Fascinerende om den afrikansk-amerikanske kirken i USA
Kristin Aalen
Er Gud svart? Ja, svarer afrikansk-amerikanske predikanter – den kristne kirke må stå på de undertryktes side i møte med hvit overmakt.
President Barack Obama synger Amazing Grace under et minnemøte for presten Clementa Pinckney, et av ni ofre i en bibelgruppe som ble skutt og drept i Emanuel-kirken i Charleston i 2015. (Foto: Courtesy of McGee Media, PBS / NRK)
Politidrapet på George Floyd i fjor ga økt oppslutning om Black Lives Matter-bevegelsen, nå forstår tv-kanalene at vi vil se gode serier om slavenes etterkommere og deres kamp mot rasisme. Eksempelvis har den prisbelønnede regissøren Steve McQueen i samarbeid med BBC laget fem fiksjonsfilmer under overskriften Small Axe. De skildrer svarte karibieres skjebne i London på 1970- og 80-tallet. Filmene finnes på NRK TV.
I statskanalens digitale irrganger ligger også en bortgjemt perle – The Black Church: This is Our Story, This Is Our Song. Serien er lett å overse fordi den norske tittelen Vår historie – vår sang utydeliggjør essensen: 300 års framvekst av svarte kirker i USA, befolket med baptister, metodister og pinsevenner. Menighetene ble født ut av slavenes kamp for frigjøring, med gospel og spirituals som musikalsk trøst og åndelige våpen i møte med undertrykkelsen.
Hvor viktig kristendommen har vært for svart identitet, understrekes av tv-stjernen Oprah Winfrey og artisten John Legend, begge preget for livet av en oppvekst i kirken.
Anmeldelsen er skrevet for Vårt Land, se her: https://www.vl.no/kultur/anmeldelse/2021/04/18/dokumentar-serie-fascinerende-om-den-svarte-kirken-i-usa/
De svartes historie
Tråden trekkes tilbake til Vest-Afrika som slavene ble hentet fra. Spor av islam og tradisjonell afrikansk religion smeltet sammen med kristen tro da de svarte dannet menigheter på kysten av Georgia, først i knøttsmå bedehus av tre. Så reiste de imponerende mursteinskirker som First African Baptist Church. Den ble bygd av slaver om nettene i 1777 etter dagens slit på bomullsmarkene.
Kirken var den eneste institusjonen som brydde seg oppriktig om slavene og møtte deres behov. Hvite misjonærer var opptatt av å frelse de svarte, men fikk kalde føtter da slavene omvendte seg fordi historien om israelittenes utmarsj fra Egypt og fortellingen om den lidende Jesus talte til dem. Let my people go! ble en revolusjonær gospellåt for slaver som lengtet etter frihet. Guds ansikt var blitt svart.
Artisten John Legend i samtale med serie-programleder Henry Louis Gates jr. om betydningen av kirken for afrikansk-amerikansk identitet. (Foto: Courtesy of McGee Media, PBS / NRK)
Dermed sørget de hvite for at det ble forbudt å lære svarte å lese – herrefolket fryktet at Bibelens revolusjonære potensial ville gjøre slavene opprørske.
Kvinners kall
Tv-seriens programleder er Henry Louis Gates jr., en svart intellektuell som intervjuer predikanter over hele USA samt fagfolk med interessante perspektiv på kirkehistorien.
Men regissørene Shayla Harris og Stacey L. Holman presenterer ingen solskinnsfortelling, de lar Gates jr. kommentere hvordan svarte kirker til tider har stivnet i reaksjonære holdninger.
Tankevekkende i så måte er hvordan svarte kvinner har måttet kjempe seg til en posisjon som kirkeledere, fra Virginia Broughton som midt på 1800-tallet lærte slavekvinner å lese i bibelgrupper, til baptisten Nannie Helen Burroughs som for hundre år siden talte kvinnenes sak, men til slutt forlot kirken for å bli borgerrettsforkjemper.
Eller ta det rørende avsnittet i episode 3 der Prathia Hall omsider tilkjennes æren for Martin Luther King jr.s berømte refreng I have a dream. Setningen hadde han hørt henne si på et massemøte da hun ba til Gud om hva hun ønsket for verden. King jr. fortalte henne at de ordene ville han gjerne låne.
Sang- og talestil
Hvilket norsk kormedlem har ikke følt seg stivbeint sammenlignet med afro-amerikanske kirkekorsangere? De svarte bruker hele kroppen, danser, klapper og synger mens pastoren girer seg opp og skriker ut budskapet i oppstykkede setninger slik at menigheten i pausene kan svare yes, Lord og hallelujah!
Svarte kristnes ekstatiske sangstil har røtter i Afrika og minner om hvordan rytmen i gospelsangen hjalp slavene i slitet på plantasjene. (Foto: Courtesy of McGee Media, PBS / NRK)
Tv-serien får på fascinerende vis fram hvordan den heftige, dialogfylte sang- og talestilen har røtter i Afrika, hvordan rytmen i gospelsangen hjalp slavene i slitet på plantasjene, hvordan den musikalske tradisjonen forblir ekstatisk langt inn i vår tid fordi kroppene opp gjennom kirkehistorien har arvet kunnskapen om å synge i sirkel.
Fra King jr. til Obama
Serien kan tidvis virke for detaljert idet Gates jr. nevner et vell av navn som er ukjente for nordmenn. Men alt i alt levendegjør de fire episodene gjennom et rikt arkivmateriale – tegninger, fotografier, filmsnutter – hvordan svarte kirkeledere har slåss for borgerrettigheter i stadig kollisjon med grupper som forfekter hvit overlegenhet. Det er sterkt, rystende og ofte rørende.
Vi får vite hvilken prest som inspirerte Martin Luther King jr., men også høre hans utfordring tilbake til kirkene: Bry dere om de fattigste. «Det er noe galt med en religion som ikke har noe å si om den virkeligheten som undertrykte opplever», svarer presten og aktivisten William Barber.
Derfor gikk det rett hjem i afrikansk-amerikanske hjerter da president Barack Obama sang Amazing Grace under et minnemøte for et av de ni ofrene i en bibelgruppe som ble skutt og drept av en rasist i en kirke i Charleston i 2015. Der smelter gospellåten sammen med tv-seriens teologiske syn: At Gud er de undertryktes Gud, derfor har Jesus i en altertavle svart hudfarge.
Publisert på vl.no 18. april 2021
Vår historie – vår sang
(The Black Church: This is Our Story, This Is Our Song)
Dokumentarserie
Regi: Shayla Harris, Stacey L. Holman
Med: Henry Louis Gates jr., William Barber, Al Sharpton, John Legend, Oprah Winfrey med flere
4 episoder på NRK TV