Formidabelt skuespill, fascinerende framstilling
Kristin Aalen
En rekke regissører har skildret mennesker hvis hukommelse brytes ned av sykdom. The Father er et rørende tilskudd til filmer om demens.
Den aldrende faren (Anthony Hopkins) blir fortvilet når han føler at han mister kontrollen over sitt eget liv. (Foto: Storytelling media)
De fleste har fått med seg at skuespiller Anthony Hopkins nylig vant Oscar for Beste mannlige hovedrolle for sin tolkning av en eldre mann som rammes av demens. Det er fullt fortjent og meget imponerende – 83 år gamle Hopkins gjør en formidabel innsats. Han leverer scener som spenner fra det livlig eksalterte til det fortvilte og deprimerte hos en mann som føler at han mister kontrollen over livet.
Filmen kunne ha blitt laget på fransk med en mindre kjent skuespiller, men heldigvis ville den franske regissøren Florian Zeller absolutt ha Hopkins, så han skrev manuset på engelsk og lot hovedpersonen hete Anthony. At Zeller dessuten fikk Olivia Colman (The Crown) på kroken i rollen som den aldrende mannens datter, borger for kvalitet – skuespilleren er praktfull i alt hun gjør.
Nå vant The Father en Oscar til, for Beste bearbeidede manus. Regissøren benytter noen overraskende fortellergrep der kronologien kastes om. Scenene veksler mellom å foregå inni Anthonys forvirrede hode og i datterens realistiske verden. Hun havner i en vond skvis mellom å ta vare på faren når hukommelsen hans glipper, og å ta hensyn til sine egne behov og samlivet med ektemannen Paul.
Anne (Olivia Colman) havner i en vond skvis mellom å ta vare på faren når hukommelsen hans glipper, og sine egne behov. (Foto: Storytelling media)
Den overrumplende fortellermåten kan virke forvirrende, men det er nettopp vitsen, jeg synes grepet fungerer strålende. Det blir noe nesten spooky og samtidig dypt tragisk over framstillingen – vi kan føle på kroppen hvor skremmende og ydmykende det måtte være å miste forståelsen av sant og usant, av hva som er reelt og hva som er hjernens fantasifostre.
Klamp om foten
The Guardian stiller spørsmålstegn ved at The Father nå lanseres for kinopublikum som en tilsynelatende feel-good-film ved hjelp av bilder der Colman og Hopkins smiler bredt. Avisa har helt rett – dette er en film som rommer en smerte man ikke kan vifte bort med latter.
For et halvt år siden kom Viggo Mortensens regidebut Falling der en voksen sønn strever med å hjelpe sin gamle, aleneboende far. Faren viser klare trekk på demens, men vil ikke innrømme at han trenger hjelp. Noe av stabukkens uspiselige oppførsel skyldes at det går på hans ære løs å innrømme at han glemmer, roter og trenger hjelp. Ut av ham velter slibrigheter, kjefting og insinuasjoner mot barn og barnebarn. Så lite tiltalende er fyren at en datter utbryter: «Himmelen vil ikke ha ham, helvete sender ham stadig i retur.»
Hovedpersonen i The Father er ikke skildret som like ubehagelig, men framstillingen er absolutt beslektet, som når Anthony urettmessig beskylder assistenten som datteren Anne har leid inn, for å ha stjålet armbåndsuret hans. Anne korrigerer ham mildt, mens replikken «hvor lenge skal du være i live og plage oss» ramler ut av et par utålmodige mannlige skikkelser. Anthony begynner å ane at han er blitt en klamp om foten.
Regissør Zeller lykkes sågar i å iscenesette at en pårørende kan bli så sliten og oppgitt av å ta seg av en demenssyk at man kan få lyst til å drepe vedkommende i stedet for å vise ømhet. Det sjokkartede glimtet inn i slike følelser er brutalt framstilt, men reflekterer fortvilelsen på en sannferdig måte.
Laura (Imogen Poots) blir leid inn som assistent for Anthony – det blir ikke bare lett å takle hans nykker. (Foto: Storytelling media)
Regissøren har laget en velbalansert fortelling der han også deler ut spark til hjelpere som behandler den demenssyke med en nedlatende tone – ikke snakk til meg som et barn, roper Anthony til assistenten Laura.
Andre filmer
Demens som et tilbakevendende tema i spillefilm sier mye om hvordan denne triste sykdommen brer om seg i vår tid. Stadig nye familier må forholde seg til at et elsket menneske forvandles fordi hjernen brytes ned på brutalt vis.
Det kan gi innsikt å se gode filmer som levendegjøre slike erfaringer. Den danske filmskaperen Bille August lyktes på rørende vis i En sang for Martin (2001) der han skapte hendelser som duftet av glede, oste av sinne og dryppet av sorg. Filmen skildrer en berømt komponist som plutselig glemmer navn og snart mister grepet om notene til et nytt operapartitur.
Eller ta Iris (2002), en varm film om den britiske filosofen og forfatteren Iris Murdoch. Fra å utstråle et eminent intellekt gled hun langsomt over i den tanketomme hjernens mørke. Det er en sår fortelling, men også et betagende dokument om kjærligheten fra Iris´ ektemann som utholdt den dypeste motgang.
For halvannet år siden kom Romys salong, en nøktern fortelling om en mormor og hennes barnebarn, velegnet å se for barn som må forholde seg til demenssykdom.
The Father føyer seg fint inn i denne rekken. At regissøren klarer å flette inn klassisk musikk av Purzell, Bellini og Bizet gir filmen en vakker, trøstende klangrikdom.
Publisert i Vårt Land 27. mai 2021
The Father
Drama
Regi: Florian Zeller
Med: Anthony Hopkins, Olivia Colman, Imogen Poots, Rufus Sewell, Mark Gatiss, Olivia Williams
England 2020
Aldersgrense: 9 år