Et romantisk drama blir ikke vellykket bare av at berømte skuespillere får utfolde seg foran kamera. Man trenger også et solid manus.

*Emily (Diane Keaton), enke med skrantende økonomi, blir kjent med Donald som bor i hjemmesnekret rønne i parken Hampstead Heath.*

Det kan se ut som regissør Joel Hopkins stoler på at de erfarne skuespillerne Diane Keaton og Brendan Gleeson er gode nok kort på hånden. Men han burde snakket grundigere med sin manusforfatter (Robert Festinger) for å gi tyngde til storyen.

Som det nå er blitt, ender Hjemme i Hampstead som en småsøt, komedieaktig, men akk så forutsigbar fortelling om en enke, Emily Walters, som strever med å holde seg fast i den sosiale rangstigen.

Mens hun rutsjer nedover, lar hun seg fascinere av Donald Horner som for lengst har gitt all status på båten. I 17 år har han bodd i en rønne i Hampstead Heath i London. I en av parkens dammer fisker han gjerne middagen sin eller tar seg et bad i det mudderbrune vannet for å holde seg noenlunde ren.

Inspirert av virkeligheten

Helt til slutt i filmen får vi vite at den mannlige hovedpersonen er skapt etter inspirasjon fra den virkelige Henry "Harry" Hallowes, en kar som ble kastet ut av boligen sin på 1980-tallet. Dermed bygget han seg et enkelt hus – en shack – i et hjørne av Hampstead Heath og forsøkte å bo i fred der. Men etter 12 år ville en eiendomsmegler kaste ham ut for å bygge leiligheter i området. Hallowes måtte slåss i rettssalen for å få bli boende.

Hjemme i Hampstead låner flere elementer fra Hallowes´ kamp, inkludert en rettssak. Hvis regissøren hadde nøyd seg med å bygge et drama rundt dette, ville filmen minnet om det brasilianske dramaet Aquarius som gikk på kino i vår. I den sto 65 år gamle Clara opp mot noen sleske eiendomsutviklere som vil kaste henne ut av leiligheten i boligkomplekset der hun har bodd hele sitt voksne liv.

I Aquarius ble man meget godt kjent med Clara (ypperlig spilt av Sonia Braga) og forsto hennes beveggrunner for å bite seg fast.

*Det blir mest påstander om Donald Horners naturglede. Brendan Gleeson får for lite å spille på.*

Det underlige i Hjemme i Hampstead er at Hopkins bare overflatisk bryr seg om utkastelsestrusselen. Han lar aldri Brendan Gleesan få skikkelig fram hvorfor Donald Horner havnet i det uføret som gjorde at han måtte bygge sitt eget krypinn. Det blir for mye av en påstand at han elsker det enkle livet i parken, i stedet for å vise hvordan han dyrker sine egne grønnsaker. Skuespilleren får for lite å spille på, og framstår mest som en gubbe som stadig – og surt gryntende – ber om å få være i fred.

Med rette kaller Emily ham ”et emosjonelt pinnsvin”. Klossete får regissøren fram at hun synes han virker ren nok til tross for mangelen på dusj i rønnehuset. Sannelig, Hopkins strever med å få meg til å tro på at hun faller for fyren.

Klasseforskjell

Nå vet vi fint lite om de romantiske erfaringene til virkelighetens Hallowes. Jeg mistenker at noen av de ansvarlige bak filmen har det fått for seg at storyen trengte en romantisk vri over lesten ”forhenværende rik enkefrue oppdager mannen som lever det enkle liv.”

Mange vil huske Notting Hill fra en annen bydel i London. Den lyktes på noenlunde troverdig vis å utvikle en romanse mellom superfilmstjernen Anna Scott (Julia Roberts) og bokhandleren William Thacker (Hugh Grant). Hjemme i Hampstead forsøker på lignende vis å hoppe bukk over en solid klasseforskjell, men slår ikke Notting Hill verken i troverdighet eller sjarm.

Den velkledde Emily bor i en fasjonabel leilighet med resepsjonsvakt og venninnelignende naboer i oppgangen. De dyrker sin overklasseposisjon og ser fordomsfullt og med forakt på uteliggere av Horners type.

Donald på sin side går i storrutete skjorte som signaliserer arbeiderklasse (skjønt bakgrunnen hans får vi aldri vite noe om). Han inviterer Emily til picnic ved Karl Marx-statuen i parken (et syltynt forsøk på å antyde klassekamp?).

Diane Keaton

Manusforfatteren har altså gjort Emily til hovedpersonen. Dermed blir det primært Diane Keaton som må redde det hele i land.

Visst framstiller den 71 år gamle stjernen med bra temperament hvordan enkefruen raser over graven til sin utro ektemann og leter etter et nytt ståsted i livet. En porsjon selvironi kommer til syne da kaoset i hennes personlige økonomi avdekkes. Greit nok, men aldri dybdeborende.

*I noen sekunder som forelsket regnskapsfører og ukulelespiller er Jason Watkins ubetalelig god.*

Filmens desidert morsomste øyeblikk leveres av en birolleinnehaver. Det er festlig å oppleve Jason Watkins i rollen som regnskapsfører der han briljerer vidunderlig i sine flørteforsøk på å bli Emilys nye flamme. I noen sekunder som ukulelespiller er han ubetalelig god.

Fornøyelig er også Lesley Manville som nabovenninnen Fiona der hun advarer Emily mot å bli ”en inntørket aprikos”. Hun fronter overklassens kamp mot utskuddet i parken og former en motspiller med fast grep om rangstigen i møte med den vaklende Emily. Andre birolleprestasjoner fungerer derimot mest som å trå vannet for å fylle spilletiden.

Hjemme i Hampstead kan altså underholde dersom man ikke krever for mye av kinokvelden. Og likevel, er det ikke i seneste laget – i 2017 – å se en fordums formuende kvinne finne seg selv og oppdage et enklere og ektere liv?

Publisert i Vårt land 9. august 2017.

Overflatisk og forutsigbar romanse

Et romantisk drama blir ikke vellykket bare av at berømte skuespillere får utfolde seg foran kamera. Man trenger også et solid manus.