Kristin Aalen

**Hvor mye skal være hyllest, og hvor mye bør man pirke i det vonde i en biopic? Det beste med Respect er Jennifer Hudsons musikalske tolkning av Aretha Franklin.**

*Aretha Franklin (Jennifer Hudson) kjempet med indre demoner for utvikle seg til en av tidenes største soul- og gospelstjerner. (Foto: MGM / SF Studios)*

Roses må også 11 år gamle Skye Dakota Turner som spiller Aretha, også kalt Ree-Ree, som 10-11-åring. Jenta synger imponerende friskt og levendegjør hvilket talent Franklin var da hun som barn opptrådte for gjestene på fester hjemme hos faren, presten Cecil L. Franklin.

Den musikalske siden ved en film om soul- og gospeldronningen Aretha Franklins liv og karriere kunne fort ha blitt pinlig hvis ikke sangferdighetene nådde opp til det store forbildets nivå. Men dette er utmerket ivaretatt. Jennifer Hudson – som Aretha selv ønsket skulle levendegjøre henne i en slik film – gir en nydelig tolkning av hennes arrangement av Otis Reddings låt Respect der søstrene Erma og Carolyn Franklin korer flott. Vi får også en øm og var versjon av Nature Boy: There was a boy, a very strange enchanted boy, og en intens utgave av Natural woman: You make me feel like a natural woman.

Demonene

Franklin ble født i 1942 og døde i 2018 som en høyt elsket og hedret artist. Men det er så kort tid siden hun var iblant oss at filmskaper Liesl Tommy ikke helt tør å gå inn i de mørke sidene ved sangerinnens liv, til tross for det hun kaller demonene hennes. Én demon er savnet etter moren Barbara, en dyktig pianist og gospelsangerinne, som forlot ektemannen Cecil fordi han var utro. Så døde moren brått like før Ree-Ree fylte ti.

En annen demon er den dominerende predikantfarens hang til å styre datterens karriere og bestemme hva slags sanger hun skulle synge. Han spilles utmerket av Forest Whitaker. I filmen rekker moren å si til Ree-Ree: «Faren din eier ikke stemmen din.»

Biografi-filmen Respect viser Aretha Franklins strev med å finne sin musikalske identitet når hennes far, presten Cecil L. Franklin (Forest Whitaker), ville bestemme så mye over henne (Jennifer Hudson). (Foto: MGM / SF Studios)

En verre demon er trolig at Aretha bare 11 år gammel ble misbrukt av en eldre gutt. Men regissøren hopper brått til 17-åringen Ree-Ree og lar oss bare summarisk forstå at hun har fått to barn. Ifølge Wikipedia fødte hun sønnene da hun var 12 og 15 år gammel, med to forskjellige fedre. Alt filmen viser, er at guttene oppdras av Franklin-familiens klippe av en farmor – Rachel – mens ambisiøse Cecil leder Aretha mot en karriere som artist hos plateselskapet Columbia i New York.

Overflatisk

Her finnes altså rikelig med stoff til å bore i Ree-Rees smertepunkter og ikke bare ramse opp nye plateutgivelser utover på 1960-tallet. Likevel griper ikke Respect meg like sterkt som Billie Holiday-dokumentaren Billie gjorde i fjor, til tross for at det finnes klare paralleller i begge artisters kamp for å finne seg selv som sangerinne.

Det er som filmskaper Tommy bare skraper i overflaten på de dype konfliktene der Aretha havner i skvis mellom Cecil og sin første ektemann og produsent, Ted White, en mann faren misliker så sterkt at han støter Aretha fra seg i mange år.

I hvilken musikalsk retning skulle Ree-Ree gå for å få en skikkelig hit og bli like etterspurt som jazz-divaen Dinah Washington? Aretha Franklin famler og vakler, men finner langsomt ut hvordan hun kan prege plateinnspillingene sine med egen musikalitet. Det sikrer henne stor suksess – i 1967 har hun tatt over tronen som soul-dronning og drar på Europa-turné året etter.

*Aretha Franklin ((Jennifer Hudson) får gode råd fra sitt forbilde, jazzvokalisten Dinah Washington (Mary J. Blige). (Foto: MGM / SF Studios)*

På det indre plan viser det seg at farens skepsis til White absolutt hadde noe ved seg – ektemannen var sjalu og voldelig, og det stormfylte ekteskapet ble oppløst i 1969. Året etter er Aretha blitt en meget berømt, men også overarbeidet artist som skjeller ut sine nærmeste og bryter sammen på scenen etter et for høyt alkoholinntak.

Krevende sjanger

Biografier, skrevne som filmede, er alltid krevende. Hva må med, og hva kan droppes?

Tommy gir glimt av Franklins sterke engasjement for de svartes rettigheter på 1960-tallet og hennes nære kontakt med Martin Luther King jr. Rørende er et arkivopptak der Aretha synger i kirken etter at borgerrettighetsforkjemperen var blitt skutt og drept i april 1968. Dette glir sømløst over i en nyinnspilling av samme scene tolket av Jennifer Hudson.

Franklin nølte heller ikke med å forsvare den svarte aktivisten Angela Davis da denne ble fengslet, til tross for at faren Cecil reagerte på støtten hun ga til en som president Richard Nixon kalte terrorist.

Gospelkonsert

Tommy ender sitt portrett av Aretha med hennes anger over å ha blitt slått ut av sine indre demoner. I et syn lar hun henne bli omfavnet av moren Barbara som holder rundt henne og synger Amazing grace før Ree-Ree ber Fader vår. Vendepunktet ga henne ideen om å spille inn den berømte live-gospelkonserten i 1972 som ble vist på kino i fjor.

Her er dokumentaren Amazing grace vel så rørende som fiksjonsutgaven. Men sett sammen gir fjorårets film og årets Respect et fascinerende møte med en stor sangerinne og et utfyllende bilde av faren Cecil. Til tross for skjulte kamper, ikke minst med ham, lyktes Aretha med å finne sin musikalske stemme og identitet i en unik krysning mellom afrikansk-amerikansk gospel, blues, R. & B. og rock´n roll.

Men helt på innsiden av Ree-Ree kommer vi aldri.

Publisert i Vårt Land 15. august 2021

Portrett av en gospeldronning

Hvor mye skal være hyllest, og hvor mye bør man pirke i det vonde i en biopic? Det beste med Respect er Jennifer Hudsons musikalske tolkning av Aretha Franklin.

**Hvor mye skal være hyllest, og hvor mye bør man pirke i det vonde i en biopic? Det beste med Respect er Jennifer Hudsons musikalske tolkning av Aretha Franklin.**