Fransk og overflatisk om familiefest

Kristin Aalen

Mang en familie kan ryke i tottene på hverandre. Men skal det skje på filmlerretet, bør det være mindre klisjéfylt enn i Familiefesten.

Mater famlias Andréa (Catherine Deneuve) til venstre får høre litt av hvert fra barn og barnebarn i løpet av 70-årsfeiringen sin. Helt til høyre har datteren Claire (Emmanuelle Bercot) et av sine mange utbrudd.

Grunnen til at jeg forventer mer av en film der tre generasjoner møtes til fest, er at dette har vært skildret før på langt bedre vis. 

For det er intet nytt knep å samle en slekt til fest for så å knuse krukken med hammer og la padder og ormer krype fram fra skårene. Blant de mest berømte og rystende filmer i så måte er Festen av danske Thomas Vinterberg (1998) der en skrekkelig familiehemmelighet ble avslørt. 

Det var et fyrverkeri av en film som sprengte en familiefars 60-årsselskap ettertrykkelig i lufta. Finklær, godord og ære hang som flaue filler i lysekronene ved soloppgang etter at eldstesønnen holdt tale for faren og avdekket hvorfor tvillingsøsteren tok livet sitt noen måneder før festen. 

Den nå kinoaktuelle franske Familiefesten er ikke i nærheten av å gjøre et lignende inntrykk. Også her ramler det skjeletter ut av skapet, men det skjer på en overdrevent støyende måte som ikke gir mer enn overflatisk innsikt. 

Sannheten

Vinterberg skildret en familie der husets frue hele livet hadde dekket over i tråd med mottoet «det ingen vet, har ingen vondt av», enten det handlet om utroskap, rusmisbruk, incest eller andre svik og nederlag. Men når en hel søskenflokk holdt på å gå dukken, ville regissøren skape sannhetens øyeblikk. Det greide han ettertrykkelig. 

Et muntert øyeblikk under familiefesten for Andréa (Catherine Deneuve). Etter hvert blir det verre.

Franske Cédric Kahn, derimot, vingler mellom å lage komedie om menneskelig dårskap og drama om vonde, såre følelser. 

Han begynner som slike filmer pleier: Idet Mater familias Andréa (Catherine Deneuve), skal feire sin 70-årsdag i et ærverdig hus på landet, kommer barna reisende: Den vellykkede sønnen med legehustru og to gutter i skolealder; familiens lillebror, en kunstnertype rundt 40+ med ny, ung kjæreste og en fiks idé om å filme festen; og til slutt en storesøster, husets sorte får, som har bodd flere år i USA med store psykiske problemer. Hennes datter er blitt igjen hos besteforeldrene i Frankrike, nå vil hun ikke vite av moren. Hvorfor det har skåret seg mellom dem, får vi aldri vite. 

Problemet er nettopp at regissøren blir så utvendig i sine skildringer og lar figurene sprelle på overflaten i pussige påfunn. Som da kunstnertypen låner storebrors bil for å kjøre etter den nye kjæresten som har fått nok av familien og vil dra sin vei. Han kjøper hasj og sprit for å feste med henne i kjøretøyet, krasjer bilen og har ikke penger til å betale for skaden. 

Sånt tøys kan man jo humre litt av. Verre blir det når Kahn prøver å være alvorlig. 

Sint sort får

Fødselsdagshelg-feiringen triller av gårde med matlaging og borddekking i hagen, avbrutt av regnvær, akkompagnert av Chopin-valser og kjærlighetslåten L´amour. Så forstyrres den muntre stemningen av en krangel rundt lillebrors filming av festen for deretter å knuses av storesøsters krav om at familiehuset må selges slik at hun – den mest pengelense – kan få sin del av arven. 

Barnebarna er vitne til Claires sammenbrudd; Andréa forsøker å trøste sin fortvilte og rasende datter.

I resten av filmen vrir Kahn det lette og luftige over i støyende scener som havarerer i konfrontasjon og kaos. Mater familias Andréa får høre at hun er et monster. Om dette bare er en ubetenksom påstand fra den sinnsforvirrede eldstedatteren eller om moren faktisk har vært en heks, får vi aldri vite. 

Skal vi le av slikt? Hos meg satte latteren seg fast i halsen da storesøster bryter sammen og beskylder datterens svarthudede kjæreste for å ha stjålet smykkene hennes. Samtidig klarer Kahn aldri med sin halvkarikerende stil å få meg til å føle noe som helst for personene. 

Bedre film

Catherine Deneuve, franskmennenes elskede diva, tar seg som vanlig godt ut, men får knapt sjanse til å vise fram dypere trekk ved sin skikkelse. 

Da gikk det langt bedre i familiedramaet En julefortelling (2008) der hun spilte en Mater familias som får voksne barn, svigerbarn og barnebarn på julebesøk. Det skyldtes at hun har fått en kreftsykdom som bare benmarg fra et familiemedlem kan helbrede henne fra. Hennes skikkelse er ualminnelig oppegående og uanfektet. Her ble skjemt og alvor bedre balansert. 

Heller ikke En julefortelling var en perfekt film, men den ble iallfall elegant fortalt om familiemedlemmer som elsker, hater, men også famlende forsøker å vise ømhet for hverandre. 

Familiefesten, derimot, kan dere trygt hoppe over.

Publisert i Vårt Land 2. juli 2020

Familiefesten

Komedie/Drama

Regi: Cédric Kahn

Med: Catherine Deneuve, Emmanuelle Bercot, Vincent Macaigne, Cédric Kahn, Laetitia Colombani

Frankrike 2019

Aldersgrense: 12 år