Kjemper for å reise seg etter seksuelt misbruk

Kristin Aalen

Man blir sint på stefaren til Emilie som ødela barndommen hennes. Men også imponert over at 18-åringen tør å være hovedperson i en dokumentar om sitt liv.

Emilie har mye mer innabords enn misbruket hun har opplevd.

Hva feiler det voksne overgripere – de fleste er menn – som tilfredsstiller egne seksuelle behov på bekostning av uskyldige barn? Er de så dumme at de tror at det ikke er skadelig å trenge seg inn i en liten jentes kropp igjen og igjen? Eller snarere så kyniske at de forstår godt hva de gjør, men bryr seg bare ikke?

Slike tanker virvles opp i meg etter å ha sett dokumentaren Alt det jeg er. Regissør Tone Grøttjord-Glenne lykkes på stillferdig vis å formidle hvor mye lastebilsjåføren fra Sandefjord har ødelagt for stedatteren Emilie. 

Brutale fakta

Hva hovedpersonen har opplevd, flettes nøkternt inn via erstatningsrettssaken mot overgriperen. En advokat leser opp at 18 år gamle Emilie er diagnostisert med post-traumatisk stress-syndrom. Hun har bak seg en ødelagt barndom og tapt skolegang etter å ha blitt misbrukt fra hun var seks til tolv år gammel. Overgrepene fant sted under trusler fra stefaren om ikke å si det til noen, da ville han få omplassert henne til fosterhjem. 

- Ikke se på ham, hvisker moren til Emilie mens de venter på å gå inn i salen der erstatningsrettssaken mot stefaren skal foregå.

Enda mer hjerteskjærende blir det da Grøttjord-Glenne klipper inn fra et politiavhør fra 2010. Emilie går i 6. klasse og klarer endelig å fortelle om stefarens systematiske misbruk av henne, tre-fire ganger i uken siden første klasse.  

Samtidig gjentar filmen et trist refreng fra saker om overgrep mot forsvarsløse barn: De onde gjerningene er så ubehagelige at voksenverdenen ikke har lyst til å høre. Derfor er vi ofte sjokkerende flinke til å fortrenge eller forskjønne signaler fra barnet. 

I en sår scene sier Emilies mor at hun i ettertid ikke forstår hvorfor hun ikke skjønte noe. Emilie forteller at hun i 3. eller 4. klasse prøvde å fortelle sannheten på skolen ved å si at hun var morgenkvalm. Men læreren tok ikke poenget og svarte at hun var jo ikke gravid. De andre i klassen lo av henne; dermed kokte avsløringen bort i Emilies følelse av å være dum. 

Veien videre

På sosialmedisinsk senter, ressurssenteret Fønix samt NAV-kontoret i Sandefjord møter Emilie hjelpere som vil lose 18-åringen i retning av videre utdannelse, yrkesvalg og egen bolig. 

Emilie er redd for at overgriperen skal oppsøke henne igjen. Etter at hun har fått alarm sover hun bedre om natten.

Hun vil bli forfatter fordi skriving har hjulpet henne med å bearbeide traumene, eller være støttekontakt for mennesker som har opplevd det noe lignende. Hun sier at barn aldri kan samtykke til noe sex fordi det kalles overgrep. Det vil alltid føre til at den voksne utnytter barnet.

Regissøren lar oss se inn i Emilies psykiske opp- og nedturer. Brått kan den unge kvinnen bryte ut i gråt. Hun synes overgriperen har det lettere enn henne. For hvor enkelt er det å forvandle egne drømmer til et yrke hun kan leve av? Hvor lett er det å samle tankene om ny skolegang når hun er redd for at den tidligere stefaren kommer ut av fengsel og oppsøker henne igjen? 

– Prøv å ikke tenke så mye på slikt, sier advokaten. Vi mer enn aner at slike rasjonelle råd ikke er så lett å ta til seg. 

Alt det jeg er

Emilie har mye mer innabords enn misbruket hun har opplevd. Hun lyser opp når hun blir vist rundt på en videregående skole som vil ta hensyn til hennes behov. Det er også flott hvordan hun trøster en lillesøster som har vondt i hodet. Søsteren utbryter: – Du gjør barna glade! 

Emilie mener at barn aldri kan samtykke til sex fordi det kalles overgrep. Det vil alltid føre til at den voksne utnytter barnet.

Så er dagen kommet da Emilie skal fortelle sin historie til to yngre søsken – godt støttet av terapeuter fra Statens barnehus – slik at de skal kunne forstå hva faren deres har gjort mot henne. Regissøren er nøye med å anonymisere de mindre barna. 

Viktig er det også at moren understreker at hun aldri har tvilt på Emilies fortelling fra den kom fram. Ingenting var datterens feil, og småsøsknene vil være like glad i henne når de får vite sannheten. 

Filmen ender i et bilde av en smilende Emilie og en oppfordring i rulleteksten om å forsterke hennes stemme. Her har regissør Tone Grøttjord-Glenne allerede levert et godt bidrag. 

Så får vi håpe at det, når filmen vises på kinoer i Norge, står kloke personer rundt Emilie som kan dyrke fram ressursene i henne slik at hun ikke blir redusert til den misbrukte jenta.

Publisert i Vårt Land 5. mars 2020

Alt det jeg er

Dokumentar

Regi: Tone Grøttjord-Glenne

Med: Emilie Andrea Franklin Dahl, hennes mor med flere.

Norge 2020

1 time 15 minutter

Aldersgrense: Tillatt for alle