Notre-Dame-brann som katastrofefilm

Kristin Aalen

Det er spennende, men også underlig å se brannen i Notre-Dame-katedralen gjenskapt som katastrofe-film. Resultatet er en blandet opplevelse.

Notre-Dame i flammer legger vekt på katedralen som et hellig og religiøst rom. Her leter brannmenn etter safen der et verdifullt relikvium er låst inne. (Foto: manymore.no)

De fleste vil huske de dramatiske bildene på tv-skjermene av at det slanke spiret på Frankrikes stolthet – Notre-Dame på øya Île de la Cité i Seinen midt i hjertet av Paris – brakk av og falt ned i et inferno av gnister. Da hadde en hel verden i flere kveldstimer fulgt med på at katedralens tak ble fortært av flammer. Datoen var 15. april 2019. 

Mange vil også minnes at ingen mennesker omkom, at brannfolkene gjorde en heltemodig innsats i slukningsarbeidet, og at president Macron lovet at den 850 år gamle katedralen skulle bygges opp igjen.  

Men hvordan lager man en film om en dramatisk brann som alle kjenner fasiten på? Og hva slags film lager man?  

Sjangervalg

Jeg skulle ønske at den 79 år gamle, drevne regissøren Jean-Jacques Annaud (Rosens navn, Syv år i Tibet) hadde regissert en dokumentar der han på gravejournalistisk vis intervjuet de impliserte for å finne ut hvordan en slik katastrofe overhodet kunne skje. Skyldtes det gnister fra røykende arbeidere som drev vedlikehold på taket? Eller duer som hakket i elektriske ledninger og laget kortslutning? Annaud antyder slikt i ørsmå scener, men gir ingen utdypende svar. Ble det for vanskelig, for ømtålig eller for kjedelig å lete etter årsaker som ville bli pinlige å avsløre for de som hadde ansvar for det franske klenodiet? 

I stedet satser filmskaperen på en sømløs kombinasjon av arkivfoto og dramatisk iscenesetting av brannen med skuespillere i sentrale roller – et slags dokudrama i katastrofefilmens tradisjon.  

Hollywood-oppskriften på katastrofefilm innebærer at vi får identifisere oss med mennesker som opplever det forferdelige. På nærmest mirakuløst vis bidrar personene heltemodig til at ulykken ikke tar fullstendig overhånd. Stabilitet og orden gjenopprettes til slutt. 

Eldgamle skulpturer av tre blir flammenes rov oppunder blytaket på Notre-Dame. (Foto: manymore.no)

I Notre-Dame i flammer finnes ingen slike gjennomgående identifikasjonsfigurer. Det nærmeste vi kommer noen helter er en gruppe brannfolk. De gjør en imponerende innsats for å slukke en brann som var bortimot utilgjengelig på loftet i den enorme bygningen. Flammene utviklet seg i en konstruksjon kalt skogen, bestående av 1300 eldgamle trestammer som lå oppunder blytaket.  

For øvrig deltar et knippe enkeltpersoner med sin innsats: En liten pike tenner lys for jomfru Maria før hun må evakueres fra kirkerommet. En prest bønnfaller brannfolkene om å redde katedralens relikvier. En kurator arbeider som en gal for å slippe inn i kirkens kor og få låst opp safen der det som sies å være Jesu tornekrone, oppbevares. En prest har som mål å berge hostien ut av katedralen før det er for sent. Selveste president Macron deltar i en scene der han spiller seg selv i møte med brannfolkene. De gir ham en briefing på situasjonen etter at de selv ble kraftig forsinket av trafikkaos i Paris´ gater. 

Religiøst bygg

Annaud skal ha ros for at han så tydelig behandler Notre-Dame-katedralen som noe mer enn et gotisk kulturmonument. Kirken framstilles som et hellig rom av stor religiøs betydning for franskmenn der de kneler i gatene mens brannen utvikler seg. De synger salmer og ber om at de 400 brannmennene skal lykkes med slukkingen.  

Det er ikke bare katedralens patere som løfter fram et religiøst forhold til Notre-Dame, men også guidene som på alskens språk forteller turister fra hele verden om katedralens relikvier. Disse påstås å være Jesu tornekrone og en nagle fra Jesu kors som i 1238 ble hentet fra Bysants av kong Ludvig den IX for en enorm sum penger.  

Det var enormt krevende for brannfolkene å komme opp på Notre-Dames tak og bekjempe ilden med vannslanger. (Foto: manymore.no)

Kinogjengere med katolsk oppdragelse i blodet vil nikke anerkjennende til bergingen av relikviene, en innsats som brannsjefen og hans menn legger sin sjel i å gjennomføre og som regissøren gjør til et filmatisk høydepunkt. For meg som lutheraner balanserer dessverre framstillingen på kanten til det sentimentale. 

Teknisk bra

TV-bildene vi så i 2019, var tatt utenfra. Annaud lykkes godt med å gjenskape hendelsene fra innsiden av katastrofen. Etter storbrannen har Notre-Dame vært under restaurering, følgelig har han måttet iscenesette ildens herjinger ved å gjøre opptak i kirkebygg som ligner: Katedralene i Bourges, Amiens og Sens. Slik har han gjenskapt trange tårntrapper og den indre takkonstruksjonen av tre. Dermed forstår vi hvor enormt krevende det var for brannfolkene å klatre opp og slippe til med vannslanger.  

Mange scener er det lett å bli revet med av. De er kjapt klippet sammen slik at du nærmest kan kjenne på kroppen hvor varmt det må ha vært da smeltet bly rant fra takene, luften eksploderte i gnister og trykkbølger, giftig røyk veltet fram, steinblokker og trebjelker falt ned etter at påkjenningen fra hete og vann ble for hard.  

Det er bare synd at Annaud tror han må forstyrre syns- og lydinntrykk med et akkompagnement av symfonisk musikk. Det virker irriterende fordi det er så unødvendig. Slik er Notre-Dame i flammer blitt en film av ujevn kvalitet fordi katastrofesjangeren får overstyre dokumentasjonen av virkeligheten. 

Publisert på vl.no 8. oktober 2022

Notre-Dame i flammer

(Notre-Dame brûle)

Drama / Thriller / Biografi

Regi: Jean-Jacques Annaud

Med: Samuel Labarthe, Jean-Paul Bordes, Mickaël Chirinian, Nathan Gruffy, Billel Sakhri, Benoît Tachoires, Nathalie Gaudefroy, Chloé Chevallier

Frankrike 2022

Aldersgrense: 12 år