Sterke filmer om klima, identitet og krigstrussel

Filmåret 2023 ga oss et vell av gode filmer som gjør det vanskelig å rangere. Her er mine tolv beste, blant dem gjensyn med erfarne regissører og møter med dyktige nykommere.

12.

Virginio (José Calcina) og kona Sisa (Luisa Quispe) har bodd i Andes-fjellene gjennom et langt liv. (Foto: AS Fidalgo)

Utama

Drama

Regi: Alejandro Loayza Grisi

Bolivia 

Boliviansk film er sjelden å se på kino. Utama er et tankevekkende drama om en urbefolkning som er hardt rammet av klimakrisen. På 4000 meters høyde i Andesfjellene har det sluttet å regne. Det skaper bekymring hos Sisa og Virginio, et ektepar i syttiårene. Som quechua-indianere flest har de levd godt i sitt leirhus med en innhegning der lamaflokken deres holder til. Utama er en langsom og vakker opplevelse, fjern fra hollywoodske drama med kjapp klipperytme og stadig nye vendepunkt. Filmen krever tålmodige seere, men gir absolutt belønning. Igjen blir vi minnet på at de rike lands forbruk og livsstil har skapt klimakrisen som nå rammer de fattigste, de som lever i pakt med naturen.

11.

Orkesterdirigent Lydia Tár (Cate Blanchett) elsker å svinge taktstokken i hvit skjorte og svart jakke. (Foto: Focus Features)

Tár

Drama

Regi: Todd Field

USA 

Lydia Tár er en ettertraktet dirigent av klassisk musikk. Dessverre har berømmelsen gått til hodet på henne og gjort henne til et menneske som misbruker andre. Tár er et skremmende eksempel på hvor kald en mektig person kan bli når hun stadig må bevise sin storhet og dertil dyrker egne erotiske behov fordi hun dypest sett er meget ensom. Den australske skuespilleren Cate Blanchett gjør en formidabel rolletolkning. I det ene øyeblikket viser hun fram dirigentens nedlatende selvsikkerhet i offentlige situasjoner. I det neste avslører hun Lydias nervøse, stigende skrekk da hendelser hun selv er skyld i, returnerer i form av en hevnens boomerang. Sannheten om Tár blir katastrofal.

10.

En sekvens som overrumpler seeren, er da Jørgen Mykløen ser ut som han går på vannet. (Foto: Fedrelandet, Lars Erlend Tubaas Øymo)

Fedrelandet

Dokumentar

Regi: Margreth Olin

Norge 

Å fylle en film med opptak fra fjell og isbreer kunne fort blitt til glatt Norges-reklame. Men når Margreth Olin har regien, får vi en meditasjon over forholdet mellom mennesker og storslått natur. Fedrelandet viser fram hennes fars og forfedres landskap i Oldedalen i Stryn. Hun følger sin 84 år gamle far, Jørgen Mykløen, der han gjennom fire årstider vandrer over berg og dal, langs vann og opp til sidearmer av Jostedalsbreen. Olin er en av våre mest kreative og originale dokumentarister. Synet av breene som smelter og minker, viser hvor skjør naturen er. Det som synes så mektig, er likevel sårbart. Fedrelandet er en ytterst severdig film, aller best å oppleve på det store kinolerretet.

9.

Hippie-predikanten Lonnie Frisbee (Jonathan Roumie) døper stadig nye ungdommer på stillehavsstranden Pirate Cove tidlig på 1970-tallet. (Foto: Akis Konstantakopoulos, Kingdom Story Company)

Jesus Revolution

Drama

Regi: Jon Erwin, Brett McCorkie

USA

Jesus Revolution unngår sentimentalitetsgrøfta som kristne filmer ofte havner i. Vi får møte troverdige personer som kjemper med tro, tvil og vanskelige livsvalg. Regissørene får godt fram hvor sjokkerende det var for besteborgerlige kristne tidlig på 1970-tallet å åpne kirkerommet for ungdom med andre verdier, klesdrakt og livsstil. Den sentrale predikanten Lonnie Frisbee, også kalt «Guds klovn», framstilles overbevisende som hippie idet han har latt hår og skjegg gro, går barfot og har blomster i håret. Men filmen snakker usant om et kontroversielt tema: At Frisbee levde som homofil, ble for vanskelig for de konservative kirkeledere han samarbeidet med, følgelig gjemmer de vekk denne siden ved ham.

