Sårt om vold i hjemmet

Kristin Aalen

Hun er halvt same, halvt indianer. Elle-Máijá Tailfeathers spiller den ene hovedrollen i et drama om to urbefolkningskvinner i Canada.

Ayla (Elle-Máijá Tailfeathers) forsøker å hjelpe gravide Rosie (Violet Nelson) som har en voldelig samboer. (Foto: Katrin Braggadottir)

Handlingen skal være inspirert av en skjellsettende opplevelse Tailfeathers selv har hatt. I filmen med den poetisk gåtefulle tittelen The Body Remembers When the World Broke Open spiller hun Ayla, en kvinne som akkurat har vært hos legen og fått vite at hun ikke er gravid.

I øsregnet på vei hjem støter hun på en jente i slutten av tenårene som skynder seg vekk fra en mann på den andre siden av gaten som skriker sinte ord etter henne. Hun er barfot, blodig i ansiktet, har blåmerker på halsen og er høygravid.

Kroppens erfaringer

Aha, tenker vi seere, hva er det kroppen til den unge jenta husker? Resten av filmen avdekker den hjerteskjærende skjebnen til 19 år gamle Rosie som er samboer med en voldelig mann.

Med mye tålmodighet, strev og overbærenhet – Rosie er ikke akkurat overstrømmende takknemlig – får Ayla halt den traumatiserte tenåringen hjem til leiligheten sin, gitt henne tørre klær og noe å drikke, samt tilbudt henne å kontakte et krisesenter der hun kan ta sin tilflukt.

Antydningens kunst

Det vil sikkert være kinogjengere som irriterer seg over at filmen ikke gir svar på alt. Tailfeathers og hennes medmanusforfatter, Kathleen Hepburn, forklarer ikke hvem de ulike indianerstammene og -reservatene i Canada er eller hvor på den sosiale og økonomiske rangstigen de kan plasseres. Canadiske filmtittere vet trolig mye mer om konteksten enn vi nordmenn.

Men vi kan lytte til en rekke samtaler mellom Ayla og Rosie og lese mellom linjene. En slik antydningens kunst er bedre enn overforklaring fordi den lokker oss til å resonnere selv.

Samisk-indianske Elle-Máijá Tailfeathers i rollen som samisk-indianske Ayla i filmen der hun også er manusforfatter og regissør.

Enkelte utsagn røper at Rosie er Kwakwakiwak-indianer og at besteforeldrene hennes bor i et reservat. Aylas mor, derimot, hører til Blackfoot-stammen mens faren hennes er norsk same, hvilket forklarer at Ayla er blek i huden i motsetning til Rosie, noe jenta ser på med skepsis.

Så kan vi oppdage at det er klasseforskjell mellom Ayla og Rosie. Kvinnen i 30-årene har en kjæreste fra urfolket som vi aldri får møte. I den pent møblerte leiligheten deres lytter hun gjerne til lp-plater.

19-åringen og hennes samboer har ikke bedre økonomi enn at de bor hjemme hos hans mor som tilbringer dagene foran tv-en. Mannen – som vi knapt får se i bildet noen gang – må ha gjort noe ulovlig, for han er nylig løslatt på prøve; følgelig får Ayla ikke lov å ringe politiet og fortelle om mishandlingen av Rosie.

Verdighet

Slik vokser det fram en sår fortelling om en ung jente som gjerne vil bli mor og ta seg av barnet hun snart skal føde, skjønt hun har de fleste odds mot seg, som at mange vil se ned på henne hvis hun som enslig mor drar til besteforeldrene i reservatet med en baby.

Ayla på sin side synes å sørge over at hun ikke er gravid, hun som kunne klart omsorgsoppgaven langt bedre.

Og likevel, filmskaperne ser på Rosie med respekt og forståelse. Smått om senn lykkes det Ayla å få henne til et krisesenter slik at hun kan vurdere om hun vil flytte dit. Hvordan dette går, skal ikke røpes.

Rosie (Violet Nelson) vil ha se frabedt å bli fortalt av sosialarbeidere, mange av dem hvite, hva hun skal gjøre med sin voldelige samboer. (Foto: Katrin Braggadottir)

Regissørene Tailfeathers og Hepburn er nøye med å gi Rosie verdighet i stedet for å redusere henne til et stakkars offer som sosialarbeidere kan kommandere slik de tror er best. Den vordende moren biter stadig fra seg, tidvis på en uhøflig og utakknemlig måte som speiler hvor mye nedlatende behandling hun har opplevd gjennom årene.

Litt for pedagogisk

Det er lett å skjønne at Rosie må være en skjebne det finnes mange av blant Canadas urfolk. Man aner Tailfeather og Hepburns ønske om å lage en film som viser at unge kvinner som blir utsatt for mishandling i hjemmet, har en utvei ved å oppsøke krisesentre.

Den filmatiske svakheten er i The Body Remembers When the World Broke Open er samtalene på senteret mellom Rosie, Ayla og to ansatte. Brått får jeg følelsen av at filmen er beregnet på et seminar for de mange som er rammet av samme skjebne som Rosie, 19 år.

Da glir antydningens kunst og såre dramafortelling over i litt for mye pedagogikk.

Publisert i Vårt Land 6. februar 2020

The Body Remembers When the World Broke Open

Drama

Regi/manus: Elle-Máijá Tailfeathers og Kathleen Hepburn

Med: Violet Nelson, Elle-Máijá Tailfeathers, Charlie Hannah, Barbara Eve Harris

Norge/Canada

Musikk: Håkon Lammetun

1 time 45 minutter

Aldersgrense: 9 år