**Motsetninger mellom generasjoner, raser og klasse flettes sammen i Laurent Cantets The Workshop, men kommer ikke støtt i mål.**

*Bak sees den skeptiske Antoine (Matthieu Lucci), foran står forfatter og skrivekurslærer Olivia (Marina Foïs) sammen med eleven Benjamin (Julien Souve).*

Den franske filmskaperen vant i 2008 Gullpalmen i Cannes for Klassen, en medrivende skildring av en lærer og hans elever.

Særlig interessant den gang var samspillet mellom lærer François Marin og et knippe ungdomsskoleelever i en raseblandet forstad i Paris. Der vokser mange unge opp uten sjanse til å lykkes i det franske skolesystemet. Men lærer Marin har stor respekt for elevene, uansett rase og sosial bakgrunn. Ved hjelp av et godt pedagogisk grep får han dem til å skrive selvbiografiske tekster som gir interessante glimt inn i deres drømmer og ulike verdener.

Spenningen oppstår da selv tålmodighetens apostel trår feil og får noen elever mot seg. Dermed unngikk Klassen å bli den lærde autoritetens seier over de ulærde. Læreren – og vi – får se at unge elever har gode antenner, selvrespekt og sunne reaksjoner.

The Workshop

Åpningsakkorden i Cantets The Workshop kan minne om Klassen. Nå er den lærde autoriteten en erfaren forfatter, Olivia Dejazet, fra Paris. Hun holder skrivekurs for unge i kystbyen La Ciotat i Sør-Frankrike. Hennes ambisiøse mål er å veilede de sju elevene slik at de sammen kan skrive en krimroman som blir god nok til å utgis.

Kravet er at 18-20-åringene bruker sin egen by til å utvikle handling, miljøskildring og mordgåte. Snart får vi et riss av historien til en havneby som til langt ut i 1980-årene blomstret gjennom sitt travle skipsverft. Arkivopptak fra La Ciotats storhetstid flettes effektivt inn. Bra.

*Havnebyen La Ciotat hadde i sin tid et levende verft.*

Men da de unge skribentene blir vist rundt på gamle verftstomter, ser vi at kranene ikke lenger sjøsetter tankskip. I stedet brukes utstyret til å løfte luksusyachter som er levert inn til reparasjon.

Slik ber regissør Cantet oss tenke selv: Disse unge voksne bor i en by som knapt har arbeidsplasser å tilby dem. Ved Middelhavets vakre strender har globalisering og avindustrialisering skapt en dyster statistikk der hver fjerde franske ungdom går arbeidsledig.

Flott spill

Det vellykkede i starten er samspillet mellom unge amatørskuespillere som Cantet har hentet fra La Ciotat, og som bidrar med egen bakgrunn til replikker og karaktertrekk. Hvem skal myrdes, og hva skal motivet være? diskuterer de engasjert.

Her deltar livlige Boubacar med sin afrikanske bakgrunn, her er Malika og Fadi med brun hud og arabisk herkomst. Utvendig sett kvalifiserer bare to av deltakerne til den utdaterte betegnelsen blekansikt. Men hudfarge interesserer ikke disse ungdommene. I stedet ler de av forfatteren fra Paris som med sin sosiolekt hører til en annen klasse enn dem.

Einstøingen Antoine

Men så er det den ene uromakeren, Antoine. Han virker mutt og negativ, ikke bare på medelevene, men også på læreren. Hva feiler det ham?

Regissøren har ikke gjort det lett for seg når det gjelder å få oss på parti med en fyr som virker arrogant, sur og skremmende. Antoine (godt spilt av Matthieu Lucci) er den eneste vi får se utenom skrivekurset. Han spiller dataspill på gutterommet, trener iherdig, tar bilder av at han stuper fra klippene, som han så legger ut på facebook. Han sjekker hærens rekrutteringsvideo, men også en film der det agiteres skarpt mot innvandring til EU fordi dette skal ha ødelagt Frankrike.

Flere kvelder fester Antoine med venner. En natt ender de med å drive skyteøvelser i skogen etter å ha smurt ansiktene sine inn med svart farge. Slik bygger regissøren opp gåten: Hvem er Antoine, og hva vil han egentlig?

Voldelig tekst

Ubehaget øker da Antoine et stykke ut i skrivekurset leser opp en tekst om en mann i en yacht som trekker fram en AKG-rifle og skyter vilt rundt seg.

*Et kammerspill oppstår mellom den mutte einstøingen Antoine og skrivekurslæreren Olivia.*

Det får de andre i gruppa til å spørre om han liker å skrive voldelig. Antoine svarer med å minne om at muslimer sto bak massakrene på Bataclan og i Nice. Det hele ender i et håndgemeng som viser at rasemotsetningene likevel ulmer under overflaten.

Gradvis trer skrivekurset i bakgrunnen idet regissøren fokuserer på Olivias forhold til urostifteren. Til å begynne med tar hun (godt spilt av Marina Foïs) Antoine i forsvar ved å minne de andre om at han har skrevet en god tekst, men at man ikke må identifisere en forfatter med de handlinger han beskriver.

Kammerspill

Det som starter som et gruppespill med åtte aktører, snevres inn til et kammerspill mellom læreren og den uforutsigbare eleven der et spekter av følelser virker med: Skepsis og frykt, misunnelse og forakt, men også en erotisk tiltrekning. Alt samles i den avgjørende gåten: Hvor voldelig er Antoine villig til å være?

Det er filmens sluttsekvenser jeg strever med å tro på da en pistol hentes fram. De var faktisk inne på noe, de danske regissørene Lars von Trier og Thomas Vinterberg, som i 1995 innførte et sett dogmeregler der det inngikk et forbud mot våpen fordi dette fort fører til melodrama og overfladisk action.

Cantet fristes til noe lignende, skjønt han henter seg inn og lar Antoine målbære filmens viktige budskap: Hvis ikke europeiske byer har bruk for sine unge, går en generasjon under i kjedsomhet. Den som ikke finner en fluktvei til en ny framtid, kan fort ende som sint drapsmann.

Publisert i Vårt Land 8. mars 2018

Ulmer under overflaten i fransk drama

Motsetninger mellom generasjoner, raser og klasse flettes sammen i Laurent Cantets The Workshop, men kommer ikke støtt i mål.

**Motsetninger mellom generasjoner, raser og klasse flettes sammen i Laurent Cantets The Workshop, men kommer ikke støtt i mål.**