8.

Holappa lykkes med å invitere Ansa på kino, men en serie med uhell oppstår som synes å hindre videre kontakt. (Foto: Arthaus)

Høstgule blader

Regi: Aki Kaurismäki

Finland 

«Jeg er deprimert fordi jeg drikker, og jeg drikker fordi jeg er deprimert,» sier den mannlige hovedpersonen i Aki Kaurismäkis nye film. Holappa er en ensom bygningsarbeider som heller drikker vodka enn å gå på karaokekveld. Like ensom er Ansa, en underbetalt butikkansatt som mister jobben fordi hun deler ut mat utgått på dato. På underfundig vis lykkes regissøren med å få Ham og Henne til å møtes, skilles, lete etter hverandre, møtes, skilles igjen og ... jeg sier ikke mer. Melankolsk, sårt, vakkert og romantisk. Tilsynelatende er vi tilbake på 1960-tallet, men radioen bringer stadig nyheter om Russlands angrep på Ukraina for å minne om hvor nær Finland er aggressoren.

7.

Presten Lucas (Elliott Crosset Hove) drømmer om å forevige mennesker og natur på Island. (Foto: Ymer Media / Maria Von Hausswolf)

Vanskapte land

Drama

Regi: Hlynur Pálmason

Island

Vi har hørt utallige historier om misjonærer som har bygd kirker i fremmede land. Men Vanskapte land skildrer en prest, Lucas, som mislykkes i sitt kall. Han sendes på slutten av 1800-tallet fra København til Island som da var en dansk koloni. Oppdraget er å bygge en ny kirke i en avsidesliggende fjord. Det går ikke så godt. Filmen sier noe vesentlig om viktigheten av å møte fremmed natur og kultur med ydmykhet og evne til å lytte. Lucas er en ensom utsending som vakler og trår feil, en kirkens mann som ikke får de rette korrektivene til å fungere godt i sin gjerning. Dermed utvikler han verken kjærlighet eller klokskap nok til å respektere landet og menneskene han kommer til. 

6.

Møtet med aksjonistene som vil stanse utbyggingen av Alta-vassdraget, får Ester (Ella Marie Hætta Isaksen) til å våkne opp og kjempe for sin samiske identitet. (Foto: Mer Film)

La elva leve

Drama

Regi: Ole Giæver

Norge 

Filmen skildrer aksjonen mot utbyggingen av Alta-elva for over 40 år siden. Men vel så mye handler den om å finne sin identitet som same. Regissøren får svært godt fram hvordan samene er blitt undertrykket av fornorskingspolitikken. Hovedpersonen Ester får sin oppvåkning av Alta-utbyggingen. Motvillig dras hun med til Oslo for å levere et protestbrev til stortingspolitikere. Så blir hun med en gruppe samer som sultestreiker. Giæver lykkes gjennom Esters øyne med å bore inn i følelsene til et urfolk som i årtier opplevde at deres rettigheter ble krenket, slik det også har skjedd med urbefolkninger i Australia og Amerika. La elva leve skildrer samefolket med dyp respekt og forståelse.

5.

To bestemødre, tre mødre og deres døtre er hardt rammet av overgrep fra menighetens menn. Hva skal de gjøre nå? (Foto: SF Studios)

 Women talking

Drama

Regi: Sarah Polley

USA 

I 2009 meldte medier om en kristen sekt der åtte menn ble pågrepet etter å ha voldtatt titalls småjenter, unge og eldre kvinner i menigheten. I år kom historien i form av en sterk og sørgelig aktuell spillefilm. Seksuelle overgrep blir enda tyngre å bære når de skjer i en religiøs setting der ofrene blir bedt om å tilgi. En av filmens bestemødre angrer at hun har bedt sin voksne datter tilgi det ektemannen gjorde mot henne og barnebarna: «Tilgivelse fungerer som en tillatelse til å voldta igjen.» Women talking er en hjerteskjærende og vakker fortelling om kvinners kamp mot et kynisk patriarkat. Den er en tankevekkende film om strevet for å bli selvstendige og frie mennesker slik Gud vil.

