Imponerende filming, visuelt storslagent teater, men tilbakeskuende innhold
Kristin Aalen
Regissør Kjersti Horn løfter Fanny og Alexander til et nytt visuelt nivå når hun får film og teater til å smelte sammen på scenen. For øvrig slår stykket opp åpne dører om patriarkalsk barneoppdragelse.
Fanny (Ingrid Rusten) og Alexander (Tani Dibasey) havner i et ekkelt kjellerrom i bispegården der den autoritære nye mannen til moren deres bestemmer. (Foto: Grethe Nygaard)
For en del år siden var jeg lei av videokameraets inntog på teaterscenen – det ble brukt for mye. Men teknologien har utviklet seg voldsomt, og teaterinstruktørene har blitt stadig mer oppfinnsomme. I oppsetningen Flukt på Nationaltheatret tidligere i høst benyttet Alexander Mørk-Eidem direktesendt videofilming på storskjerm på scenens bakvegg. Med stort hell. Slik fikk vi se nærbilder av skuespillernes plagede ansikter samtidig som de foran skjermen framstilte skikkelser i flukt fra den russiske borgerkrigens redsler.
Magisk effekt
Nå eksellerer regissør Kjersti Horn i sin bruk av samme teknologi. I Fanny og Alexander er storskjermen flyttet nesten helt fram på scenegolvet, men ikke lavere enn at vi ser scenografien innenfor: Ulike møbler signaliserer forskjellige rom i det ekdahlske hus der Emilie ennå bor med sin første ektemann og deres to barn, Fanny og Alexander: Til venstre en seng, i det fjerne stoler rundt et spisebord, i midten et badekar, til høyre en barneseng. Filmingen utføres av skiftende skuespillere og sendes direkte til storskjermen. Noen ganger skjer det med en green screen som bakgrunnsvegg, altså en grønn duk som gjør det mulig å redigere inn en annen bakgrunn, som en blomstereng. Horn og teatrets tekniske stab kobler også sammen to parallelt filmede scener, noe som mot slutten øker forestillingens magiske uttrykk.
Ekstra imponerende er utnyttelsen av videofilming når skuespillerne beveger seg ut av scenen, ned en bratt trapp og inn i det gamle teatrets slitne murkjeller. Her, i et ekkelt krypinn, blir Fanny og Alexander plassert av den autoritære biskop Vergénus som Emilie giftet seg med etter at hennes første mann døde. Her skapes scener som gir oss følelsen av å se den rene skrekkfilm. Timingen er upåklagelig, ikke minst da den ekdahlske familievennen Isak rekker å løpe ned i kjelleren og opp igjen før biskopen oppdager hvilket lureri han driver på med. Stilig!
Strålende spill
Rogaland teaters skuespillerensemble gjør en strålende innsats, mange av dem i skiftende roller. Tempoet er høyt, kostymeskiftene mange, stadig må de ta over et av kameraene og huske å filme i akkurat den vinkelen de har fått beskjed om. Det aner meg at det krever intens øvelse og konsentrasjon.
Det sies ofte at teaterskuespillere må bruke stor mimikk og gestikulering for å bli synlige på scenen, i motsetning til filmskuespillere som minimerer bevegelsene fordi alt blir så synlig foran et kamera. I Fanny og Alexander utsettes ensemblet for begge typer eksponering og mestrer det utmerket. Ikke minst blir jeg betatt av Ingrid Rusten og Tani Dibaseys tolkning av Fanny og Alexander – de mestrer den ytterst krevende oppgaven å spille barn ni-elleve-årsalderen.
På skjermen bak skimtes Emilie (Nina Ellen Ødegård), foran danser Alexander (Tani Dibasey). (Foto: Grethe Nygaard)
Nå er det likevel slik at Horn i de fleste partier slett ikke toner ned spillestilen foran kamera – hun lar ofte uttrykket være støyende burlesk. Bare i noen få scener slår stemningen om til noe tenksomt og reflekterende, som da Emilie (Nina Ellen Ødegård) ligger i badekaret og grubler over hvem hun er midt i alle rollene hun spiller. Eller når Isak (Helga Guren) stillferdig forteller lenge til barna om Ismaels søken etter vann i ørkenen.
Sett det før
Innholdsmessig, derimot, byr oppsetningen på lite nytt. Ingmar Bergmans fantastiske film, Fanny og Alexander (1982), skapte han på til dels selvbiografiske opplevelser der han som sønn av en autoritær prest kjempet med religiøse spørsmål.
Pussig nok opplever jeg førti år senere at budskapet om skadene ved en autoritær barneoppdragelse for 125 år siden, ikke virker like aktuelle. Joda, jeg kjenner mennesker i godt voksen alder som har blitt holdt nede av en autoritær far, med og uten religiøs begrunnelse. Men de er – heldigvis – blitt så mange færre i nye generasjoner.
Biskop Vergénus (Anders Dahle) og Emilie Ekdahl (Nina Ellen Ødegård). Bak skimtes biskopens søster (Marianne Holter). (Foto: Grethe Nygaard)
Pedagogikkprofessor Harald Thuen har skrevet et kunnskapsrikt essay i teaterprogrammet der han redegjør for synet på barneoppdragelse i et historisk perspektiv. Han peker på at den frihet vi i dag har lært å gi barn, har skapt en «forhandlingskultur» i familien der barn har mindre respekt for voksenautoriteter, men også har blitt mer nysgjerrige, uttrykksfulle og tryggere i sosiale sammenhenger. Thuen ber oss gruble videre på hvor frihetens grenser går.
Jeg grubler slik: En overlege i psykiatri fortalte meg for noen år siden at hun stadig oftere behandlet unge mennesker som var meget søte utad, skoleflinke og velkledde. Men de manglet kjerne. De var verken den klassiske psykopaten, karakternevrotikeren styrt av et overjeg eller en splittet personlighet på grunn av traumatiske opplevelser. 2000-tallets Fanny og Alexander var blitt det kjerneløse unge mennesket som i viktige barneår var overlatt for tidlig til seg selv.
Eller ta psykolog Hedvig Montgomery i spalten Foreldreskolen i A-magasinet. Nylig skildret hun en familie i sammenbrudd fordi foreldrene alltid tok hensyn til den ene datterens følelsesliv. Barnet, ikke faren, var blitt en hustyrann. Psykologen måtte hjelpe dem til å se at følelser ikke alltid er pålitelige å styre etter.
Fanny og Alexander
Av: Ingmar Bergman
Dramatisert av: Arne Lygre
Regi: Kjersti Horn
Med: Tani Dibasey, Ingrid Rusten, Nina Ellen Ødegård, Anders Dale, Kim Fairchild, Helga Guren, Espen Reboli Bjerke, Ragnhild Arnestad Mønness, Leo Magnus de la Nuez, Matias Kuoppala, Marianne Holter.
Scenografi/kostymedesign: Sven Haraldsson
Lysdesign: Trygve Andersen
Dramaturgi: Matilde Holdhus
Regiassistent: Borgar Skjelstad
Videoregi: Mads Sjøgård Pettersen
Komponist og lyddesigner: Erik Hedin
Maskør: Mio Eyfjord
Sted: Hovedscenen, Rogaland Teater
2 timer 40 minutter uten pause
Spilles til 6. januar