Kristin Aalen

Har man ikke sett Roy Anderssons filmer før, kan hans særegne estetikk virke sprø. Men regissøren viser oss menneskets skrøpelighet og lengsel etter kjærlighet.

*Via Dolorosa-scene i Roy Anderssons fortolkning: – Korsfest! roper folk til presten mens han svarer: – Hva galt har jeg gjort?*

Det finnes nok av kommersielle kulturuttrykk som vil lulle oss inn i forestillingen om at vi har det så koselig og at alt vi gjør, er såre vel. Roy Anderssons filmer hører ikke til disse.

Det svir når svensken skildrer menneskers tilkortkommenhet i møte med hverandre. En mann står i baren mens snøen daler utenfor og Stille natt, hellige natt lyder i bakgrunnen. Han utbryter at tross alt er alt fantastisk, men blir møtt av komplett likegyldighet fra de andre gjestene. Det er en av de såreste scenene i Om det uendelige.

Eller ta mannen på en overfylt buss der ingen snakker sammen. Plutselig gråter han høylytt. Hva er det? spør en ung kvinne. Jeg vet ikke hva jeg vil, snufser han. En irritert mann ber ham tie stille mens en dame synes det må være lov å være lei seg. Jeg vet ikke hva jeg vil, hulker han på ny. Gå hjem, hvorfor skal vi høre på dette? roper den irriterte.

Velkommen til Anderssons melankolske univers. Om det uendelige er hans fjerde verk med en umiskjennelig signatur. Innledningsvis svever en mann og kvinne over himmelen i et ømt favntak. Midtveis i filmens rundt tretti tablåer kommer paret på ny flyvende, nå over en storby som var kjent for sin skjønnhet, men ligger utbombet i ruiner.

Surrealisme

Da regissøren i 2000 kom med Sanger fra andre etasje, vakte han oppsikt. Andersson gikk estetisk i motsatt retning av danske dogmeregissører (Vinterberg, von Trier) som satset på et håndholdt kamera som virret rundt (Festen, Dancer in the Dark). Svensken stilte i stedet stødig opp sitt kamera i et værelse eller en bar til tagningen var ferdig. Han avsto fra å klippe mellom ulike vinkler og avstander til motivet slik vi er vant til.

*Roy Andersson holder seg til nedstemte, ofte triste fargetoner i sine titteskapstablåer.*

Også i Du levende (2007) og En due satt på en gren og funderte over tilværelsen (2014) lot han oss se inn i sine titteskap der surrealistiske og vonde ting skjer, enten foran i bildet eller langt bak. Rollefigurene var dødelig hvitsminket i ansiktet, interiørene holdt i en gulgrågrønn eller blåbrun farge som for å understreke et resignert syn på menneskets grunnvilkår. Personene framsto som dypt ensomme ofre for maktens og byråkratiets kynisme.

Et refreng i Sanger fra andre etasje var: «Nei, hva skal man si? Det er ikke lett å være menneske.» Regissøren har uttalt at vi læres opp til å bli onde mennesker som utnytter dem vi ikke kjenner.

Presten

I ukas premierefilm, Om det uendelige, videreføres dette. Nå blir en prest en gjenganger, først i en hjerteskjærende Via Dolorosa-scene: Korsfest! roper folk mens han svarer hva feil har jeg gjort?

Avstraffelsen inngår i prestens nattlige mareritt. Han går til psykiateren og stønner at han har mistet sin gudstro. – Finnes ikke Gud? Det er jo fryktelig, svarer doktoren, – da må man være fornøyd med at man lever. Jeg kan hjelpe deg, men det blir ikke gratis.

At behandleren har strenge regler for sin virksomhet, blir klart da presten kommer gråtende tilbake like før stengetid. Da jages han ut av psykiateren og kontordamen fordi de skal rekke bussen hjem.

Stemmen

Jeg er en begeistret tilhenger av Anderssons uttrykk fordi han lar oss dikte med og fortolke selv. Men ved synet av hans fjerde film med samme uttrykk, står han i fare for å repetere seg selv. Ikke alle tablåene har like slående kraft.

Heldigvis har filmskaperen funnet et nytt stilistisk grep som fungerer godt: En myk, meget vakker kvinnerøst sier «Jeg så en mann som hadde mistet sin tro» og «Jeg så en kvinne uten evne til å kjenne skam.» Utsagnene blir poetiske kommentarer, som da en kelner heller opp vin i et glass. «Jeg så en mann som hadde sine tanker et annet sted» idet han søler på duken.

Vondere blir det i en scene med en åpen kiste og en eksekusjonspelotong som en fange bindes til. – No! Please! No! roper stakkaren mens presten står taus og ser på hva soldatene gjør med ham. Stemmen sier: «Jeg så en mann be for sitt liv».

Etter utsagnet «Jeg så en mann som ville erobre verden og mislyktes», opptrer fordrukne nazister rundt Hitler i bunkeren mens bombene faller over Berlin.

Håpefullt glimt

Midt i alt svartsyn smyger Andersson inn glimt av håp og lengsel. En student snur seg etter en ung kvinne på gaten mens stemmen sier: «Jeg så en ung mann som ennå ikke hadde møtt kjærligheten.»

Til låten Där gingo tre jäntor i solen på vägen til Lindane Le (sunget av Delta Rythm Boys) gir kvinnene en livsglad danseoppvisning. — *Til låten* Där gingo tre jäntor i solen på vägen til Lindane Le (sunget av Delta Rythm Boys) gir kvinnene en livsglad danseoppvisning.

Og i tablået der gjøken galer og trærne blomstrer, kommer tre unge kvinner svinsende forbi en kafé der det sitter noen studenter. Scenen blir til en vidunderlig oppvisning idet kvinnene begynner å danse til en jazz-versjon (Delta Rythm Boys) av den svenske visen Där gingo tre jäntor i solen på vägen til Lindane Le.

Så alt er ikke håpløst hos Roy Andersson. Det gjelder bare at vi lytter til mannen i baren som utbryter tross alt er alt fantastisk heller enn å overmannes av fortvilelse over det vi mislyktes med, eller misunnelse over hva våre medmennesker fikk til.

Publisert i Vårt Land 12. mars 2020

En prest mister sin tro, en fange ber for sitt liv

Har man ikke sett Roy Anderssons filmer før, kan hans særegne estetikk virke sprø. Men regissøren viser oss menneskets skrøpelighet og lengsel etter kjærlighet.