4.

Pubeier Mr. Ballantyne (Dave Turner) og den syriske flyktningen Yara (Ebla Mari) blir kjent i vertshuset The Old Oak. (Foto: Ymer media)

Vertshuset The Old Oak

Regi: Ken Loach

Storbritannia 

Den 87 år gamle britiske regissøren er kjent for å stå opp for de aller svakeste. Men hva hvis ulike grupper på samfunnets nederste stigetrinn kommer i konflikt med hverandre? I vertshuset The Old Oak i Durham i Nord-England møtes tidligere gruvearbeidere. De blir bitre når de ser at syriske flyktninger får hjelp til å bo i nærmiljøet. Mellom barken og veden havner pubeieren, TJ Ballantyne, som trenger de gamle kundene sine, men også vil ta imot nye naboer. Han blir venn med Yara, en ung syrisk kvinne som er fotograf. Kan de skape et nytt samlingssted i The Old Oak, det som i sin tid hjalp beboerne under fortidens gruvestreiker? Kan Yaras fotokunst gi ny stolthet og glede til lokalmiljøet?

3.

Fergus Burkhart (Leonardo DiCaprio) har giftet seg med Osage-kvinnen Mollie (Lily Gladstone). (Foto: ©2023 Apple)

Killers of the Flower Moon

Drama

Regi: Martin Scorcese

USA 

Martin Scorcese har laget en praktfull og rystende film om en kriminalhistorie fra 1920-tallet som til slutt ble avdekket av FBI: Griske og grådige amerikanere giftet seg inn i indianerstammen Osage i landområder der det var funnet olje i grunnen. Så begynte hustruene å dø på mystisk vis. Dermed kunne ektemennene arve retten til jorda og eiendommene deres. Regissør Scorcese har samarbeidet med Osage-indianere for å fortelle historien om mord og grove tillitsbrudd på en troverdig måte. Leonardo DiCaprio og Robert de Niro spiller skurkene, Lily Gladstone en av indianerhustruene. Alle har lært å snakke osage-språket der det er naturlig, og kulturtradisjoner og væremåte kommer godt fram.

2.

Sero blir skremt av at læreren har fortalt at jøder er onde. Hvordan kan han nå besøke den jødiske nabofamilien som alltid har vært så snill mot ham? (Foto: Frame film)

Neighbours

Drama

Regi: Mano Khalil

Sveits/Syria 

Neighbours blir brennaktuell på grunn av krigen på Gaza-stripen. Tidlig på 1980-tallet prøves vennskapet mellom en jødisk og en kurdisk familie hardt under et syrisk regime. Regissørens alter ego, seksåringen Sero, har pleid å gå hjem til den eneste jødiske familien i nabolaget. Hos dem blir han tatt vel imot. Men så kommer en ny lærer til den kurdiske landsbyen og underviser elevene om at jødene er de onde skurkene i Midtøsten. I et makabert skuespill må barna stikke en kniv i en strådukke som symboliserer jøden. Amatørskuespiller Serhed Khalil gir en nydelig tolkning av lille Sero. I dag bor den kurdiske regissøren i eksil i Sveits. Filmen fikk Kritikerprisen i Haugesund i august.

1.

Oppenheimer ble hyllet som atombombens far. I ettertid angret han og kjempet forgjeves for nedrusting. (Foto: Universal Studios. All Rights Reserved)

Oppenheimer

Drama

Regi: Christopher Nolan

USA  

Regissør Christopher Nolan har laget et storslagent biografisk epos om kjernefysiker Robert Oppenheimer som utviklet atombomben for å avslutte andre verdenskrig. Etter ødeleggelsen av Hiroshima og Nagasaki kjempet han forgjeves for nedrusting. Filmen gir en sympati for Oppenheimer, men avsmak for det han bidro til. Hans moralske forsvar var at en fryktelig bombe vil virke så avskrekkende at det vil ende all krig på kloden for godt. I ettertid innså han at en ond ånd var sluppet ut av flasken. Oppenheimer leste hinduistiske tekster på sanskrit. Da han så det enorme lyset fra sprengningen i ørkenen, husket han en setning fra skriftet Bhagavad Gita: «Jeg har blitt døden, verdens ødelegger.»

Kristin Aalen