Skal vi synes synd på mannen?
Kristin Aalen
I en tradisjonelt mannsdominert filmbransje blir det unektelig morsomt når en kvinnelig spillefilmdebutant skildrer en mannlig manusforfatter som ikke får filmstøtte.
Manusforfatteren Petter (Johannes Joner) blir satt helt ut når den kvinnelige intervjueren spør om vi ikke er blitt lei av mannlige helteroller i film. (Foto: Alternativet produksjon)
At kvinner må få slippe mer til som manusforfattere og regissører slik at norsk film får et bredere tilfang av historier, er det skrevet utallige artikler om de siste tiårene. Skal kvinner kvoteres inn i en mannsdominert filmbransje? Det har vært et tilbakevendende spørsmål på seminarer der man har drøftet vilkår for offentlig støtte til norsk filmproduksjon.
Nå er ikke Norge det verste landet for kvinnelige filmskapere. Dyktige kvinnelige regissører og manusforfattere har fått av den statlige potten for å lage filmfortellinger om kvinners erfaringer, som Yngvild Sve Flikke (Kvinner i for store herreskjorter, Ninjababy), Charlotte Blom (Staying Alive), Anne Sewitsky (Sykt lykkelig), Iram Haq (Hva vil folk si), Sara Johnsen og Aslaug Holm for å nevne noen.
Kvotert ut
Den eldste hovedpersonen i Han av Guro Bruusgaard er Petter, en erfaren manusforfatter (Johannes Joner) som blir oppbrakt fordi prosjektet hans om polfareren Fridtjof Nansen ikke får filmstøtte. Vi er kvotert ut! utbryter en mannlige kollega.
De to raser over at kvinnene stikker av med midlene – Petter treffer en slik konkurrent, hun har det skikkelig travelt, mens han er blitt avvist.
Læreren (Marte Magnusdatter Solem) er en av de sterke kvinnene i filmen Han.
Etter hvert blir det klart at Nansen-manuset er fritt for kvinneroller. Hvilket kjønnsperspektiv har du lagt inn, spør en venninne. Kjønnsperspektiv? stønner Petter, jeg er feminist, men det fantes ingen kvinner på Nansens tid – altså av det format som matcher Nansen, mener han trolig. Det er morsomt laget.
Skal vi synes synd på Petter? Det er neppe Bruusgaards mening, snarere avkler hun ham med ørsmå finter – han tar seg selv svært høytidelig, han stikker av fra en bil han har kjørt på, han rømmer fra sitt moralske ansvar, og hans feminisme er heller overflatisk. Da en kvinnelig journalist intervjuer ham om Nansen, spør hun om vi ikke er blitt lei av mannlige heltehistorier. Jo, men, ehh ... svarer Petter og blir helt satt ut.
Spillutvikleren
Han er en mosaikkfilm der Bruusgaard veksler smidig mellom tre skikkelser. Filmtittelen signaliserer at ambisjonen er å si noe om menn i vår tid – hvordan har de det?
Den andre hovedpersonen er Eirik, en spillutvikler som går på dagpenger fordi ideene hans ikke er blitt til noe salgbart. Se for deg sint, ung mann som kjefter på den kvinnelige saksbehandleren, kastes ut av NAV-kontoret, synes samfunnet er et sted der «individ og system ikke fungerer sammen».
Eirik (Emil Johnsen) raser mot et samfunn som ikke forstår hva han har å fare med. (Foto: Alternativet produksjon)
Han har trolig tilbrakt uendelig med timer foran pc-en og mangler sosialt nettverk. Eirik får en til å tenke på den danske tv-serien Mannefall som skildrer menn, mange av dem ufaglærte, som bor alene og har en usunn livsstil.
Det er lettere å synes synd på Eirik. Han er ensom i motsetning til de unge kvinnene han møter på en bytur, selvsikre venninner som koser seg sammen. Bruusgaard er mindre ironisk overfor Eirik enn Petter, skjønt en videofilm Eirik ser i et kunstgalleri av en naken mann som hopper tau, blir en lattervekkende kommentar.
Synes-synd-på hjelper lite, tenker jeg – Eirik må ta tak i sitt eget liv, slik et par unge menn med innvandrerbakgrunn muligens klarer. Regissøren fletter dem inn i små scener – en kar går energisk fra et NAV-kurs til et jobbintervju, en annen danser kreativt i et av Oslos uterom og utstråler langt mer tiltakslyst enn Eirik.
Skilsmissebarnet
Tredjemann er Harald, en 11-12-år gammel gutt som blir korrigert av læreren Mona. Han leser opp fra nettet når han skal holde foredrag om demokrati, til tross for at hun uttrykkelig ga ham i oppgave å framføre egne tanker om emnet.
Harald eksploderer etter irettesettelsen, mor blir kontaktet av læreren om episoden, mor blir oppbrakt, skjeller ut læreren, hvordan behandler du barnet mitt – her er Bruusgaard dyktig i å skildre hvordan en selvopptatt forelder knuser en lærer og deretter kjefter på sin sønn. Som så rømmer til faren og hans nye samboer.
Harald (Frank Werner Laug) og hans mor (Laila Goody) i møte med læreren som har korrigert gutten. (Foto: Alternativet produksjon)
Skal vi synes synd på Harald? Jo, som enkeltindivid kan man saktens det. Men som representant for gutter i vår tid? Ikke mer enn jenter, er mitt svar – barn av begge kjønn har sitt å streve med på skolen og blant venner.
Noe uferdig
Bruusgaards regidebut har mange kvaliteter. Hun har skapt flere scener med sting som avslører svakhetene hos gutten, den unge mannen og den godt voksne. Mosaikk-komposisjonen gjør at de tre skjebnene kommenterer hverandre: Fikk Eirik den omsorgen han trengte fra sine foreldre da han var barn? Har Petter blitt så dullet med i sin oppvekst og tidlige karriere at selvbildet som genial har festet seg? Hvem vil Harald bli – en som overbeskyttes av moren og ikke klarer å ta utfordringer?
Men Han slutter for brått – jeg skulle visst mer om skikkelsene for å kunne bedømme om de representerer nye innsikter om gutter og menn i 2021. Men som et springbrett for å reflektere om kjønnsroller i dagens Norge er Bruusgaards film et bidrag med snert og glimt i øyet.
Publisert i Vårt Land 3. juni 2021 i
Han
Drama
Regi: Guro Bruusgaard
Med: Johannes Joner, Emil Johnsen, Frank Werner Laug, Laila Goody, Ylva Gallo, Leif Edlund, Gisken Armand, Liv Bernhoft Osa, Marte Magnusdatter Solem, Vegar Hoel
Norge 2021
1 time 23 minutter
Aldersgrense: Tillatt for alle