn altfor høyt.

Så kom den rørende og rare Skal dere gå allerede? (2019) som handlet om spurven Elin, en ung kvinne med foreldre som aldri har fulgt henne skikkelig opp. Morens utsagn om at hun elsker datteren, lyder hule; faren sier rett ut at han ikke gidder å bry seg mer enn det lille han har gjort.

Hoel viser et stort sosialt engasjement i filmene sine. Nå tar hun tak i kvinner som er ofre for voldelige menn. Ett av tre drap i Norge er partnerdrap, siden 2000 har 166 kvinner og 18 menn dødd i forhold preget av vold.

Vold blir en vane

Det mest tankevekkende i Natt er innsiktene som hovedpersonen Emma kommer med da hun vitner i en rettssal mot ektemannen Falk som hun ikke lenger bor sammen med. De første årene var forholdet deres bra. Men etter at paret fikk sitt første barn, ble han sjalu. Gradvis inntraff episoder der han ble aggressiv og voldelig. Han skallet henne så nesebeinet brakk, han tok kvelertak på henne slik at hun måtte gå med høyhalset genser for å skjule blåmerkene på halsen.

*Falk (Jørgen Langhelle) synes synd på seg selv, bortforklarer alt og nekter å innse at han har et stort problem i møte med kvinner. (Foto: Norsk filmdistribusjon)*

Hvorfor ble ikke Falk straks anmeldt av den ressursrike Emma – hun er jo lege? Svarene hun gir, er mange: Hun ville ikke at andre skulle få vite om det; det hele kom snikende; hun følte at det var hennes feil at han slo; hun trodde det skulle være sånn; hun ville hjelpe ham til å slutte med å slå.

Emmas forklaringer blir en katalogoppramsing av årsaker til at kvinner blir værende hos en voldelig partner. Men svakheten med Natt er at de taler mest til hodet på meg som kinogjenger, ikke til følelsene.

Ujevnt manus

Hoel har i sitt manus lett etter en dramaturgisk kniv å sette på strupen til 36-årige Emma for å kvinne henne opp til å bryte med Falk. «Kniven» er at vi tidlig får vite at hun lider av galopperende lymfekreft og bare har to-tre måneder igjen å leve. Denne korte fristen blir en motor som driver tobarnsmoren til å be om skilsmisse fra ektemannen som for tiden jobber i Hammerfest.

Men at hovedpersonen må hanskes med en dødsdom parallelt med at hun skal berge to mindreårige barn fra å bli overdratt til en voldelig far, blir noen handlingstråder for mye for seeren. På den ene siden får vi scener med idylliske samvær mellom Emma, venninnen Frøydis som har vært som en reservemor for Emma, og småjentene som skal skånes for kunnskap om at mamma snart skal dø. På den andre siden drar den dødssyke kvinnen til Finnmark der Falks sanne vesen avsløres til fulle og nye forviklinger inntreffer som ikke skal røpes her. Snart er vi tilbake i Oslo der politi og rettsvesen introduseres for å hanskes med anklagene mot Falk om mishandling. At en politimann roter til sin egen rolleforståelse i møte med Emma som vitne, er forstyrrende og irriterende.

Alt i alt fører dette til at dramaet – for ikke å si melodramaet – spriker som filmfortelling. Regissøren vil for mye.

Uferdig spill

Den drevne, dessverre nå avdøde skuespilleren Jørgen Langhelle lykkes med å framstille en mann som synes synd på seg selv, bortforklarer alt og nekter å innse at han har et stort problem i møte med kvinner.

Emma spilles av spillefilmdebutanten Guri Glans som gjør en god innsats, ikke minst i scenene med døtrene, spilt av Glans´ egne småjenter.

*Emma (Guri Glans) og Falk (Jørgen Langhelle) hadde først et fint forhold. Da de fikk sitt første barn, ble han sjalu og voldelig. (Foto: Norsk filmdistribusjon)*

Men Hoel har med sitt manus lagt for mye på hennes skuldre: Å skulle bære tyngden av uhelbredelig sykdom – sorg, dødsangst, fortvilelse – kombinert med skremmende opplevelser av ektemannens aggresjon og voldsbruk. Alt dette på en gang krever et uttrykksregister som bare de mest erfarne skuespillere kan by på.

Eller det fordrer at regissøren arbeider enda bedre med personinstruksjonen slik belgiske Lukas Dhont har lykkes med i den kinoaktuelle Close. Hans film ryster meg inn i sjelen med store, kompliserte følelser og moralske dilemmaer, noe Natt ikke klarer på samme vis. Hoels forsøk på å bruke Emmas møter med reinsdyr og fjellandskap har ikke sterk nok metaforisk tyngde.

Mot slutten sørger Hoel for at Emma havner i et svært etisk dilemma i møte med Falk. Valget hun tar, burde avstedkomme følelsesmessige reaksjoner og refleksjoner rundt det å forsvare seg mot en voldelig person.

Men da har hovedpersonen nok med å se sin egen død i øynene. Det er med andre ord synd at Hoel ikke fant et annet dramaturgisk grep for å drive Emma til å gjøre opp med ektemannen.

Publisert i Vårt Land 12. januar 2023

Ujevnt om vold bak hjemmets fasade

Det er viktig med filmer som skildrer hvor vanskelig det er for kvinner å bryte ut av voldelige parforhold. Men dessverre gjør ikke Natt så sterkt inntrykk som den burde.

**Det er viktig med filmer som skildrer hvor vanskelig det er for kvinner å bryte ut av voldelige parforhold. Men dessverre gjør ikke Natt så sterkt inntrykk som den burde.**