Steven Spielbergs forsvar for en fri presse
Kristin Aalen
Terningkast: 5
Hvorfor lage film om avisers kamp i 1971 for å få skrive om USAs mislykkede Vietnam-krig? Selvfølgelig for å styrke pressefriheten i dag.
Avsløringene av Pentagon-papirene ble usedvanlig dårlig likt av daværende president Richard Nixon. Her lytter de ansatte i The Post på radiomeldingen om at presidenten har nedlagt et forbud mot ytterligere publisering.
President Donald Trump har det siste året ligget i krig med riksdekkende aviser i USA, i særdeleshet The New York Times og The Washington Post – på folkemunne kalt The Times og The Post. Han har beskyldt dem for å lyve og bringe falske nyheter.
Nå har regissør Steven Spielberg gått nesten 50 år tilbake i tid og hentet fram historien om hvordan militæranalytiker Dan Ellsberg lekket en hemmelig rapport til de to avishusene.
Rapporten, som var på hele 7000 sider, er blitt kjent som Pentagon-papirene. Den avslørte en rekke løgner fra amerikanske presidenter og ministre om USAs deltakelse i Vietnam-krigen i årene 1945 - 1967.
Avsløringene – som begynte i The Times – ble usedvanlig dårlig likt av daværende president Richard Nixon. Han sørget straks for et rettslig forbud mot ytterligere publisering.
Dilemmaer satt på spissen
Men kan det bli en god film i 2018 av å skildre rivninger mellom avishus og statsmakt om en krig som for lengst er forbi?
Bradlee (Tom Hanks) og Graham (Meryl Streep).
Mitt svar er ja. Det skyldes dels dyktige skuespillere som Tom Hanks og Meryl Streep i hovedrollene, dels et manus som setter på spissen hvilke verdier som sto – og fortsatt står – på spill: Skal pressen bare publisere det regjering og myndigheter vil like at de skriver, eller tør mediehusene fungere som demokratiets «fjerde statsmakt» og grave fram fakta og nyheter som det er i folkets interesse å få vite?
Her får Spielberg utmerket fram at det på 1960-tallet var et altfor tett samrøre mellom medier og regjering i USA. Avisredaktør Ben Bradlee i The Post, flott tolket av Hanks, har et foto hjemme på peishylla der han og kona sitter arm i arm med president John F. Kennedy og hans hustru Jackie.
I løpet av filmen går det opp for Bradlee at et slikt vennskap er høyst problematisk hvis man vil drive med gravejournalistikk.
Innsikten siger også sterkt inn over avishusets eier, Katharine (Kay) Graham, glitrende spilt av Streep. Hun har i årevis vært en nær venn av forsvarsminister Robert McNamara, mannen som i sin tid bestilte Pentagon-rapporten, men som kommer særdeles dårlig ut i avisoppslagene.
En modig kvinne
Noen av de beste scenene oppstår da Graham må velge om hun bare vil tekkes makten eller sette avishuset sitt i opposisjonell avstand til myndighetene og avsløre mer av løgnene beskrevet i Pentagon-papirene.
Faren med publisering er jo at sponsorer og banker ikke lenger vil støtte The Post økonomisk. Det er en alvorlig trussel mot en aviseier som trenger penger til å finansiere kvalitetsjournalistikk.
Her framhever Spielberg elegant hvor modig Kay var i et miljø dominert av menn. Den virkelige Mrs. Graham tok over den familieeide avisa etter at ektemannen begikk selvmord i 1963. I sin selvbiografi beskrev hun sin mangel på selvtillit som kvinne, et trekk som kommer tydelig fram i Streeps tolkning.
I en gullgjev scene lar Spielberg Kay ta sin søte hevn over mannfolk som ikke tiltror henne styrke og evne til å lede The Post videre i krevende tider.
Statsmaktens løgner
Spielberg må ha vært redd for å havne i et dramaturgisk uføre hvis han går i dybden om det Pentagon-papirene avslørte. Kinogjengere som forventer mange detaljer om løgnene fra USAs myndigheter på 1960-tallet, vil bli skuffet.
Steven Spielberg lar aviseier Kay Graham ta sin søte hevn over mannfolk som ikke tiltror henne styrke og evne til å lede The Post videre i krevende tider.
Personlig synes jeg han kunne tydeliggjort noe mer, men regissøren nøyer seg med kjappe eksempler fra samtalene mellom journalister og redaktør Bradlee. Dermed må vi selv sjekke bakgrunnen for Vietnam-krigen og Pentagon-avsløringene.
Eksempelvis påsto president Lyndon B. Johnson (1963-69) at USA ikke ville krige mot kommunistene i Vietnam til tross for at man hadde slike planer. Offentligheten fikk aldri vite at de amerikanske bombetoktene ble utvidet til Kambodsja og Laos i håp om å ødelegge Viet Cong-geriljaens tilholdssteder og stier.
Men verst av alt var at regjeringen, inkludert forsvarsminister Robert McNamara, holdt skjult at man midt på 1960-tallet forsto at det var umulig å vinne krigen. Og selv om demonstrasjonene mot Vietnam-krigen grep om seg i studentgenerasjonen, sendte man inn stadig flere unge menn til å slåss. I et viktig glimt i filmen sies det: USA fortsatte å krige i redsel for å bli ydmyket.
På det meste hadde USA i 1968 over 500.000 soldater i Vietnam. Totalt ble opp mot 50.000 av dem drept og 300.000 såret. Slike tall nevnes ikke i filmen, men den tyngende innsikten ligger under da Kay forskrekket sier til McNamara at hennes egen sønn har reist av gårde til en meningsløs krig.
De viktige varslerne
Hvordan får vi vite at en statsmakt lyver og bedrar sin befolkning? The Post viser samspillet mellom den modige varsleren som går til pressen for å få hjelp til å offentliggjøre hemmeligstemplede dokumenter, vel vitende om at han kan bli beskyldt for å ha brutt loven om spionasje. I Ellsbergs tilfelle vant til slutt han og avisene over statsmakten.
Snart 50 år senere ser det verre ut for varslerne. Edward Snowden sitter på femte året i eksil i Moskva. Og hva den frie presse i USA angår, er den skviset av pengemangel og president Trumps beskyldninger om at de leverer fake news.
Sannelig, gravejournalistikken kan trenge drahjelp fra en viktig Spielberg-film.
Publisert i Vårt Land 17. februar 2018
The Post
Biografi Drama Thriller
Regi: Steven Spielberg
Med: Meryl Streep, Tom Hanks, Alison Brie, Carrie Coon, David Cross, Bruce Greenwood, Tracy Letts, Bob Odenkirk, Sarah Paulson, Jesse Plemons, Matthew Rhys, Michael Stuhlbarg, Bradley Whitford, Zach Woods.
USA 2017
1 time 56 minutter
Aldersgrense: 12 år