Teaterets forunderlige how
Kristin Aalen
HOW
Terningkast: 5
Spør ikke hvorfor mye rart skjer på scenen i Rogaland teater. Opplev heller «hvordan».
Mareike Wang og Espen Hana i heftig duett og duell i akt 2. (foto: Stig Håvard Dirdal, Rogaland Teater)
Skal man være i det sure hjørnet, kan du si at regissør Nikolaj Cederholm og komponistbrødrene Jens og Peter Hellemann har laget en sprikende forestilling bestående av tre vidt forskjellige akter som ikke henger helt i hop:
Den første er en fantastisk oppfinnsom måte å formidle et knippe berømte hits på. Den andre bretter ut en giftig trekantkonflikt, dampende av sex og sjalusi i sangtekstene til Neill Cardinal Furio. I den tredje framfører 10 skuespillere og tre musikere hans småfilosofiske tekster på det mest overraskende vis.
Men jeg gidder ikke lande i eddikskrukka. For skjønt de tre aktene gir meget forskjellige opplevelser, preges de av det samme kreative kvalitetsstempel signert de danske teatertrollmenn: Cederholm & Hellemann x 2.
1. akt: Hvordan binder man sammen Bill Withers hitlåt «Lean on me» med Rolling Stones’ berømte «Satisfaction» og «Wannabe» av Spice girls?
Jo, ved å snu opp ned på en velkjent triviell setting - kvinnen med møbelbutikkens monteringsbrosjyre (morsomt nok kalt How) - slik at den blir en festlig ramme rundt framføringene til vokalist Mareike Wang, hennes trommis, Trygve Tambs-Lyche, og bassist Mikaell Olsson. Bare gled dere til å se på hvilket kostelig vis de to musikerne trylles fram på scenen.
Dernest er det en nytelse å høre hvor suverent og lekende Wang synger de nevnte låter samt «You sexy thing» og «I still haven’t found what I’m looking for». Allerede her vinner hun tittelen som oppsetningens musikalske dronning, løftet fram av lekre regigrep og imponerende måter å skape musikk på. Dette hentes til fulle fram igjen i 3. akt.
Så selv om «sometimes in our lives we all have pain, we all have sorrow» («Lean on me»), blir jeg trøstet av 1. akt. Bra!
Mengden av oppfinnsomme lydene fra ensemblet i akt 3 er imponerende. (foto: Stig Håvard Dirdal, Rogaland Teater)
2. akt: Tonen blir langt heftigere da Espen Hana, Wang og Svein Solenes entrer scenen i en slags realityshow-akt der de synger seg gjennom en bittersøt trekantkonflikt: Mareike var (liksom) gift i åtte år og fikk 2 unger med Espen, men brøt med ham etter at hun falt for Svein.
Neill Cardinal Furio har i åtte sangtekster fanget essensen av de heftige følelser som kan oppstå mellom kjærlighetshungrige mennesker. Det hele formidles rått og festlig, i musikalsk forstand, i regigrep og i drepende replikker. Aldri har man vel sett to forelskede spille på samme munnspill så intimt. Herlig.
(foto: Stig Håvard Dirdal, Rogaland Teater)
3. akt: Så kan vi glemme fornuften og legge til side forstanden. Siste akt er delt opp i lidelse, død og oppstandelse, uten at jeg begriper hvorfor. Det er nemlig vrient å oppfatte alt i de engelske sangtekstene underveis.
Men det gjør ikke så mye. Poenget er how - hvordan - akten er laget, og det er fascinerende nok. Mengden av oppfinnsomme lydene fra ensemblet er imponerende: Fra risting av potteplantegrener, bruk av kjøkkenmikser, gammeldags skrivemaskintasting, snorking, skrik, talekor, etterlikning av fuglesang, smelling med belter, smasking, kroppsklasking, for ikke å snakke om den fantastisk originale og vakre bruken av leirpotter i sluttsekundene.
Jeg tar ikke til tårene av teaterkonserten «How», det krever faktisk litt mer input til forstanden. Men lattermusklene blir strukket og hjertet får glede seg over samspillet mellom lyder, musikk og visuelle virkemidler.
Det er sannelig ikke lite, bare det.
Teater-konsert How
Regissør: Nikolaj Cederholm
Musikk: Jens og Peter Hellemann
Sangtekster: Neill Cardinal Furio
Med: Mareike Wang, Svein Solenes, Espen Hana, Marianne Holter, Gretelill Tangen, Lars Funderud Johannessen, Helga Guren, Ingrid Rusten, Even Stormoen, Roar Kjølv Jenssen.
Kostyme: Line Bech
Koreograf: Anja Gaardbo
Lys: Jonas Bøgh
Lyd: Arild Lægreid
Maskør: Jill Tonje Holter
Musikere: Bodhild Vossgård, Mikaell Olsson, Trygve Tambs-Lyche